Femti år siden Warszawapakt-invasjonen av Tsjekkoslovakia: Del to

Praha-våren

Av Clara Weiss
29 August 2018

Dette er den andre delen av en firedelerserie.

Den neste fasen av stalinismens krise brøt ut i sammenheng med den dype økonomiske og politiske krisen som preget imperialismen i 1960-årene. Gjennom hele 1960-tallet og frem til 1975 ble de vesentlige imperialistlandene rystet av store streiker, som kulminerte med de franske arbeidernes generalstreik i mai 1968, den største av den type streiker i Europa siden krigens slutt og den viktigste revolusjonære situasjonen på flere tiår. I USA verdensimperialismens sentrum var det massekamper mot sosial ulikhet og for likeverd for den afrikansk-amerikanske befolkningen og en voksende bevegelse mot den kriminelle aggresjonskrigen i Vietnam.

I Sovjetunionen og Øst-Europa produserte det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske program i økende grad økonomiske kriser, matmangel og misnøye i arbeiderklassen. Nasjonale og økonomiske spenninger i Øst-Europa hadde steget gjennom hele 1960-tallet, som i sin tur dannet grunnlag for splittelser og sprekker innen de nasjonale byråkratiene og økende stridigheter mellom de ulike Warszawapakt-statene som nesten alle hadde uløste etniske problemer og grensetvister og Sovjetunionen.

Det stalinistiske byråkratiets respons på sin voksende krise var en kombinasjon av undertrykking (som det brutale tilslaget mot arbeidere i Novocherkassk i 1962), begrensede innrømmelser på krav om ytringsfrihet, bevisst promotering av nasjonalisme og rasisme og skritt mot gjeninnføring av kapitalistiske relasjoner i økonomien. Det sistnevnte inkluderte de «økonomiske eksperimentene» foreslått av Liberman under Nikita Khrusjtsjovs «tining» i Sovjetunionen, og reformer foreslått av Ota Šik i Tsjekkoslovakia, som åpnet for en desentralisering av økonomien, større selvstyre for bedrifter, en rekalkulering av prising og lønnsystemer, og innføringen av vare-penge-relasjoner.

Det er under disse forholdene at «Praha-våren» som delte mye av dynamikken med «perestroika» i Sovjetunionen 17 år senere ble initiert av KSČ i 1968. Dette var et forsøk på å dempe den voksende misnøye både innen intelligentsiaen og i arbeiderklassen, og samtidig kontrollere denne utviklingen og underordne den byråkratiets interesser.

«Praha våren» kom ikke ut av det blå. Allerede i 1962-1963 hadde reiserestriksjonene blitt betydelig oppmyket, slik at titusenvis av mennesker fra Tsjekkoslovakia kunne besøke kapitaliststater i Vest-Europa, ofte gjennom akademiske utvekslingsprogram, mens tusenvis av turister fra Vesten flokket til Tsjekkoslovakia. I 1964 ble Ota Šik utnevnt til leder av en regjeringskommisjon for økonomiske reformer.

De første tegnene på den sydende sosiale og politiske misnøyen kom til skue, slik det ofte er tilfelle, innen intelligentsiaen. I likhet med den samtidige blomstringen av sovjetisk kino under «tiningen» benyttet den «Nye tsjekkoslovakiske bølgen» i filmkunsten de nye politiske frihetene og spillerommet (og finansieringen fra Vesten) til å fremme sosial, kulturell og politisk kritikk av status quo.

I 1963 ble den vesentlige tysk-tsjekkiske forfatteren Franz Kafka offisielt rehabilitert (hans verk hadde tidligere vært forbudt), og i juni 1967 angrep Forfatternes fagforenings Fjerde kongress åpent partiet og krevde vidtgående reformer. Mens deler av intelligentsiaen fremmet venstreorientert kritisk kritikk av byråkratiet var det også sterke nasjonalistiske tendenser, både blant tsjekkiske og slovakiske intellektuelle, som relativt lett kunne utnyttes av byråkratiet.

