Historisk oppdagelse av Venstreopposisjonens manuskripter fra 1930-tallet

Av Vladimir Volkov og Clara Weiss
27 August 2018

I februar 2018 ble rundt 30 håndskrevne dokumenter fra fengslede medlemmer av den trotskistiske Venstreopposisjonen fra årene 1932-1933 funnet i fengselet Verkhneuralsk i Russlands Sørlige-Ural. De fleste av dem var skrevet i notatbøker. Dokumentene ble oppdaget under gulvplankene ved vedlikeholdsarbeid i fengselets kammer nr. 312.

Bare en liten del av den trotskistiske opposisjonens litteratur som ble skrevet i Sovjetunionen under denne perioden har hittil vært kjent. Det stalinistiske hemmelige politiet – OGPU-NKVD – gjorde sitt beste for å ødelegge dokumenter produsert av trotskistene. Bare noen få fant veien over landets grenser, der de kunne publiseres i Opposjonens Bulleteng, som ble redigert av Venstreopposisjonens leder Leo Trotskij og hans sønn Lev Sedov.

Foto av sider skrevet de sovjetiske Venstre-opposisjonistene i ei av de oppdagende notatbøkene

Oppdagelsen av disse dokumentene er av vesentlig historisk og politisk betydning. Innholdet i de tre dokumentene hittil publisert er en kraftfull bekreftelse for trotskistbevegelsens tiår-lange kamp – som var grunnlaget for etableringen av Den fjerde internasjonale i 1938 – mot kontrarevolusjonær stalinisme. Publiseringen av dokumentene utgjør et vesentlig slag mot den stalinistiske post-sovjet-skolen av forfalskninger – som i flere tiår har forsøkt å sverte, forsmå og bringe den trotskistiske bevegelsen til taushet.

Foto av Lev Sedov, Leo Trotskijs sønn og redaktør av Opposisjonens Bulleteng

Dokumentene bekrefter at Venstreopposisjonen – selv etter at den var ekskludert fra Kommunistpartiet og satt bak gitter – vedvarte å være en formidabel kraft. Historikeren Alexander Fokin, som foreleser ved Tsjelyabinsk Statsuniversitet og er blant de som jobber for å publisere disse dokumentene, bemerket:

I historiografien har oppfatningen vært forankret at etter 1927 – etter Trotskijs nederlag – opphørte Venstreopposisjonen i Russland de facto å eksistere. Men denne oppdagelsen viser at selv det stalinistiske fengselsvesenet ikke kunne bryte ned disse menneskene – de organiserte seg og fortsatte kampen. Basert på manuskriptene er det klart at de faktisk jobbet for å skape et visst alternativt program for utviklingen av Sovjetunionen.

Venstreopposisjonen oppsto høsten 1923, under den siste perioden av Lenins liv og midt under den avbrutte tyske revolusjonen, da veksten av byråkratisering av Sovjet-staten og Kommunistpartiet allerede utløste opposisjon innad i partiet og i arbeiderklassen som helhet. Den russiske økonomiens tilbakeståenhet, arven fra tsarismen, forsinkelsen av en internasjonal og spesielt en europeisk revolusjon, styrket de konservative, nasjonalistisk orienterte sjikt av partiet og statsapparatet. De fant sin ideologiske berettigelse i teorien om «sosialisme i ett land» – som ble fremmet av Bukharin og Stalin på slutten av 1924, i direkte opposisjon til den internasjonalistiske ånd og perspektiv som lå til grunn for Oktoberrevolusjonen i 1917.

I løpet av perioden med Den nye økonomiske politikken (NEP) på midten av 1920-tallet kritiserte Venstreopposisjonen den dominerende fraksjonen innen partiledelsen – anført av Stalin, og som inkluderte sentristiske og høyreorienterte krefter – for å tilpasse seg de småborgerlige og borgerlig aspirerende NEP-menn og kulaker (storbønder) [o. anm.: kulak på russisk er også knyttneve], og for å blokkere forslag om å akselerere industrialiseringen og for å undertrykke det partiinterne demokratiet. I utenrikspolitikken fordømte trotskistene den stadig mer opportunistiske linja til Komintern, som førte til en rekke forødende nederlag for arbeiderklassen – blant annet i Storbritannia og Kina.

