En av de største musikalske personlighetene fra det 20. århundre

Hundreårsjubiléet for Leonard Bernstein – Del 1

Av Fred Mazelis
24 August 2018

Leonard Bernstein, den amerikanske komponisten, dirigenten, pianisten og pedagogen, som ble født for 100 år siden den 25. august 1918 og døde den 14. oktober 1990, var en av de største musikalske personlighetene fra det 20. århundre.

Hundreårsdagen for hans fødsel blir markert rundt om i verden. Feiringen inkluderer 2.000 arrangement på seks kontinenter. I de to ukene før datoen for hundreårsjubiléet har det vært holdt konserter i New York, Los Angeles, Chicago, Philadelphia, Fort Worth, ved Tanglewood Festival i Massachusetts og ved Guthrie Center i Minneapolis, blant mange andre amerikanske lokaliteter.

Leonard Bernstein i arbeid med et partitur ved sitt piano, 1956

Bernsteins operettemesterverk Candide blir presentert i Santa Fe Opera, ved Glimmerglass Festival i upstate New York og så langt unna som i Helsinki i Finland. Store konserter og andre arrangement er planlagt på Puerto Rico, i Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Hong Kong, Mexico, Slovakia, Tsjekkia, Australia og Indonesia, hvilket langt fra utgjør en komplett liste. Bernsteins komposisjoner og opptak sendes på radio og fjernsyn over hele verden.

Bernstein har allerede vært gjenstand for mange biografier, memoarer og studier. Blant de mest nyttige er den uttømmende beretningen (ganske enkelt Leonard Bernstein) av den britiske musikkprodusenten og Bernstein-samarbeidspartneren Humphrey Burton, fra 1993; Leonard Bernstein: En amerikansk musiker, en konsis historie av komponist og pedagog Allen Shawn, utgitt

i 2014, med særlig fokus på Bernsteins musikalske utvikling og arv; og Barry Seldes’ 2009-verk, med tittelen Leonard Bernstein: En amerikansk musikers politiske liv. Jeg har i stor grad trukket veksler på Burtons, Shawns og Seldes’ bøker for følgende vurdering av Bernsteins liv og arv.

Det var ganske enkelt ingen andre i den moderne æra som kombinerte Bernsteins geni som komponist, dirigent, pedagog og pianist. Hvert av disse aspektene i livet til denne mangfoldige musikeren kunne lett ha fortjent en lang essay. De som har skrevet om Bernstein har imidlertid forståelig nok funnet det vanskelig å skille trådene av hans forskjellige musikalske bidrag. Kanskje ble den beste beskrivelsen levert av den polsk-amerikanske pianisten Arthur Rubinstein (1887-1982), selv en av århundrets største virtuoser. Etter en 1966-konsert beskrev Rubinstein Bernstein som «den største pianisten blant dirigenter, den største dirigenten blant komponister, den største komponisten blant pianister ... Han er et universalgeni.»

De ulike elementene i Bernsteins musikalske liv var uadskillelig forbundet med en altoppslukende lidenskap for å kommunisere med sitt publikum, som for Bernstein betydde hele menneskeheten. I dette avgjørende henseende var han den motsatte polen av de av hans samtidige, som den atonale komponisten Milton Babbitt fra det 20. århundre, som notorisk erklært i en 1958-tidsskriftartikkel: «Komponisten ville gjøre seg selv og sin musikk både en umiddelbar og en endelig tjeneste med en total, resolutt og frivillig tilbaketrekking fra [den] offentlige verden til en med private fremføringer og elektroniske medier, med den meget reelle muligheten for en fullstendig eliminering av de offentlige og sosiale aspektene av musikalsk komponering.»

