Femti år siden Warszawapakt-invasjonen av Tsjekkoslovakia: Del fire

Splittelsen med OCI og WRPs degenerering

Av Clara Weiss
31 August 2018

Dette er den siste av en serie på fire deler.

Det pabloistiske International Secretariat (IS) sin intervensjon i stor skala i Øst-Europa i årene 1968 til 1985 ble vesentlig lettet av mangelen på politisk avklaring rundt splittelsen i 1971 mellom International Committee of the Fourth International (ICFI) og dens franske seksjon Organisation communiste internationaliste (OCI), og den påfølgende degenereringen av dens britiske seksjon Socialist Labor League (SLL), som i 1973 ble Workers Revolutionary Party (WRP).

Under betingelser der mange seksjoner av Den internasjonale komitéen (IC) var så godt som oppløst av pabloismen, var OCI nest etter SLL den mest erfarne seksjonen av ICFI på 1960-tallet. Etter at ICFIs amerikanske seksjon Socialist Workers Party (SWP) og den srilankiske seksjonen Lanka Sama Samaja Party (LSSP) gjennomførte en ikke-prinsippiell gjenforening med pabloistene i 1963, tok SLL-lederen Gerry Healy på 1960-tallet føringen i forsvaret av trotskismens kontinuitet i disse landene, og byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen i Sri Lanka og i USA, og deretter tidlig på 1970-tallet i Australia og i Tyskland.

Som element av en arbeidsdeling innen IC [Den internasjonale komitéen] hadde OCI hovedansvaret for å jobbe tett med en ungarsk gruppe supportere ledet av Michel Varga og overvåke det politiske arbeidet i Sentral- og Øst-Europa mer generelt (inkludert arbeid i Vest- og Øst-Tyskland).

Imidlertid hadde det allerede oppstått forskjeller mellom SLL og OCI innen 1966, som viste seg å være av en grunnleggende karakter. På ICFIs Tredje kongress i april 1966 innordnet OCI seg til krefter som åpent avviste kampen mot pabloismen som det essensielle grunnlaget for Den fjerde internasjonales historiske kontinuitet.

Mens de støttet SLL i kampen mot disse kreftene insisterte OCI på å introdusere formuleringen at Den fjerde internasjonale måtte «rekonstrueres» inn i hovedresolusjonen. Denne formuleringen antydet at de revisionistiske kreftene hadde lyktes med å oppløse Den fjerde internasjonale. Innen mai 1967 reiste OCI åpent tvil om Den fjerde internasjonales kontinuitet i form av ICFI, der de skrev: «IC er ikke ledelsen av Den fjerde internasjonale ... IC er drivkraften for gjenoppbyggingen av Den fjerde internasjonale.» [1]

SLL reagerte kraftig:

Det er en stor feil å se den lange kampen mot pabloistisk revisionisme som et uheldig avbrudd, femten eller tjue tapte år i vår bevegelses historie, under antagelsen om at pabloistenes angrep avledet de britiske og franske seksjonenes kadre fra hovedoppgavene med å bygge partiene. Denne feilen stammer fra feiltolkningen av revolusjonær kontinuitet og fra den tilhørende teorien om at Den fjerde internasjonale har vært død siden 1952. Tvert imot var Den fjerde internasjonales liv i disse årene den levende kampen mot pabloisme, og skoleringen av kadre og partier basert på denne kampen. Den inneholder de viktigste lærdommene fra hele denne perioden. Hvis de franske kameratene ikke bevisst tar utgangspunkt i denne teoretiske kampen, da vil de betale en tung pris. [2]

Gerry Healy, leder av SLL og WRP

Denne advarselen fra SLL var fullt ut berettiget: Da en revolusjonær situasjon utviklet seg i Frankrike mindre enn ett år senere, og OCI raskt vokste til en organisasjon av titusener, forlot de den bevisste kampen for å bygge den franske seksjonen av ICFI som revolusjonær ledelse av arbeiderklassen, i opposisjon til byråkratiene til stalinistene og fagforeningene. (Se: 1968: The general strike and the student revolt in France)

OCIs sentrisme fant også et uttrykk i ICs politiske linje for Øst-Europa. En erklæring fra ICFI om begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1968 gjorde visse innrømmelser til OCIs sentrisme-tendenser. Mens erklæringen korrekt koblet stalinismens krise til imperialismens krise og kalte for De forente sosialistiske stater av Europa, proklamerte erklæringen at «den politiske revolusjonen» mer eller mindre spontant var fullført i Tsjekkoslovakia under Praha-våren. Videre oppfordret uttalelsen til «rekonstruksjonen av Den fjerde internasjonale» og unnlot å oppfordre til dannelsen av en tsjekkoslovakisk seksjon av ICFI. [1]

I 1971 inviterte OCI representanter for det sentrist POUM, som bar ansvar for det spanske proletariatets nederlag i borgerkrigen fra 1936 til 1938, og den CIA-finansierte US National Students Association til sin ungdomssamling i Essen i Tyskland. I Bolivia støttet OCI Partido Obrero Revolucionario (POR) ledet av G. Lora, som hadde støttet Pablo i 1953 og som samarbeidet med borgerlige nasjonalister, inkludert militærregimet til general Torres som ble omveltet i et militærkupp i 1971.