Foto av Leo Trotskij sammen med ledere av Venstreopposisjonen i 1927

På høsten 1928 ble den høyreorienterte kursen til Bolsjevikpartiets offisielle ledelse erstattet av en ultra-venstreorientert sikksakk-kurs. En av grunnene til dét var kornkrisen fremprovosert – som opposisjonen hadde forutsagt – av kulakenes motvillighet til å selge staten korn for det de anså var ugunstige priser. Etter en periode med langsom industrialisering og økende anvendelse av markedsmekanismer vekslet det stalinistiske lederskapet brått over til den andre ekstremiteten – en kaotisk og improvisert politikk med superindustrialisering og voldelig kollektivisering av landbruket.

Som resultat av den ekstreme tilspissingen av den indre partikampen ble Trotskij og Zinovjev, sammen med anslagsvis 8.000 opposisjonister, ekskludert fra partiet på Den femtende partikongressen i desember 1927. Fra da av økte undertrykkingen av Venstreopposisjonistene jevnt. Straffen med eksilering ble erstattet av fengselsdommer og fengslingsvilkårene ble stadig mer grusomme. Som historikeren og sosiologen Vadim Rogovin understreket: «Grunnlaget for det byråkratisk-sentristiske politiske regimet, som beskyttet seg mot ethvert forsøk på å gjennomføre en sosialistisk fornyelse, ble lagt av de styrende fraksjonenes kamp mot Venstreopposisjonen.» [Vadim Z. Rogovin, Vlast'i oppozitsii, Moskva: 1993, s. 118]

Sammen med de politiske fengslene i Jaroslavl og Suzdal ble Verkhneuralsk-fengselet, med bygningen oppført på 1910-tallet, et senter for fengslingen av ekskluderte dissidenter, deriblant bolsjevik-leninistene, som de trotskistiske opposisjonistene kalte seg.

Foto av Verkhneuralsk politiske fengsel, som har blitt gjort om til et museum

Blant de mest kjente personlighetene fra det politiske fengselet Verkhneuralsk var de forhenværende lederne av politbyrået Grigorij Zinoviev og Lev Kamenev, den forhenværende sjefen for Gosbank (Statsbanken) og nestleder av VSNKh (Det øverste økonomiske rådet) Georgii Piatakov, den forhenværende sekretæren for Komintern Karl Radek, den forhenværende sjefredaktøren for Komsomol'skaia Pravda Aleksandr Slepkov og hans venn forfatteren Dmitrii Maretskii, som var bror av Vera Maretskaia, ei berømt sovjetisk filmstjerne på 1930-tallet. Fangene omfattet også små grupper av mensjeviker, sosialist-revolusjonære og representanter for andre politiske tendenser.

Ei liste over 117 navn på fengslede bolsjevik-leninister, publiserte i Opposisjonens Bulleteng i mars 1931, inkluderte noen av de mest fremragende representantene for internasjonal trotskisme på den tiden: Fedor Dingel'shtedt, en ledende teoretiker fra Venstreopposisjon; Viktor Jeltsin, redaktøren av Trotskijs samlede verk på russisk; Man Nevelson, ektemannen til Leo Trotskijs yngste datter Nina Bronstein, og en ledende opposisjonist for egen del, Musia Magid, og Igor Poznanskij, en av Trotskijs tidligere sekretærer og blant hans nærmeste samarbeidspartnere.

Eksilerte Venstreopposisjonister. Øverst til venstre: Viktor Borisovistsj Jeltsin. Midten til høyre: Igor M. Poznanskij. Begge var nære samarbeidspartnere av Leo Trotskij

Kanskje av aller størst betydning blant de publiserte dokumentene er bolsjevik-leninistenes teser om «Fascistkuppet i Tyskland» fra 1. april 1933. [Klikk her for å laste ned hele den russiske teksten]. Forfattet bare to måneder etter at Hitler ble plassert ved makten av en sammensvergelse på de høyeste nivå av det tyske borgerskapet og staten, er det en skarp analyse av den tyske fascismens opprinnelser og oppgavene arbeiderklassen er konfrontert med over hele Europa. Dokumentet begynner med å plassere nazismens fremvekst i sammenheng med kapitalismens verdenskrise:

Det statsorganiserte kontrarevolutionære kuppet som nettopp skjedde i Tyskland, kontrarevolusjonen i mars, er en begivenhet av den aller største historiske betydning. Den imperialistiske verdenskrigen løste ikke noen av det kapitalistiske samfunnets motsetninger. Tvert imot intensiverte og forsterket krigen dem i en ekstraordinær grad og førte dem opp til et høyere stadium. Den økonomiske verdenskrisen har rystet det kapitalistiske samfunnet til grunnvollene. Selv en imperialistisk Leviatan som USA bevrer under dens slag.