Som komponist var Bernstein utvilsomt best kjent for sine store verk for musikalsk teater: On the town, Wonderful Town, Candide og West Side Story. Men han komponerte også tre symfonier, mye annen orkestermusikk, flere balletter, kammermusikk, to operaer og annen vokalmusikk. Ifølge Humphrey Burtons forord til 2017-utgaven av hans biografi fortsatte interessen for hans musikk å vokse i det omtrent kvarte århundret etter komponistens død, både målt i royalties fra forestillinger av slike verk som West Side Story så vel som det faktum at til og med det mindre kjente verket Chichester Psalms (1965) hadde hatt over 900 profesjonelle fremføringer siden hans død.

Målestokken for Bernsteins karriere som dirigent antydes av størrelsen på jubiléumsboksen med alle lyd- og DVD-opptakene – 121 CD-er og 36 DVD-er – som nå er tilgjengelig fra Deutsche Grammophon og Decca. I løpet av de siste 20 årene av Bernsteins liv dirigerte han 42 forskjellige orkestre, blant annet de verdensberømte Wiener Philharmoniker, the London Symphony, Amsterdam Royal Concertgebouw, the Israel Philharmonic og, selvfølgelig, the New York Philharmonic, som gjorde ham til en laureat conductor i 1969, da han forlot etter 11 år som musikkdirektør.

Det tredje vesentlige beinet som Bernsteins arv hviler på er hans virke som pedagog. I denne sammenhengen er det rett og slett ingen konkurranse, hverken før eller siden. Fra 1958 og til slutten av 1971 presenterte Bernstein 53 fjernsynskringkastede «Young People's Concerts». Før disse programmene, som introduserte klassisk musikk til millioner av unge lyttere, var Bernstein allerede kjent gjennom sine opptredener på CBS-fjernsynserien «Omnibus». Han innviet dette aspektet av sin karriere med en fremføring av Beethovens Femte symfoni i 1954. Det ble etterfulgt de neste årene av programmer med titler som «The World of Jazz», «The Conducting Art», «American Musical Comedy», «Introduction to Modern Music», «The Music of JS Bach» og «What makes Opera Grand?»

Copland, Koussevitzky og Bernstein ved Tanglewood, 1941

Leonard Bernstein ble født inn i en russisk-jødisk innvandrerfamilie i byen Lawrence i Massachusetts. Samuel Bernstein, hans far, hadde rømt fattigdom og tsaristisk undertrykking som en tenåring i 1908. Ved Leonards fødsel var han allerede på vei mot forretningssuksess som grossist for skjønnhetsprodukter i Boston-området og andre steder i New England. Hans mor Jennie, også født i Ukraina, kom til USA i 1905, i en alder av syv år.

Leonard begynte med pianotimer i ti-årsalderen og avanserte raskt. Da han viste et voksende ønske om å gjøre musikken til sitt livsmål motsatte hans far seg det sterkt, og det var bare den yngre mannens besluttsomhet, kombinert med hans læreres anerkjennelsen og de umiskjennelige tegnene på hans geni, som gradvis svekket den eldre mannens motstand.

Da Bernstein kom inn på Harvard på midten av 1930-tallet var hans begavelser i økende grad åpenbare. Den unge mannen var ikke det stereotypiske vidunderbarnet som har problemer med å samhandle med andre. Han var akkurat det motsatte – en ekstrovert som var meget selvsikker, men som også var i stand til å lytte og suge opp kunnskap og som samlet en bred vennekrets rundt seg.

Bernstein var bare 19 da han møtte tre av de musikalske personlighetene som fikk en varig innvirkning på hans karriere. Disse inkluderte dirigenten Dmitri Mitropoulos (1896-1960) og komponisten Aaron Copland (1900-1990), begge rundt 20 år eldre enn Bernstein, og som ble livslange venner og mentorer. Han møtte også den unge lyrikeren Adolph Green, som sammen med sin samarbeidspartner Betty Comden skulle spille en viktig rolle for en annen side av den unge mannens gryende karriere, i musikkteateret.