I alle vesentlige konflikter med SLL ble OCI støttet av den ungarske gruppen under Varga. I november 1971 erklærte IC-flertallet, ledet av SLL, en splittelse med OCI, som det korrekt kritiserte for sentrisme. OCI skulle snart deretter bli en vesentlig støtte for borgerlig styre i Frankrike ved grunnleggelsen og deltakelsen i Parti Socialiste (PS) i Frankrike.

Pierre Lambert, en leder av OCI

Men splittelsen ble gjennomført uten avklaring av de politiske anliggender som var involvert og uten så mye som en appell til OCI-medlemsmassen om å støtte IC [Den internasjonale komitéen] mot den opportunistiske OCI-ledelsen. I stedet begrenset SLL-ledelsen i stor grad diskusjonen til forskjeller over sentraliteten av den dialektiske materialistmetoden, og insisterte på at dette var det sentrale spørsmålet for splittelsen.

Som ICFI bemerket i sin analyse i How the WRP Betrayed Trotskyism [Hvordan WRP forrådte trotskismen]:

... bruddet med OCI ble gjennomført med en politisk hast som bare kunne etterlate en forvirring som spilte rett i fanget på de franske sentristene ... SLL kunne korrekt peke på de alvorlige feilene OCI hadde begått i Frankrike i årene 1968 og 1969. Men problemet var at disse meningsforskjellene ikke hadde blitt diskutert innen IC før splittelsen. Videre endte kritikken av OCI før den nådde det punkt at den utviklet, på grunnlag av en marxistisk analyse av OCIs unnlatelser [abstentionism], et konkret revolusjonært perspektiv for det franske proletariatet.... Til tross for den strategiske betydning som Frankrike innehar i utviklingen av Den sosialistiske verdensrevolusjonen, opphørte alt arbeidet med ICFIs perspektiv for dette landet så snart splittelsen var fullført. Følgen var at til tross for den trotskistiske bevegelsens dype historiske forbindelser med dette landets proletariat – med problemer som hadde vært gjenstand for noen av Trotskijs største skrifter – forlot SLL ganske enkelt den franske arbeiderklassen.

Den kritikken av OCI som SLL hadde fremmet, spesielt i 1967, hadde vært helt korrekt. Hovedoppgaven i forbindelse med splittelsen ville ha vært å utvikle denne kritikken, spesielt med en analyse av OCIs linje i 1968, og hamre det ut innen ICFIs medlemskap både i Frankrike og internasjonalt, inkludert den ungarske gruppen og kontakter i Øst-Europa som endte opp med å bryte med IC sammen OCI.

En seriøs gjennomgang av OCIs politiske tilpasning til opportunisme ville ha involvert en grundig analyse, ikke bare av deres linje i Frankrike og Bolivia, men også i Øst-Europa. Den ville ha vært ledsaget av en gjenoppliving og utdyping av diskusjonen om stalinismens karakter og de deformerte arbeiderstatene i Øst-Europa, og Den fjerde internasjonales oppgaver, som hadde utviklet seg i den tidlige kampen mot pabloismen.

En slik diskusjon innen ICFI ville ha bidratt vesentlig til politisk avklaring av problemene som arbeiderklassen i Europa som helhet står overfor. Det ville ha orientert IC i retning av en aggressiv intervensjon i Øst-Europa og Sovjetunionen gjennom hele 1970- og 1980-tallet, i god tid før stalinismens terminale krise i årene fra 1985 til 1991.

Det faktum at splittelsen ikke ble gjennomført på en slik måte gjenspeilte en tendens til å tilpasse seg sentristisk trykk innen selve SLL-ledelsen. SLL forlot i økende grad sitt internasjonale ansvar og fokuserte i stedet på sitt arbeid i Storbritannia, der en radikalisering av arbeidere og ungdom i 1968 og de påfølgende årene gjorde det mulig å vokse raskt.

I 1973 gikk SLL for å danne et nytt parti, Workers Revolutionary Party, uten noen internasjonal diskusjon og på en i vesentlig grad sentristisk basis. I det tiåret som fulgte tilpasset WRP seg raskt småborgerlige og nasjonalistiske krefter i Storbritannia og Midtøsten, og det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen. Det droppet i vesentlig grad direkte inngripen i og konkret analyse av begivenhetene i Øst-Europa, og overlot dermed feltet åpent for pabloistene, som for sine intervensjoner i Øst-Europa fremfor alt opererte fra Frankrike og Vest-Tyskland.

Da arbeidernes massekamper brøt ut i Polen på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet bød WRP-pressen lite dekning, mens den gjennomførte en stor kampanje til forsvar for ei stalinistisk avis i Storbritannia. Innen 1985 proklamerte WRP åpent støtte til Gorbatsjovs «perestroika» og kapitalistiske restaureringspolitikk.

