Femti år siden Warszawapakt-invasjonen av Tsjekkoslovakia: Del tre

Pabloistenes intervensjon

Av Clara Weiss
30 August 2018

Dette er del tre av en serie fire deler.

Utviklingen i Øst-Europa og i Sovjetunionen kan ikke forklares uten å ta med i betraktning den rollen pabloistisk revisjon spilte i denne regionen gjennom hele etterkrigsperioden.

Pabloismen, som er oppkalt etter en av dens hovedtalsmenn Michel Pablo, oppsto som en revisionistisk tendens i Den fjerde internasjonale i krigens etterdønninger. Som uttrykk for interessene til det voksende sjiktet av middelklassen som trakk veksler på etterkrigstidens kapitalistiske restabilisering og undertrykkingen av arbeiderklassen gjennom dens gamle byråkratiske lederskap, reiste pabloistene spørsmål om selve legitimiteten for Den fjerde internasjonales uavhengige eksistens. Enten det var i de stalinist-styrte landene, de avanserte imperialist-landene eller de undertrykte koloniene og de forhenværende kolonilandene, fremmet pabloistene ei linje som avviste Den fjerde internasjonales grunnleggende prinsipper: fremfor alt behovet for arbeiderklassens politiske uavhengighet og byggingen av Den fjerde internasjonale som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Pabloistene avviste fullstendig den trotskistiske analysen av stalinismen og tilskrev det stalinistiske byråkratiet i Øst-Europa og Asia en revolusjonær rolle. De avskrev fullstendig arbeiderklassen som en selvstendig maktfaktor og hevdet at «den objektive sosial virkeligheten» besto «essensielt av det kapitalistiske regimet og den stalinistiske verden». [1] Basert på denne vurderingen hadde trotskistbevegelsens kader ingen uavhengig rolle å spille. I stedet skulle Den fjerde internasjonale likvideres inn i hvilke som helst av arbeiderklassens og de undertrykte massenes nasjonale massepartier som eksisterte.

Med hensyn til Øst-Europa og Sovjetunionen fremmet pabloistene konseptet om byråkratiets «selvreformering». Den fjerde internasjonales oppfordring til en politisk revolusjon for å omvelte det stalinistiske byråkratiet, for å gjenopprette arbeidernes demokrati og vende tilbake til programmet for internasjonal sosialistisk revolusjon, snudde pabloistene til det motsatte. Det de kalte «den politiske revolusjonen» skulle ikke oppnås av arbeiderklassen under ledelse av Den fjerde internasjonale, men av en seksjon av det stalinistiske byråkratiet selv, som angivelig skulle gjennomføre reformene som ville føre til en fredelig overgang fra stalinisme til sosialisme. Arbeiderklassens rolle (og trotskistbevegelsens) ble redusert til rollen av å være ei pressgruppe, som skulle bidra til å skyve frem den formodede reformistiske fraksjonen i byråkratiet.

James P Cannon

Pabloist-tendensen ble imøtegått av de ortodokse trotskistene i Den fjerde internasjonale, anført av Det sosialistiske arbeiderpartiet (SWP) i USA. Pabloistene ble ekskludert fra Den fjerde internasjonale ved dannelsen av International Committee of the Fourth International ( ICFI - Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale) i 1953. I ICFIs stiftelsesdokument, Det åpne brevet, gjentok SWP-lederen James P. Cannon de grunnleggende prinsippene for internasjonal trotskisme:

1. Det kapitalistiske systemets dødskramper truer med sivilisasjonens ødeleggelse gjennom utdypende depresjoner, verdenskriger og barbariske manifesteringer som fascisme. Utviklingen av atomvåpen understreker i dag faren på den mest poengterte måten.

2. Nedstigningen i avgrunnen kan bare forhindres ved å erstatte kapitalismen med sosialistisk planlagt økonomi på verdensplan, for dermed å gjenoppta fremskrittspiralen som ble åpnet av kapitalismen i dens tidlige dager.