Den voksende kretsen av samarbeidspartnere var ikke resultatet av blindt hell. Overalt hvor han kom imponerte han straks sine jevnaldrede. Som Shawn formulerer det: «Han syntes å kjenne hver eneste sang som noensinne var skrevet, inkludert tekstene ... Som Comden skrev år senere, hvis de glemte en gammel tekst kunne de ringe til Leonard og han kunne umiddelbart synge hele sangen for dem.» Og dette var kombinert med en evne til å organisere musikalske produksjoner, å lese noter med en utrolig fart, og tilsvarende evner med klassisk musikkteori og komposisjon.

Bernstein møtte også Marc Blitzstein (1905-1964) på denne tiden. Blitzstein ble vel kjent for The Cradle Will Rock, 1937-musikalen om arbeiderkamper som ble regissert av den unge Orson Welles og iscenesatt i New York City, til tross for et forsøk på å stenge den ned. Blitzstein var en periode medlem av Det amerikanske kommunistpartiet (CP) og Copland sympatiserte med CP. Green og Comden var også venstreorienterte. Bernstein beveget seg i disse kretsene og flyttet seg skarpt til venstre under sine Harvard-år. Copland og Blitzstein hadde stor innflytelse på både Bernsteins musikk og hans politiske oppfatninger.

Dette var Den store depresjonens epoke, med fascismens fremvekst i Tyskland og Spania, den eksplosive veksten av industrifagorganisering i USA og de voksende tegnene til en andre verdenskrig. Et bredt sjikt av arbeidere og intellektuelle ble tiltrukket av sosialisme. Bernstein og andre så med sympati på Sovjetunionen, men skilte for det meste ikke mellom den stalinistiske perversjonen av sosialisme og Den russiske revolusjonen av 1917. Deres militante men slett definerte antifascisme ble kanalisert over til støtte for Franklin Roosevelt og Det demokratiske partiet via Folkefront-politikken, som hevdet at støtte for borgerlig liberalisme var den eneste måten å stoppe nazistene.

Leonard Bernstein ved en veldedighetstilstelning for Den antifascistiske flyktningekomitéen

Bernstein kastet seg inn i sin musikk og søkte også å bruke sine begavelser til politiske formål. Etter at han så The Cradle Will Rock i New York dro han tilbake til Harvard og organisert en forestilling der. På slutten av 1930-tallet og også under Den andre verdenskrigen lot han sitt navn anvendes for ulike kampanjer der de amerikanske stalinistene spilte en rolle.

Disse aktivitetene skulle komme til å hjemsøke den unge komponisten og dirigenten under McCarthy-periodens onde antikommunisme. Så tidlig som 1939-produksjonen av The Cradle Will Rock ved Harvard hadde FBI åpnet ei mappe på Bernstein. J. Edgar Hoovers politiske politi bemerket hans opptredener med slike personligheter som Paul Robeson, Dashiell Hammett, Rockwell Kent og Lena Horne på 1940-tallet.

I 1940 hadde Serge Koussevitzky (1874-1951), den russisk-fødte dirigenten for Boston Symphony Orchestra og en av de mest beundrede personligheter innen klassisk musikk, blitt oppmerksom på Bernstein. Koussevitzky tok raskt Bernstein under sin vinge ved Tanglewood Summer Music Festival, som nettopp hadde blitt grunnlagt i vestlige Massachusetts.

Copland og Koussevitzky insisterte på at Bernstein skulle dedikere seg til å bli den første berømte amerikanskfødte dirigenten. Andre, deriblant den amerikanske komponisten Virgil Thomson, oppfordret ham til å konsentrere seg om komponering. Bernstein prøvde selv å sjonglere de ulike aspektene av sin musikalske karriere i løpet av det neste tiåret, inkludert å dele sin komponeringsvirksomhet mellom musikkteater og

konsertscenen. For det meste fulgte han imidlertid Koussevitzkys strenge instruksjoner om å fokusere på å dirigere.