Antonín Novotný, leder av KSČ fra 1953 til 1968, i New York City, 1960

Anføreren for de deler av byråkratiet som mest aggressivt presset på for «reformer» i forventning av arbeiderklassekamper var Alexander Dubček. I januar 1968 etterfulgte han Antonín Novotný, som hadde ledet KSČ siden 1953. Dubček hadde sluttet seg til KSČ under krigen og steg jevnt i gradene da den gamle ledelsen og tusenvis av arbeidere ble utrensket på slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet.

På 1960-tallet spilte Dubček en fremtredende rolle i de voksende byråkrati-interne kampene. Som leder av det slovakiske partiet var han den viktigste talsmannen for politiske og økonomiske reformer i Slovakia, som var kombinert med vidtrekkende innrømmelser til slovakisk nasjonalisme. Hans utnevnelse til partisekretær var del av både Tsjekkoslovakias og Sovjetunionens forsøk på å dempe de voksende kravene om mer slovakisk autonomi innen den føderale staten.

Alexander Dubček

Under de første månedene av 1968 forble Dubčeks påtrykk for reformer relativt moderate. Den 1. april 1968 vedtok imidlertid Det tsjekkoslovakiske politbyrået under Dubčeks ledelse det såkalte «Handlingsprogrammet». Dette programmet gjorde betydelige innrømmelser for kravene om politiske friheter: Det lovte ytringsfrihet og bevegelsefrihet, inkludert retten til å reise til vestlige land, frihet for debatt og forening, og en slutt på vilkårlige arrestasjoner. Det oppmuntret til en faktisk eksplosjon av politiske, veldedige og religiøse foreninger og grupper som umiddelbart ble etablert over hele landet.

På et økonomisk nivå så Handlingsprogrammet for seg reformer i tråd med de som Ota Šik foreslo, med større autonomi for individuelle foretak og en desentralisering av økonomien som helhet. Handlingsprogrammet argumenterte videre for likeverdige økonomiske relasjoner med Sovjetunionen og krevde tilbaketrekkingen av sovjetiske økonomiske rådgivere.

I en viktig innrømmelse til det voksende slovakiske nasjonalistsentimentet foreslo Handlingsprogrammet også en føderalisering av Tsjekkoslovakia, med likeverdige rettigheter og representasjon for Slovakia og de tsjekkiske områdene. Sist men ikke minst oppfordret programmet til anerkjennelse av staten Israel og et kutt i våpenleveransene til Egypt og Nigeria. Handlingsprogrammet kombinerte dermed løftet om større politisk frihet med økonomiske og utenrikspolitiske forslag som betydde skritt mot gjenoppretting av kapitalisme og bedre relasjoner med imperialismen.

Ideologien bak «sosialisme med et menneskelig ansikt», som ble fremmet av Dubček og tsjekkoslovakiske stalinist-teoretikere som Radovan Richta, var en svindel. Fra det tsjekkoslovakiske byråkratiens standpunkt var det en variasjon av «sosialisme i ett land». Det var et program som i «humanist»-forkledning i hovedsak presset på for pro-kapitalistiske reformer og større uavhengighet fra det sovjetiske byråkratiet, under det tsjekkoslovakiske stalinistiske byråkratiets kontroll.

Samtidig, om enn på en forvrengt og bedragersk måte, var formuleringen «sosialisme med et menneskelig ansikt» utformet for å appellere til arbeiderklassens og betydelige deler av intelligentsiaens bestrebelser for ekte sosialisme, som de helt riktig følte ikke eksisterte hverken i Den tsjekkoslovakiske sosialistiske republikken eller Sovjetunionen. Helt spesielt ga formuleringen uttrykk for den avsky millioner av arbeidere og intellektuelle følte for den blodige terroren som hadde blitt påført dem over de siste tiårene med stalinistisk styre.