3. Dette kan bare oppnås under arbeiderklassens ledelse, som er den eneste virkelig revolusjonære klassen i samfunnet. Men arbeiderklassen står selv overfor en lederskapskrise, til tross for at relasjonen på verdenplan mellom de sosiale maktfaktorene aldri var så gunstig som i dag for at arbeiderne kan ta veien til makten.

4. For å organisere seg for å gjennomføre dette verdenshistoriske målet, må arbeiderklassen i hvert land bygge et revolusjonært sosialistisk parti etter mønsteret utviklet av Lenin: det vil si et kampparti som dialektisk kan kombinere demokrati og sentralisme – demokrati for å komme frem til beslutninger, sentralisme for gjennomføring av beslutningene; et lederskap kontrollert av grunnplanet, med grunnplanet istand til å gjennomføre under ild på disiplinert måte.

5. Hovedhindringen for dette er stalinismen, som tiltrekker seg arbeidere gjennom utnyttelsen av prestisjen fra den russiske Oktober-revolusjonen av 1917, for deretter – når det bedrar deres tillitt – enten å kaste dem i armene på Sosialdemokratiet, ut i apati, eller tilbake til illusjoner om kapitalismen. Straffen for disse svikene betales av de arbeidende menneskene i form av konsolideringen av fascistiske eller monarkistiske krefter og nye utbrudd av kriger som kapitalismen fostrer og forbereder. Fra stiftelsen av satte Den fjerde internasjonale som en av sine vesentlige oppgaver den revolusjonære omveltningen av stalinisme innen og utenfor Sovjetunionen.

6. Behovet for fleksibel taktikk som konfronterer mange seksjoner av Den fjerde internasjonale, og partier eller grupper som er solidariske med programmet, gjør det desto mer viktig at de vet hvordan å bekjempe imperialismen og alle dens småborgerlige agenturer (som nasjonalistiske dannelser eller fagforeningsbyråkratier) uten å kapitulere for stalinismen; og omvendt at de vet hvordan å bekjempe stalinismen (som i siste instans er et småborgerlig agentur av imperialismen) uten å kapitulere for imperialismen.

Pabloismen forlot hvert og ett av disse prinsippene. Dens program var likvidering over hele linja. Historisk sett oppsto tendensen nettopp da stalinismen gikk inn i sin dødskrise: 1953, året for splittelsen i Den fjerde internasjonale, var også året for Stalins død og begynnelsen av en rekke av arbeiderklassens masseoppstandelse over hele Øst-Europa som utfordret det stalinistiske byråkratiet. Tre år senere bekreftet Khrusjtsjovs avsløringer ved Den 20. partikongressen den trotskistiske analysen av stalinismens kontrarevolusjonære rolle.

Med arbeidet for å oppløse Den fjerde internasjonale spilte pabloistene en nøkkelrolle for å støtte opp stalinismens styre og opprettholde sosialdemokratiets og fagforeningsapparatenes politiske dominans i de avanserte imperialistlandene. Pabloistene utgjorde en kritisk faktor for etableringen og opprettholdelsen av den kapitalistiske orden i etterkrigstiden.

Hvorenn det stalinistiske byråkratiet ble direkte utfordret av arbeiderklassen i Øst-Europa intervenerte det pabloistiske International Secretariat (IS – Det internasjonale sekretariatet) raskt og aggressivt, og sådde illusjoner om byråkratiets «selvreformering» og arbeidet for å forhindre byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. De saboterte derved bevisst utviklingen av arbeiderklassens politiske revolusjon mot byråkratiet.

Denne intervensjonen antok spesielt krasse dimensjoner i Tsjekkoslovakia i 1968. Med historiens tragiske ironi spilte Ernest Mandel en nøkkelrolle i det pabloistiske inngrepet i Øst-Europa – han som mens han fortsatt var en ortodoks trotskist på 1940-tallet hadde spilt en viktig rolle i utviklingen av Den fjerde internationales analyse av utviklingen nettopp i Øst-Europa.