På grunnlag av sine musikalske begavelser ble Bernstein assisterende dirigent for New York Philharmonic Orchestra da han bare var 25 år gammel. Da dirigenten Bruno Walter ble syk den 14. november 1943 ble den unge assistenten tilkalt for å tre inn som erstatning. Etter bare en kort siste-øyeblikks-konsultasjon med Walter ledet Bernstein orkesteret i et krevende program som inkluderte Schumanns Manfred Overture, Richard Strauss’ Don Quixote og Wagners Overtyre til Die Meistersinger. Responsen var elektrisk både i Carnegie Hall og over hele USA, som følge av landsdekkende radiokringkastning. Fra den dagen av lyste Bernsteins navn i musikalske kretser og også blant det bredere publikum.

Bernsteins tredelte musikalske karriere, fra tiden for hans Carnegie-Hall-debut og til hans død 47 år senere, faller grovt sett inn i flere i noen grad overlappende perioder. Han innrømmet senere det enorme stresset med å dele sitt liv mellom det han kalte den «introspektive» prosessen med komponering og dirigentens liv som «en ekstrovert».

Fra 1943 til 1957 delte han sin tid mellom å dirigere (inkludert en treårig periode som leder av New York City Symphony på slutten av 1940-tallet) og å komponere, inkludert – på 1950-tallet – noen av de verkene han er mest kjent for. Dette var også de årene da hans historiske TV-presentasjoner begynte.

Leonard Bernstein 1971

Dette ble etterfulgt av perioden fra 1958 til 1969 da han ledet New York Philharmonic. 1960-tallet var det tiåret da Bernstein nådde toppen av sin berømmelse, men det var også det tiåret da han nesten ikke komponerte og hans rykte begynte å lide, med kritikere som fant feil både ved hans dirigering og komponering.

Hans pensjonering fra the Philharmonic ble etterfulgt av to tiår hvor han fortsatte med en hektisk og tilfredsstillende tidsplan med dirigering og også komponering. For det meste var det imidlertid en periode da Bernstein var ridd av tvil om sin komponistkarriere.

Når man diskuterer Bernstein som komponist, dirigent og pedagog må det heller ikke glemmes at han, som det generelt er anerkjent, gjerne kunne ha hatt en internasjonal karriere som konsertpianist, om han hadde valgt det. For å markere hans hundreårsjubiléum er det utgitt et 11-CD-bokssett av hans innspillte forestillinger som pianist, inkludert tolkninger av noen av Mozarts pianoconcertoer, concertoer av Beethoven og Sjostakovitsj, Bernstein som spiller Ravels Piano Concerto i G og Gershwins Rhapsody in Blue mens han dirigerte fra pianoklaviaturet, og Bernstein som akkompagnerer noen av hans venner og kolleger, blant annet sangerne Christa Ludwig, Jennie Tourel og Dietrich Fischer-Dieskau i sanger av Mahler, Schumann, Brahms og andre.

Bernstein hadde allerede begynt en komponistkarriere før Carnegie-Hall-debuten. Noe kammermusikk, inkludert hans klarinettsonata og en trio for piano, fiolin og cello stammer fra tidlig på 1940-tallet. I 1943 deltok han i en konkurranse ved New England Conservatory of Music for det beste nye verket av en amerikansk komponist. Bernstein ble inspirert til å skrive sin Jeremiah Symphony, et tre-parts-verk spilt uten pause. Det tredje elementet, som presenterer en mezzo-soprano solist, lånte fra en Lamentation [klagesang] basert delvis på hebraiske liturgiske tema han hadde komponert noen år tidligere.

Jeremiah, skrevet som et sint lament [klage] stilt overfor nazistenes utryddelse av det meste av den europeiske jødedommen, vant ikke premien, men det markerte et skritt fremover for den unge komponisten. Dette ungdommelige arbeidet har en særegen karakter, blant annet noen passasjer som bringer til minne den tragiske musikken som ble komponert akkurat samtidig av Dmitri Sjostakovitsj.