Antikapitalistiske sentimenter var overveldende, med millioner av arbeidere og intellektuelle som husket så alt for godt fascismens grusomheter, krigen og det tsjekkoslovakiske borgerskapets korrupte og høyreorienterte rolle. Uansett byråkratiets pådriv for å løse sin krise ved å kapitulere for imperialismen var det ingen støtte i arbeiderklassen for en restaurering av kapitalismen, som så godt som alle observatører bemerket på den tiden. Snarere var det en overveldende fiendtlighet til stalinismen fra venstre.

Det er dette aspektet av «sosialisme med et menneskelig ansikt» et begrep som senere ble plukket opp av Mikhail Gorbatsjov i hans propaganda for perestroika og kapitalistisk restaurering i Sovjetunionen som fremprovoserte mest angst og harme innen byråkratiene i hele Øst-Europa og i Sovjetunionen. Det ble oppfattet som farlig fordi det kunne oppmuntre til tendenser i retning av en genuin sosialistisk utfordring av stalinismen. I mai sa den sovjetiske partilederen Leonid Brezjnev forarget til Dubček: «Hva er det med dette menneskelige ansiktet? Hva slags ansikter tror du at vi har i Moskva?»

En spesielt ondskapsfull rolle i å fremtvinge et voldelig tilslag ble spilt av Władysław Gomułka, lederen av det polske partiet, som på den tiden hadde tilsyn med en skitten antisemittisk kampanje mot studentdemonstrantene i mars 1968. Han ble understøttet av Petr Shelest, lederen av Kommunistpartiet i Ukraina, som anklaget den tsjekkoslovakisk partiledelsen for å ville legge under seg den lenge omstridte regionen Karpatho-Ukraina. I noen henseender var Gomułka, Ulbricht som var partileder i Øst-Tyskland, og lederen av det bulgarske partiet Todor Zhivkov, enda mer militante i deres insistering på et tilslag mot Praha-våren enn ledelsen i Moskva.

Allerede ved en forsamling av østeuropeiske ledere i Dresden i mars insisterte Gomułka, med en regjering som nettopp hadde blitt utfordret av studentenes masseprotester, på en «kraftig motoffensiv» i Tsjekkoslovakia og sammenlignet situasjonen med Ungarn i 1956. Den ungarske partisekretæren János Kádár, som hadde tatt over roret etter at 1956-revolusjonen var knust, insisterte også på resolute tiltak i denne «kritiske» situasjonen.

Historikere har bemerket at bevegelsen i retning militærintervensjon ble utløst først og fremst av utgivelsen av «Manifestet av de 2000 ord» den 27. juni 1968. Manifestet var utarbeidet av en ledende tsjekkoslovakisk intellektuell og oppfordret til et brudd med partiet. Men det faktum at byråkratiet oppfattet dette manifestet som en slik trussel skyldtes den voksende bevegelsen innen arbeiderklassen.

Byråkratiets største frykt var at KSČs innrømmelser overfor kravene om politiske friheter ville skape grunnlag for en kraftfull intervensjon fra arbeiderklassen. Om den industrielle arbeiderklassen hadde forholdt seg relativt taus under de første månedene av 1968 endret situasjonen seg ganske dramatisk fra våren av, parallelt med de franske arbeidernes massebevegelse mot De Gaulles regjering. Som en samtidig analytiker fra en tenketank observerte ble Dubček-ledelsen i løpet av disse månedene tvunget til å gjøre langt flere innrømmelser og forflytte seg langt raskere enn de hadde ønsket.

En historiker bemerker:

Mange [arbeidere] forble uberørt av idéen om politisk demokratisering som ble forkynt av et omstokket sett av partiledere og noen få radikale intellektuelle ‘vi har sett det alt før’. For de fleste produksjonsarbeidere var de viktigste problemene høyere levestandard og lønn og redusert statlig priskontroll. ... Men innen våren og sommeren var det imidlertid tegn til bevegelse. Den sentrale fagforeningsledelsen ble fornyet og dens oppgave om å forsvare medlemmenes interesser ble omformulert; det var mye diskusjon om dannelsen av den jugoslaviske typen ‘arbeider- eller bedriftsråd’ og muligheten for arbeidernes selvforvaltning i fabrikkene; det ble gjennomført flere korte streiker; og det ble til og med spontant opprettet noen få arbeiderkomitéer til forsvar av pressefrihet. [1]