Så snart han hadde kapitulert til pabloismen ble Mandel imidlertid en pioner for teorien om byråkratiets «selvreformering». Han formulerte eksplisitt en orientering i retning av de nasjonalistiske fløyene av de respektive stalinistiske byråkratiene, og skrev:

Opposisjonen innenfor KP-ene [Kommunistpartiene] er tjent med nasjonalfølelsen. Kampen for «den nasjonale veien i retning sosialisme» antar derfor der en høyst progressiv og revolusjonær verdi, i motsetning til i KP-ene i Vesten, der nasjonalfølelsen generelt tildekker en dreining mot kodifisert høyreopportunisme. Ved å bli symboler for en kamp for nasjonal frigjøring i massenes øyne kan Gomułka i Polen, Nagy i Ungarn, i morgen kanskje Hernstedt eller Ackermann i Øst-Tyskland, skape gunstige forhold for en fornyelse av KPs popularitet (gjennom sin «nasjonale» tendens) og tillate den politiske revolusjonen under opposisjonelt kommunistisk lederskap å mobilisere nasjonalfølelse til sin fordel ... [2]

Den stadig mer uhemmede tilpasningen til og forherligelsen av nasjonalistiske krefter skulle bli kjennetegnet for pabloistenes intervensjon i Øst-Europa og i Sovjetunionen, fra Gomułka – selv en staut antisemitt og polsk nasjonalist – til mer ekstreme nasjonalistiske fraksjoner innen Sovjetunionen. Tsjekkoslovakia var ikke noe unntak. Der glorifiserte pabloistene Dubček-fløyen av byråkratiet, som bevisst jobbet for å fremme nasjonalistiske sentimenter og splittelser mellom tsjekkiske og slovakiske arbeidere, mens de presset på for sin «nasjonale vei» i retning sosialisme – det vil si pro-kapitalistiske reformer.

Ernest Mandel

Med de nye reisemulighetene til og fra Tsjekkoslovakia (nesten 700.000 personer forlot Tsjekkoslovakia i retning kapitaliststater fra januar 1968 til april 1969) var Det internasjonale sekretariatet (IS) i stand til å etablere nære forbindelser med Petr Uhl, som skulle bli en av Tsjekkoslovakias ledende dissidenter.

Uhl hadde vært i Paris i 1965 og 1967, der han møtte Alain Krivine, lederen av de franske pabloistene. I oktober 1968 dannet Uhl, som da jobbet som lærer ved en teknisk skole i Praha, en gruppe på mellom 50 og 100 personer som sympatiserte politisk med IS. De grunnla snart Den revolusjonære ungdomsbevegelsen. De ble assistert av Sibylle Plogstedt, som hadde vært i Tsjekkoslovakia som utvekslingsstudent. Plogstedt var medlem av den vesttyske pabloist-gruppa GIM (Gruppe Internationale Marxisten - Den internasjonale marxistgruppa) under ledelse av Jakob Moneta. Ifølge Ernest Mandels biograf:

Uhl og hans kamerater satte igang en storm av aktiviteter, blant annet organiseringen av det massive oppmøtet for Jan Palachs begravelse i Praha i januar 1969. Palach var studenten som hadde satt fyr på seg selv på Wenceslas-torget i protest mot russerne og som døde av brannskadene. Plogstedt ba Mandel om raskt å sende ei kopimaskin ... Med Jakob Monetas hjelp arrangerte Mandel forsendelsen av maskina til Praha. Uhl og Mandel møttes noen ganger i Berlin og diskuterte utfordringene den tsjekkiske antistalinistopposisjonen sto overfor. [3]

Regjeringen slo ned på Uhls gruppe noen få måneder senere. Plogstedt, Uhl og flere andre ble arrestert. Et år senere ble de dømt til fengsel (Plogstedt til to og et halvt år, Uhl til fire år.) Så snart han var løslatt fremsto Uhl som en av de ledende dissidentene i Tsjekkoslovakia. Han var en tidlig underskriver av det berømte Charter 77, et av de viktigste dokumentene fra den tsjekkoslovakiske og østeuropeiske dissidentbevegelsen. I årene som kom jobbet han nært med Václav Havel. Han bidro til redigeringen av Charter-77-nyhetsbulletengen og bidro til bokutgivelsen The Power of the Powerless [De maktesløses makt], en samling essayer av ledende tsjekkoslovakiske dissidenter.