Bernstein møtte også den unge koreografen Jerome Robbins (1918-1998) i 1943, og de to mennene ble raskt et kreativt team. Det første resultatet av samarbeidet var balletten Fancy Free, som hadde premiere til stor anerkjennelse året etter. Fancy Free ble etterfulgt i desember 1944 av On the Town, en musikal basert på det samme konseptet som balletten – om sjømenn på landlov i New York – men med en noe forandret beretning og med forskjellig musikk. Med Betty Comden og Adolph Green som nå jobbet sammen med Bernstein som lyrikere var resultatet det første av de store teatralske suksessene for komponisten over de neste 15 årene eller så.

Fancy Free og On the Town var preget av et musikalsk idiom som ble synonymt med Bernstein. Det var en distinkt stemme, en optimistisk og folkelig en, som smeltet sammen elementer av jazz, populær sang og klassisk teknikk til en tilfredsstillende helhet. Innen et år etter hans stormende Carnegie-Hall-debut, hadde Bernstein fulgt opp med suksess på i helt annen arena – Broadways musikkteater. Noen av sangene fra On the Town har blitt standarder, inkludert «New York, New York», «I Can Cook, Too», «Carried Away» og «Lonely Town».

Leonard Bernstein under prøver for West Side Story. Carol Lawrence (som spilte Maria) er til hans venstre og lyrikeren Stephen Sondheim spiller piano, 1957

Koussevitzky verdsatte ikke Bernsteins ekskursjon vekk fra dirigentens podium. Det er ikke mulig å overvurdere den innflytelsen Boston-dirigenten hadde på den unge musikeren og for det meste skiftet komponisten gir igjen til å dirigere for resten av 1940-tallet. Det var imidlertid noen unntak, og ett av dem var Bernsteins andre symfoni, The Age of Anxiety.

Veldig løst inspirert av det lange diktet med samme navn av W. H. Auden er dette verket ikke programmatisk av karakter. I utgangspunktet en concerto for piano og orkester hadde det premiere i 1949 med Boston Symphony under Koussevitzky. The Age of Anxiety viser en noe dysrere og mer pessimistisk side av Bernsteins utsyn, et som kom frem på ulike tidspunkt i løpet av hans karriere. Audens dikt ble sagt å være påvirket av Carl Jungs psykologi. Dette var Bernstein som vendte seg til en viss grad innover, og det uttrykker den fremmedgjøringen som plaget brede lag av intelligentsiaen i etterdønningene av Holocaust.

1950-tallet ble høytiden for Leonard Bernstein som komponist. Det var også, fra 1950 til 1954, toppen av den antikommunistiske heksejakta. Mange venstreorienterte skuespillere og utøvere fikk sine karrierer ødelagt eller avsporet, spesielt i Hollywood, og noen ble ofre i form av for tidlig død eller selvmord. En rekke av Bernsteins nære venner, som Copland, møtte i det minste midlertidige vanskeligheter. Bernstein selv ble oppført som en «medreisende» i den beryktede Red-Channels-publikasjonen i 1950. Hans søknad om en passfornyelse ble avvist i 1953 og truet en kommende internasjonal turné inntil han sendte inn en ydmykende juridisk erklæring som bekjente en angivelig naïveté [naivitet] i hans politiske assosiasjoner og attesterte hans antikommunisme.

Biografen Shawn oppsummerer denne smertefulle episoden når han skriver at Bernstein «sikkert må ha følt at han forrådte de som hadde stått oppreist under press, eller de – som Paul Robeson – som hadde fått sin internasjonale karriere ødelagt på grunn av deres oppfatninger. Hans underskrift på dokumentet var en hån mot hans egen forakt for granskningen, som han faktisk betraktet som en farse, en begrensning av ytringsfriheten og en del av en strategi for å undergrave støtten for legitime revolusjoner i resten av verden.»