Det var på dette tidspunktet at diskusjonene blant de stalinistiske lederne ble stadig mer opphetet og hektiske. Det var en rekke møter, spesielt mellom juni og august, der det sovjetiske, polske og jugoslaviske lederskapet innstendig oppfordret Dubček og det tsjekkiske politibyrået om å få situasjonen tilbake under kontroll, gjenopprette den fulle kontrollen over mediene og slå ned på arbeiderklassen.

I mai etablerte Det sovjetiske politbyrået en kommisjon med ni medlemmer som skulle følge utviklingen i Tsjekkoslovakia på daglig basis. De mottok også regelmessige rapporter fra den sovjetiske ambassaden i Praha.

Leonid Brezjnev, generalsekretær for Sovjetunionens Kommunistparti fra 1964 til 1982

I juni og juli gjennomførte Warszawapakt-statene store militærmanøvrer på tsjekkisk terreng som en umiskjennelig trussel mot Dubček-ledelsen og den tsjekkoslovakiske arbeiderklassen.

I en ny serie samtaler fra den 29. juli til den 1. august ble Dubček-ledelsen presset til å komme med en rekke muntlige løfter om å slå ned på situasjonen. Til slutt førte Brezhnev og Dubček den 13. august en telefonsamtale som av en historiker ble beskrevet som følger:

En opphisset Brezhnev anklaget en defensiv Dubček for å ‘bedra oss’ ved hans unnvikenhet og tamme unnskyldninger for utsettelsen av det forventede tilslaget i Praha, som Dubček underdaning reagerte på med å si: ‘Hvis du mener at vi bedrar dere, så treff da de tiltakene dere anser som passende. .. for all del, gå på.’ Han tilbød til og med sin avgang som førstesekretær, men avsluttet med ordene: ‘Jeg lover deg, Cde. Brezjnev, at jeg skal gjøre alt som er nødvendig for å oppfylle vår avtale.’ [2]

Den 17. august besluttet Det sovjetiske politbyrået, det høyeste utøvende organ i partiet, å sende militæret inn i Tsjekkoslovakia. Historikere i dag tror at USA allerede en måned før hadde signalisert at de ikke ville gripe inn i situasjonen, og sånn sett ga grønt lys for en militær løsning.

Natta mellom den 21. og den 22. august 1968 invaderte anslagsvis 165.000 soldater med 4.600 tanks fra fire Warszawapakt-land Sovjetunionen, Polen, Ungarn og Bulgaria ledsaget av militærrådgivere fra Øst-Tyskland. Innen ei uke hadde antallet tropper som okkuperte landet steget til en halv million.

Minst 137 tsjekkoslovakiske sivile ble drept de første dagene. Hundrevis ble såret og det totale antall drepte under okkupasjonen er estimert til ca. 500.

Som en indikasjon på den manglende politiske støtten til invasjonen innen Sovjetunionen selv ble det anvendt mange Røde-armé-soldater fra sentral-asiatiske land som selv ikke var blitt informert om hvor de skulle stasjoneres. Mange trodde at en tredje verdenskrig hadde brutt ut og at de var stasjonert i Vest-Tyskland.

Kontorene til Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet ble raidet og Dubčeks ledelse ble arrestert. Han selv og flere av hans allierte ble fløyet til Moskva og forhørt. De ble løslatt, fløyet tilbake og gjeninnsatt først etter at de hadde undertegnet den hemmelige «Moskva-protokollen». Denne la grunnlaget for stasjoneringen av utenlandske tropper i Tsjekkoslovakia inntil «trusselen mot sosialismen» var forbi, endringer av nøkkelpersonell, gjenopprettelse av partikontrollen med media, forbud mot «antisosialistiske» organisasjoner, og reverseringen av sentrale elementer i Handlingsprogrammet.