Dokumentet understreker at den tyske kapitalismens beslutning om å innsette fascismen ved makten betydde en eskalering av kontrarevolusjonen internasjonalt. Bolsjevik-leninistene argumenterer med at det tyske borgerskapet har bestemt seg for å tilintetgjøre alle de innrømmelsene det hadde blitt tvunget til å avgi i kjølvannet av de tyske arbeidernes og sjømennens forrådte revolusjon av 1918/19.

En betydelig del av dokumentet omhandler Det tyske kommunistpartiets (KPD) svik og dets historiske implikasjoner. Med kraftige angrep på KPD for å ha sådd illusjoner om de angivelige «sosialistiske» elementene av Nasjonalsosialismens program, for å ha orientert tyske arbeidere mer i retning av nazi-partiet, for å ha glorifisert fascismens fremvekst som «en venstre-radikalisering av massene», mens partiet hele tiden motsatte seg en forent front med arbeidere fra Det sosialdemokratiske partiet, erklærer bolsjevik-leninistene:

Fraværet av opposisjon fra Det tyske kommunistpartiets ledelse mot det fascistiske kuppet er kun den avgjørende og endelige lenken i kjedet av forræderier av verdensrevolusjonen som den internasjonale stalinismen har begått over hele perioden av de foregående årene. Dette sviket av den internasjonale revolusjonen ... vil gå over i historien sammen med datoen den 4. august 1914 [da det tyske Sosialdemokratiet stemte i Reichstag for den tyske regjeringens krigskreditter.]

.... Ved avvisningen av den internasjonale permanente revolusjon, fôrer det [byråkratiet] kontrarevolusjonen. Sovjetunionens byråkrati har fortløpende beredt grunnen for verdensreaksjonens knusing av den kommunistiske bevegelsen. Sovjetunionen isolerer seg fra verdensproletariatet, akkurat som sistnevnte blir isolert fra Sovjetunionens proletariat.

Bolsjevik-leninistene kritiserte ikke bare KPD for partiets politikk. De oppsummerte alternativet Venstreopposisjonen hadde presentert gjennom mange år ved analyser og uttalelser om situasjonen i Tyskland, spesielt av Leo Trotskij. Deretter fremsatte de uten omsvøp den eneste riktige politikken som – om den ble implementert av Komintern internasjonalt – kunne ha vært i stand til å endre situasjonen og maktbalansen til arbeiderklassens fordel:

I lys av den voksende faren for et fascistkupp var kommunistenes revolusjonære ledelse nødt til å:

Styrke arbeiderklassens antifascistiske front, dag ut og dag inn;

Grundig og detaljert forberede for en generalstreik, for en umiddelbare realisering som svar på ethvert forsøk på et fascistkupp;

Grundig og detaljert forberede alt som er mulig for en umiddelbar bevæpning av arbeiderne i det øyeblikk k[ontra]-revolusjonen angriper;

Mobilisere den verdenskommunistiske bevegelsens beste styrker til hjelp for det tyske proletariatet;

Mobilisere Sovjetunionens Røde Armé for en aktiv støtte til et antifascistisk motangrep fra den tyske arbeiderklassen;

Erklære åpent og modig til den proletariske offentlige opinionen i Tyskland at den ikke er alene i sin heroiske kamp mot fascismen, at Sovjetunionens proletariat vil bistå dem til å knuse k[ontra]-revolusjonen med alle de ressurser landet har [til sin disposisjon], inkludert med væpnede styrker, som i full mobiliseringsberedskap har avventet dette historiske øyeblikket da det russiske proletariatet ville imøtekomme og oppfylle sin plikt overfor sine tyske brødre med samme besluttsomhet som sistnevnte i 1918 oppfylte deres overfor Russland.

Bolsjevik-leninistene erklærte at ved ikke engang å ha forsøkt å oppfylle disse «elementære internasjonale revolusjonære forpliktelsene har den internasjonale stalinismen forberedt og lagt til rette for dette gigantiske verdensnederlaget for proletariatet. På denne måten har den fullført sitt eget forræderi av revolusjonen. På denne måten har Komintern krysset seg ut av listen over revolusjonære faktorer og blitt hale-henget, venstrefløyen av sosialdemokratiet.» [Uthevelse i originalen.]

Uten omsvøp oppsummerer dokumentet farene arbeiderklassen står overfor: «De interne og eksterne motsetningene vil presse regjeringen i det fascistiske Tyskland på en kurs mot ekstern aggresjon – og på det historiske plan – mot Sovjetunionen, for det finnes ikke og kan ikke være noen annen måte for kontrarevolusjonens langsiktige konsolidering, enn med krig.»