Det er rikelig grunn til å tro at denne erfaringen, på et visst nivå, hjemsøkte Bernstein for resten av livet. Hans virkelige naïveté handlet ikke om den påståtte faren for marxisme, men om den kapitalistiske statens natur og imperialistiske reaksjon. I siste instans hadde han ikke «gitt navn», som Robbins og filmskaperen Elia Kazan gjorde, men han hadde gitt etter for heksejegerne. Bernstein jobbet sammen med både Robbins og Kazan de neste årene – med Robbins på West Side Story og med Kazan på filmen On the Waterfront, som Bernstein skrev filmmusikken til.

Det tidlige 1950-tallet så også et stort vendepunkt i Bernsteins personlige liv. Komponisten, som ikke la skjul på sin homoseksualitet for nære venner og kolleger, hadde også hatt en rekke forhold til kvinner. I 1951 giftet han seg med den chilenskfødte skuespilleren Felicia Montealegre, som han fikk tre barn med: Jamie, Alexander og Nina. Bernsteins kone visste og aksepterte at han var homofil. Ekteskapet varte i 27 år, inntil hennes dødsfall av kreft i 1978. Det var en ukonvensjonell forening, med komponisten som det berettes hadde en rekke diskrete forhold med menn, men det er ingen tvil om at han og Felicia delte et dypt og kjærlig bånd. På midten av 1970-tallet separerte de seg imidlertid for en kort periode, før han kom tilbake og bød henne omsorg på hennes siste dager.

Midt i de store endringene i hans familieliv, samt det stresset som heksejakta forårsaket, blomstret Bernsteins komponistkarriere. En faktor var utvilsomt Koussevitzkys død i 1951. Selv om Bernsteinsørget over sin elskede mentors bortgang følte han seg også friere til å kunne gå tilbake til musikkteater.

Leonard Bernstein på 1950-tallet

Wonderful Town, som åpnet i 1953, var et annet samarbeid med teamet Comden og Green. Det var basert på My Sister Eileen, en serie selvbiografiske noveller av Ruth McKenney, senere omgjort til skuespill og film, om to unge kvinner fra Midtvesten som kommer til New York på 1930-tallet for å se etter jobber og eventyr. Det var også en politisk undertekst, i den grad McKenney hadde vært del av et venstreorientert miljø og medlem av Kommunistpartiet da historiene hennes ble skrevet. Wonderful Town var en annen suksess i samme støpeform som On the Town nesten ti år tidligere. Stykkets sanger inkluderer klassikerne «Ohio» og «A Little Bit in Love», i tillegg til det berømte åpningsnummeret «Christopher Street».

Høydepunktet for Bernsteins prestasjoner i musikteateret kom med operetten Candide og musikalen West Side Story, som åpnet i rask rekkefølge i 1956 og 1957.

Fusjonen av musikk og sangtekster i Candide, basert på den satiriske novellen av samme tittel (publisert i 1759) av den franske opplysningstidsforfatteren Voltaire, var langt mer kompleks og gnistrende enn i komponistens tidligere arbeid. Lillian Hellmans libretto ble sterkt kritisert, og det var klart at det kunstneriske forholdet mellom Hellman og Bernstein, selv om de forble personlig nære, ikke var hva komponisten fikk til med Comden og Green. Emnet var mer ambisiøst enn hva Bernstein så langt hadde gjort, og den opprinnelige produksjonen mislyktes.

Candide gikk gjennom utallige omskrivninger og produksjoner med forskjellige librettister. En suksessfull versjon gikk på Broadway i 1973. Til slutt ble en «opera-versjon» fullført og hadde et vellykket løp på New York City Opera i 1982, med en påfølgende gjenoppføring i 2017. En konsertversjon i London i 1989, med blant andre skuespillerne Adolph Green, June Anderson og den uforlignelige Christa Ludwig som den gamle damen og dirigert av Bernstein mindre enn et år før hans død, var en fantastisk suksess og ble tatt opp på video.