Ifølge historikere var det arbeiderklassen som fremsto som den viktigste sosiale kraften i opposisjonen mot okkupasjonen. Den reagerte på invasjonen med en rekke generalstreiker den 21., den 22. og den 23. august. Arbeiderråd ble dannet ved hundrevis av bedrifter.

Motstanden mot okkupasjonen omfavnet så godt som alle sosiale lag, inkludert deler av byråkratiet. Det var tilfeller av ikke-væpnet motstand fra elementer av hæren, politiet og avdelinger av innenriksdepartementet. Studenter protesterte også mot okkupasjonen med mange demonstrasjoner og sitt-ned-aksjoner. Gatebildet var tett med graffiti som formante Den røde armé hjem. En grafitti var: «Lenin! Våkn opp! Brezjnev har blitt gal!» Hundretusenvis av tsjekkoslovaker forlot landet, i flukt mot Vesten.

Den 19. januar 1969 satte den 21 år gamle studenten Jan Palach fyr på seg og brant seg til døde. Hans begravelse ble til en massedemonstrasjon av hundretusener mot okkupasjonen. Så sent som i mars 1969 demonstrerte en halv million mennesker i 69 byer og angrep det sovjetiske flyselskapet Aeroflots kontorer, og ni sovjet-garnisoner.

Med de siste massedemonstrasjonene som påskudd ble Dubček fjernet fra sin stilling i april 1969 i en avstemming av stort sett det samme politbyrå som hadde stemt ham inn på posten i januar 1968. Han ble erstattet av Gustáv Husák. Masseopposisjonen, uten noe klart politisk program eller lederskap, dabbet til slutt av og den såkalte «normaliseringen» satte inn.

Bemerkelsesverdig er at føderaliseringen av Tsjekkoslovakia var det eneste aspektet av Handlingsprogrammet byråkratiet fortsatte å forfølge, med oppmuntring fra Moskva. Den 27. oktober 1968 ble en forfatningslov vedtatt om å omdanne den tidligere enhetlige staten til en føderasjon. Over de neste to tiårene skulle promoteringen av nasjonalismen, og settingen av de to kommunistpartiene og fremfor alt de tsjekkiske og de slovakiske arbeiderne opp mot hverandre, danne en kritisk del av byråkratiets undertrykking av arbeiderklassen og pådrivet mot kapitalistisk restaurering.

Den tsjekkiske sosialistiske republikken og Den slovakiske sosialistiske republikken, med grensene fra 1969 til 1980

En lignende prosess fant sted over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen. I Polen reagerte Gomułka på studenter og arbeidere som protesterte med en antisemittisk kampanje i 1968 - 1969, der han jobbet tett med den nasjonalistiske innenriksministeren Mieczysław Moczar og med Bolesław Piasecki som hadde vært medlem av det fascistiske Falange på 1930-tallet.

I Sovjetunionen reagerte Brezjnevs lederskap i 1968 ved direkte å promotere ledende nasjonalistiske figurer til høytstående kulturelle og politiske stillinger. Såkalte «tykke tidsskrifter» fra den nasjonalistiske intelligentsiaen, som promoterte antisemittisme og giftig russisk nasjonalisme, fikk statsfinansiering og kunne dermed sirkuleres med månedlige opplag på hundretusener, noen ganger til og med millioner av eksemplarer.

I mange henseender la de stalinistiske byråkratienes respons på arbeidsklassens bevegelse i 1968 grunnlaget for den endelige oppløsingen av Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, som del av den fullstendig gjenopprettelse av kapitalismen i regionen fra 1989 til 1991. At byråkratiet kunne forfølge denne kursen var, i vesentlig grad, resultat av pabloismens bevisste inngrep, som gjorde det mulig for byråkratiet å løse sin krise på bekostning av arbeiderklassen.

Fortsettelse følger

**

Fotnoter

[1] Kevin McDermott, Communist Czechoslovakia, 1945-89. A Political and Social History, Palgrave 2015, s. 130-131

[2] Ibid., s. 144