Bolsjevik-leninistene spådde imidlertid at nazi-regimet ikke ville vare i tiår, men år, og at arbeiderklassen ville gå inn i revolusjonære kamper, inkludert i selve Tyskland:

Den tyske arbeiderklassen utgjør halvparten av landet. Vi lever i en epoke av kriger og revolusjoner, der massenes politiske erfaring vokser raskt, der alle samfunnslivets prosesser går i syvfoldig hastighet, der klasser ikke kan forbli lenge i en tilstand av forvirring eller passivitet, uansett hvor grusomme nederlag de har lidd.

Dokumentet konkluderer:

Verdensrevolusjonen går inn i en av sine mest dramatiske faser. Det er vår primære oppgave å forklare dette for arbeidere i hele verden, og å mobilisere arbeiderne, for å forsikre at arbeiderklassen forstår årsakene som har ført til denne fasen, at den forstår at proletariatets seier er umulig under det stalinistiske regimet, ikke bare her [i Sovjetunionen], men at det også er gjort vanskeligere i Europa, at den internasjonale stalinismen er en av de avgjørende barrierene som arbeiderklassen må knuse for å overvinne den gigantiske bølgen av verdensreaksjon. Og dette er vi forpliktet til å oppfylle, med alle de muligheter og i alle former vi har for hånden.

Tesene ble undertegnet av 30 fengslede trotskister, deriblant: Dingel'shtedt F., Kariakin M., Papirmeister P., Shinberg B., Novikov P., Abramskii A., Portnoij M., Bodrov M., Papirmeister Ya., Fel'dman, Nevel'son M., Kessel', Borzenko, Blokh, Kugelev, Kozhevnikov N., Zaraikin, Papirmeister S., Jel'tsin V.B., Danilovich L., Khugaev K., Brontman, Vashakidze, Gogelashvili, Topuriia, Jefremov, Shiptal'nik, Sasorov, Kholmenkin, Sjvyrov.

Foto av notatboka med tittelen: «Situasjonen i landet og bolsjevik-leninistenes oppgaver»

Dokumentet er, i alle henseender, ekstraordinært. Avskåret fra Den internasjonale venstreopposisjonen og fengslet leverte sovjetiske trotskister en analyse som på alle kritiske punkter sammenfalt helt med Trotskijs, og tilføyde aspekter og fremhevelser som er viktige for en helhetlig historisk vurdering av 1933. Mens de enda ikke krevde en Fjerde internasjonale – et opprop Trotskij selv skulle publisere først senere samme år – er det hevet over enhver tvil etter dette dokumentet å dømme at de ledende sovjetiske trotskistene ville ha støttet og bidratt til byggingen av Den fjerde internasjonale. Enn videre, distribusjonen av slike dokumenter i Europa, og spesielt i Tyskland, samtidig med de gamle lederskapenes totale sammenbrudd, ville ha hatt en voldsom innvirkning på tusenvis, om ikke millioner av arbeideres bevissthet.

De publiserte dokumentene er så langt bare en tiendedel av det som ble funnet. Blant de oppdagede manuskriptene er det flere notatbøker under den felles tittelen: «Revolusjonens krise og proletariatets oppgaver.» Andre dokumenter har titler som: «En forent eller tvetydig revolusjon?» «Om resultatene av diskusjonen om permanent revolusjon,» «Teorien om permanent revolusjon og teorien om sosialisme i ett land,» «Om det teoretiske grunnlaget for Den leninistiske opposisjonen og Den stalinistiske nasjonal-sosialismen,» «Grunnleggende spørsmål om økonomien og overgangsperiodens politikk,» «Teser om økonomisk politikk (for en generell og kollektiv diskusjon).»

Disse dokumentene understreker, illustrerer og, på en viss måte, konkretiserer omfanget av den historiske forbrytelsen det stalinistiske byråkratiet begikk ved først å isolere disse kadrene fra det sovjetiske og det internasjonale proletariatet, for deretter å myrde dem i Den store terrorens politiske genocid. Det er nettopp fordi det stalinistiske byråkratiet erkjente at deres politiske linje resonerte med arbeidsklassens levende erfaringer internasjonalt og klart formulerte dens historiske og politiske oppgaver, at det undertrykte dem med den til da historisk usette voldsomheten.

Fra 1933 ble opposisjonistene sendt til arbeidsleirer, og innen slutten av 1936 var de nesten alle på de to mest forferdelige stedene – Kolyma-leirene i Øst-Sibir og Vorkuta-leirene nær Polarsirkelen helt oppe lengst nord i Ural.