Candide har blitt fremført over hele verden de senere tiårene. Det var mange som fant feil ved tolkningen, men de overså dens kunstneriske kombinasjon av alvor og moro. Bernsteins musikk var aldri mer sofistikert og fantastisk, basert på mange forskjellige musikalske stilarter. Dette er et verk som hører hjemme i operahus like mye som Franz Lehars The Merry Widow, med sin gammeldagse wienerske sjarm og melodiske valsenumre. «I Am Easily Assimilated», «Quiet», «Eldorado», «What’s the Use?» og den strålende coloratura arien «Glitter and Be Gay» er noen av Candides mest kjente numre, øyeblikk av vakker lyricisme sammen med glitrende ordspill. Overtyren er blitt en orkestral gjenganger, og albumet med original besetningen, med Barbara Cook og Robert Rounseville, forblir et strålende uttrykk for Bernsteins geni mer enn 60 år senere.West Side Story, med samarbeidspartnerne Jerome Robbins og Stephen Sondheim, var Bernsteins største kommersielle og populære suksess. Bernstein klaget til tider over at noen de musikalske numrene han verdsatte ble ofret etter hans samarbeidspartneres insistering. Det er denne forfatterens oppfatning at det endelige resultatet er en noe mindre utfordrende og original opplevelse enn Candide, men musikalen har sine ubestridte krav på storhet. Dens musikk inkluderer slike klassikere som «Something’s Coming»», «Maria», «One hand, One Heart», «I Feel Pretty», «Tonight» og «There’s a Place For Us».

Musikalen er bemerkelsesverdig for sin lidenskapelige og intense protest mot det amerikanske samfunnet, kommunisert gjennom øynene av rivaliserende gjenger av amerikansk og puertorikansk avstamming. Dens politiske styrke er dens skildring av det essensielle fellesskapet av ambisjoner og problemer med rivaliserende, bekjempende gjenger, som begge ligger under for fattigdom og politiets undertrykking. Den kom på høyden av etterkrigsboomen, der akademia og det offisielle samfunnet var besatt av bildet av det «velstående amerikanske» og den angivelige pesten av ungdomskriminalitet, resonerte verket dypt med et massepublikum, og gjør det fortsatt i dag.

Kritikeren Harold Clurman, en av grunnleggerne av det berømte Group Theatre i New York på 1930-tallet, var en av de få som

angrep West Side Story, og betegnet det som «falskt» og hevdet at musikalen henga seg til «populært showmanship». Som det har blitt påpekt ble lignende kritikk i sin tid rettet mot Show Boat og Porgy and Bess. Hva Clurman ikke ville erkjenne var sammenhengen mellom kraften i ordene og musikken, og musikalens oppriktige forsvar av rasemessig og sosial likestilling.

Candide ble uten tvil av Bernstein sett som et svar på heksejegerne, som bare nylig hadde trukket seg litt tilbake, i etterkant av det amerikanske senatets restriksjoner på senator Joseph McCarthy i 1954. Alle Bernsteins arbeider på Broadway hadde presentert, i en bredere betraktning, sosiale eller politiske tema. On the Town og Wonderful Town handlet om vanlige folks liv og deres kamper. Candide var mer poengtert i sin satire og West Side Story oppdaterte Shakespeares beretning om Romeo og Julia for å presentere et tema om enhet i møte med etniske spenninger og fordommer.

* * *

Bøker og lenker:
Leonard Bernstein: An American Musician, Allen Shawn, Yale University Press, 2014
Leonard Bernstein, Humphrey Burton, Faber and Faber, 1993
Leonard Bernstein: The Political Life of an American Musician, Barry Seldes, University of California Press, 2009
Candide (1989 forestilling): https://www.youtube.com/watch?v=cMIzHnyuiNY
West Side Story: https://www.youtube.com/watch?v=Af3L9btBhuQ
Jeremiah Symphony: https://www.youtube.com/watch?v=3A45VcmyenA
Bernstein dirigerer og fremfører George Gershwins Rhapsody in Blue: https://www.youtube.com/watch?v=cH2PH0auTUU

Fortsettelse følger