I sitt essay «Alternativbevegelsen som revolusjonær avantgarde» startet Uhl med å tilby en kvasi-trotskistisk vurdering av behovet for politisk revolusjon i Øst-Europa og sosial revolusjon i Vesten (uten på noe punkt å nevne noe om Trotsky eller Den fjerde internasjonale). Han fortsatte med å fremme pabloist-oppfatningen av byråkratiets «selvreformering» som grunnlag og utgangspunktet for politisk revolusjon, og «selvstyringssystemet» som spesielt hadde blitt fremmet av Ernest Mandel, som modellen for en genuin sosialistisk organisering i Øst-Europa.

I siste instans insisterte Uhl på at «alternativbevegelsen», ikke et politisk parti fra arbeiderklassen, og langt mindre Den fjerde internasjonale, var den «revolusjonære avantgarde» for den politiske revolusjonen. Denne «alternativbevegelsen» skulle være politisk unyansert. Uhl insisterte på dens «åpenhet», mens han priste «revolusjonære katolikker» i den tsjekkoslovakiske «undergrunnen». Så skrev han:

Bare en bevegelse som består av både uformelle og institusjonelle grupper med erfaring fra handling og praksis kan bli den nye typen avantgarde som genuint kan uttrykke de viktigste interessene til det undertrykte samfunn. I en slik revolusjonær avantgarde kan ulike alternative foreninger forene krefter uformelt. Slike revolusjonære foreninger utelukker ikke organiseringen av ulike grupper, og kanskje til og med politiske partier. Tvert imot kan slike grupper, ofte i forbindelse med andre grupper, spille en viktig rolle i den antibyråkratiske kampen. [3]

Denne typen argumentasjon, fullstendig uten noen klassenanalyse av sosiale og politiske tendenser, åpnet opp for samarbeid ikke bare med deler av byråkratiet selv, men også med meget høyreorienterte nasjonalistkrefter. Nettopp det åpne samarbeidet med nasjonalistiske og til og med fascistiske krefter i de politisk amorfe dissidentbevegelsene i hele Øst-Europa og Sovjetunionen – spesielt under Gorbatsjovs Perestroika – skulle bli et kjennemerke for pabloist-politikk.

Med denne typen «alt går»-linje støttet pabloistene og deres medhjelpere i Øst-Europa de pro-kapitalistiske tendensene innen dissidentbevegelsen som utfordret det stalinistiske byråkratiet fra høyre, og bidro til å gi det ideologiske og politiske grunnlaget for restaureringen av kapitalisme. Samtidig ble venstreseksjoner av intelligentsiaen og arbeiderklassen villedet og underordnet høyreorienterte krefter.

Så godt som alle de fremste pabloist-representantene og samarbeidspartnerne – enten det var i Tsjekkoslovakia, Polen eller Sovjetunionen – endte som rådgivere for det stalinistiske byråkratiet i den kapitalistiske restaureringsprosessen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet. Petr Uhls rolle som rådgiver for Václav Havels «Civic Forum», som fremforhandlet gjeninnføringen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner og oppløsingen av Den tsjekkiske og Den slovakiske sosialistiske republikken ved «Rundbordet» høsten 1989, var bare ett eksempel av mange.

(Se også: Capitalist restoration in Russia: A balance sheet - Kapitalistisk restaurering i Russland: Et balanseregnskap).

Fortsettelse følger

**

Fotnoter

[1] Sitert i: David North, The Heritage We Defend. A Contribution to the History of the Fourth International, Mehring Bøker 2018, s. 184

[2] Sitert i Ibid., s. 309-310

[3] Jan Willem Stutje, Ernest Mandel. A Rebel’s Dream Deferred, Verso 2009, s. 176

[4] Petr Uhl, «The alternative community as revolutionary avant-garde» i The Power of the Powerless. Citizens against the State in Central Eastern Europe, redigert av Vaclav Havel et al. Routledge 2016, s. 197