I mellomtiden hadde den ungarske gruppen rundt Varga som hadde sluttet seg til OCI i dets brudd med ICFI, innen begynnelsen av 1980-tallet etablert bånd med Uhls pabloist-gruppe i Tsjekkoslovakia. Cliff Slaughter, en WRP-leder som brøt med IC i 1986, fullførte sin personlige helomvending og slo seg sammen med Varga i 1994, mens han foreslo militærintervensjon og støtte til kroatiske ytrehøyrekrefter under oppløsingen av Jugoslavia. (Se: Marxism, Opportunism and the Balkan Crisis [Marxisme, opportunisme og Balkan-krisen]).

Pabloismens intervensjon i Øst-Europa og Sovjetunionen var avgjørende for at det stalinistiske byråkratiet kunne løse sin terminale krise på slutten av 1980-tallet i henhold til sine egne interesser ved restaureringen av kapitalisme, sin egen forvandling til en bestanddel av en ny styringsklasse og oppsplittingen av regionen til små, rivaliserende nasjonalstater.

For å forstå de vidtrekkende konsekvensene som pabloismen hadde må man ikke bare se på nøkkelrollen som pabloistene spilte for den kapitalistisk restaureringen, men også den kraftige responsen som ble ICFI til del blant arbeidere og intellektuelle når de faktisk intervenerte i Øst-Europa og Sovjetunionen etter splittelsen med WRP i årene 1985 og 1986.

ICFI erkjente umiddelbart i perestroika byråkratiets forflytning i retning kapitalistisk restaurering og et uttrykk for imperialismens dype krise og intervenerte i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen for å bygge seksjoner av den trotskistiske bevegelsen og mobilisere arbeidere til å fremme sin egen, sosialistiske respons til stalinismens krise. I Øst-Tyskland var den tyske seksjonen av IC, Det sosialistiske arbeiderforbundet (BSA), i stand til å distribuere tusenvis av pamfletter som talte for en politisk revolusjon mot det stalinistiske byråkratiet og en felles kamp for sosialisme for arbeiderne i Øst- og Vest-Europa.

David North, nasjonalsekretæren for Workers League i USA og et ledende medlem av ICFI, ble i Sovjetunionen invitert til å tale på universiteter og offentlige møter for å presentere den trotskistiske analysen av krisen i Sovjetunionen. For første gang på flere tiår kunne den trotskistiske bevegelsen publisere russiske oversettelser av sine teoretiske arbeider i Bulletin' Chetvertogo Internatsionala [Den fjerde internasjonales bulleteng]. I Ukraina kom det frem en betydelig gruppe supportere som uttrykte politisk enighet med denne analysen.

I Russland var IC i stand til å etablere kontakt med sosiologen og historikeren Vadim Rogovin. Rogovin, som var født i 1937, hadde allerede på 1950-tallet fått fatt i Venstreopposisjons-materiale og hadde, som han selv sa, hele sitt liv drømt om å skrive Venstreopposisjonens historie. Så snart han møtte ICFI var han bare i løpet av noen få år i stand til å skrive denne historien i syv bind, samtidig som han sloss mot terminal kreft. Dette samarbeidet ble en vesentlig komponent for ICFIs kamp til forsvar for historisk sannhet og mot den post-sovjetiske historieforfalskning-skolen.

Vadim Rogovin

Det er ingen tvil om at pabloismens historiske rolle, og historiske forbrytelse, i denne regionen nettopp var å forhindre at tendenser representert av Rogovin, som legemliggjorde den sovjetiske og østeuropeiske arbeiderklassens og intelligentsiaens beste tradisjoner, fra å komme i kontakt med ICFI og bidra til å bygge den trotskistiske bevegelsen.

I dag, midt under en dyp krise i det kapitalistiske verdenssystemet, med vekst av ytrehøyrekrefter og voksende fare for nok en verdenskrig, er et endelig politisk oppgjør med stalinismen og pabloismen enda viktigere enn noengang. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI] er den eneste kraften som kan, med noen historisk legitimitet, gjøre krav arbeidsklassens lederskap. Arbeidere og intellektuelle må trekke de mest vidtrekkende politiske konklusjonene av stalinismens og pabloismens forbrytelser: Den kritiske oppgaven er å bygge seksjoner av ICFI tvers over hele Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen til å lede kampen for revolusjonær sosialisme i deres egne land og internasjonalt.

Sluttført

Fotnoter:

[1] «Erklæring fra OCI» mai 1967, i Trotskyism vs. Revisionism [Trotskisme mot revisjonisme], bind 5, s. 95

[2] «Svar til OCI fra SLLs sentralkomité» den 19. juni 1967, i Trotskyism vs. Revisionism, bind 5, s. 114 (vektlegging i originalen).

[3] «Imperialisme og det sovjetiske byråkratiet i krise: Politisk revolusjon i Tsjekkoslovakia» Erklæring fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, den 21. oktober 1968, i Fourth International [Den fjerde internasjonale], Vinteren 1968/1969, s. 92 til 114