Her døde mange av sult, sykdom eller av tvangsarbeid, eller de ble henrettet. Av frykt for at et oppsving i arbeiderklassen internasjonalt ville nytte trotskistbevegelsen gikk det stalinistiske byråkratiet over til å eskalere sin undertrykking og lanserte Den store terroren, der ikke mindre enn 20.000 til 30.000 sovjetiske trotskister og hundretusenvis eller til og med millioner av kommunister og sosialistiske intellektuelle ble drept. Så godt som alle fra den politiske isolasjonen Verkhneuralsk var blant de myrdede.

Foto av en av de håndskrevne pamflettene fra Verkhneuralsk politizolator

Det er ingen tvil om at kaderen som ble tilintetgjort av Stalin ville ha spilt en sentral rolle i å lede de revolusjonære bevegelsene mot fascismen som brøt ut i den europeiske arbeiderklassen både under opptakten til Den andre verdenskrigen og på det tidlige 1940-tallet. Stalinismens masseterror mot den trotskistiske og den kommunistiske bevegelsen, som snart skulle bli understøttet av nazismens uhyrlige mordherjinger, leverte betingelsene for at disse bevegelsene kunne manipuleres politisk og bringes under stalinismens kontroll.

Disse dokumentene bekrefter kraftfullt den trotskistiske kampen mot det kontrarevolusjonære stalinistiske byråkratiet. Hvert element av deres analyse ble bekreftet av begivenheten. Ingen kan etter å ha lest disse dokumentene argumentere for at Venstreopposisjonen var en ubetydelig politisk kraft i Sovjetunionen. Hver ei linje i disse dokumentene er gjennomsyret av revolusjonær optimisme, utholdenhet og fremsyn, og en stolt og herdet kampånd.

Den trotskistiske bevegelsen var og har alltid vært – som bolsjevik-leninistene understreket – først og fremst en internasjonal tendens. Det er derfor – uansett Stalins uhyrlige forbrytelser, og uansett de ekstraordinære tapene trotskistbevegelsen måtte lide – at den hverken kunne beseires eller ødelegges som en politisk tendens.

Den fjerde internasjonale ble grunnlagt i Paris i 1938 midt under verdenshistoriens største bølge av kontrarevolusjonær terror. Det var, som David North formulerte det i Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre, Trotskijs seier over Stalin. I siste instans var det de stalinistiske byråkratiene, deres massepartier og -apparater, som kollapset så skammelig i 1989-91, mens den trotskistiske bevegelsen – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – har gått hen og bygd det som nå er den mest leste sosialistiske nettsiden på Internett – World Socialist Web Site.

Det er verdt å merke seg at oppdagelsen av disse dokumentene ble bredt dekket i de russiske mediene, og at også ledende nyhetskilder som næringslivsavisene Kommersant og Komsomol'skaia Pravda rapporterte om oppdagelsen. Kommersant – en av de mest leste avisene i Russland (per 2013 var det en daglig distribusjon på mellom 120.000 og 130.000 eksemplar) – trykket to av dokumentene i sin helhet i sin online-utgave (de to første omtalt i denne artikkelen), og intervjuet en serie historikere om dem.

Det er en dyp fornemmelse i det russiske samfunnet at dette historiske materialet og de spørsmålene det reiser er viktig, ikke bare for arkivister, men fra et kontemporært politisk standpunkt. Hundrer og tusener, om ikke titusener, av mennesker i Russland vil ha lest disse dokumentene nå. Mange av disse leserne vil bli imponert over den graden av historisk og politisk klarsyn, skarphet og fremsynthet, som trotskistene fremviste i dem.

Vi oppfordrer innstendig lesere av disse dokumentene om å kontakte World Socialist Web Site for å diskutere disse spørsmålene med oss. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale representerer den eneste videreføringen av den sovjetiske og internasjonale Venstreopposisjonens heroiske kamp. Den har kjempet over mange tiår for å forsvare det trotskistiske perspektivet på internasjonal sosialisme og dens analyse av stalinismens kontrarevolusjonære rolle, som disse dokumentene så kraftfullt illustrerer.

Tidligere i år publiserte ICFI den russiske oversettelsen av David Norths In Defense of Leon Trotsky [Til Leo Trotskijs forsvar], som utgjør et vesentlig bidrag til forståelsen av de grunnleggende historiske og politiske problemene som var knyttet til det stalinistiske forræderiet av Oktoberrevolusjonen, kampen for trotskisme og den post-sovjetiske skolen av historisk forfalskning.

Kjøp denne boka og hjelp oss å distribuere den så bredt som mulig! Kontakt oss om du er interessert i å jobbe med oss på en prinsippell basis om disse historiske spørsmålene!