Den 3. septembervar det 80-årsjubiléum for stiftelseskongressen for Den fjerde internasjonale, som ble avholdt iParis i 1938. Etableringen av Den fjerde internasjonale, under ledelse av Leo Trotskij, var en begivenhet av stor historisk betydning og med dagsaktuell relevans. Over de neste tre månedene vilWorld Socialist Web Site feire dette jubiléet med en rekke publiseringer og arrangementtil forklaring avDen fjerde internasjonales betydning.
Her publiserer vi en rapport av David North, nasjonal styreleder for Socialist Equality Party og styreleder av Den internasjonale redaksjonskomitéen for WSWS, presentert på 70-årsdagen.
Denne rapporten ble presentertfor et møte i Ann Arbor i Michigan, den 1. november 2008, i forkant av det årets amerikanske presidentvalg, som konkludertemed valget av Barack Obama. Et tiår senere hardenne rapportens analyse av den politiske situasjonen vist seg å være helt korrekt, både hva angår Obama-administrasjonens handlinger og den dagsaktuelle politiske krisen i USA.
***
Den 3. september 1938 avholdt Den fjerde internasjonale sin stiftelseskongress i en forstad til Paris. Konferanseagendaen tillot kun én dag med offisielle prosedyreformaliteter pga. – i henhold til referatene – «de illegale omstendighetene kongressen ble avholdt under ...» De «illegale omstendighetene» som referatene henviser til var de som var skapt av den nådeløse forfølgelsen trotskistbevegelsen var utsatt for av den franske borgerlige statens politi, de bevæpnede fascistbandene som agerte med juridisk straffefrihet i mye av Europa og fremfor alt det sovjetiske hemmelige politiet GPUs hensynsløse snikmordere, som jobbet for å utføre Stalins instruksjoner om at Leo Trotskij og hans nærmeste samarbeidspartnere måtte fysisk elimineres.
Beleiringsomstendighetene som kongressen ble avholdt under var reflektert i kommentarene som Pierre Naville, den gangen en supporter av Den fjerde internasjonale, åpnet møtet med:
På grunn av Klements tragiske død skulle det ikke bli noen formell rapport: Klement hadde hatt en detaljert, skriftlig rapport under utarbeidelse som skulle ha vært sirkulert, men den forsvant med resten av hans papirer. Den nåværende rapporten vil bare bli et sammendrag. [1]
Den avdøde Naville henviste til var Rudolf Klement, sekretæren for Den fjerde internasjonale som ble kidnappet og drept av Stalins agenter i juli 1938, mindre enn to måneder før konferansen. Han var den fjerde ledende personligheten i trotskistbevegelsen som ble drept i løpet av året umiddelbart før grunnleggingskongressen: (1) Erwin Wolf i juli 1937 i Spania; (2) Ignace Reiss i september 1937 i Sveits; (3) Leo Sedov, Trotskijs sønn, i februar 1938 i Paris; og (4) Klement. Hva Naville ikke visste, og ikke kunne vite, var at en GPU-agent som hadde spilt en nøkkelrolle i organiseringen av disse fire mordene – Mark Zborowski – deltok på kongressen, der han spilte rollen som representant for den russiske seksjonen av Den fjerde internasjonale.
Disse attentatene var uløselig knyttet til den politiske genocidkampanjen rettet mot restene av revolusjonære arbeidere, sosialistiske intellektuelle og bolsjevik-ledere som hadde spilt en avgjørende rolle i Oktoberrevolusjonen i 1917. De tre fingerte rettsprosessene Stalin regisserte i Moskva mellom august 1936 og mars 1938 var den offentlige manifesteringen av en massiv operasjon rettet lnn på den total ødeleggelsen av trotskistisk, dvs. marxistisk, innflytelse i Sovjetunionen.
Med få unntak insisterer dagens borgerlige historikere på at den stalinistiske terroren hadde lite å gjøre med Trotskij og trotskisme. De hevder at Stalin ikke hadde noen grunn til å frykte Trotskij, som han hadde utvist fra Sovjetunionen i 1929 og som de hevder hadde ubetydelig påvirkning. Denne overfladiske vurderingen har blitt utfordret av den avdøde sovjetiske/russiske historikeren og generalen Dmitrij Volkogonov, som til tross for sin egen fiendtlighet mot Trotskij understreket at Stalin var forfulgt av den eksiliserte revolusjonæres «spøkelse»:
Trotskij var ikke lenger til stede, men Stalin kom til å hate ham enda mer i hans fravær, og Trotskijs spøkelse kom ofte tilbake for å hjemsøke usurpatoren... Han tenkte på Trotskij da han måtte sitte og høre Molotov, Kaganovich, Khrusjtsjov og Zhdanov. Trotskij var av en annen kaliber intellektuelt sett, med sin forståelse av organisering og hans talenter som taler og skribent. På alle måter var han langt overlegen denne forsamlingen av byråkrater. Men han var også overlegen Stalin og det visste Stalin. «Hvordan kunne jeg ha sluppet taket på en slik fiende?» nesten hylte han. Ved en anledning betrodde han sin lille krets at det hadde vært en av de største feilene i hans liv ...
Tanken på at Trotskij snakket ikke bare for seg selv, men for alle sine tause tilhengere og opposisjonister i Sovjetunionen, var spesielt smertelig for Stalin. Da han leste Trotskijs verk, som for eksempel The Stalin School of Falsification [Stalin forfalskningsskole], An Open Letter to Members of the Bolshevik Party [Et åpent brev til medlemmer av Bolsjevikpartiet], eller The Stalinist Thermidor [Den stalinistiske termidoren], mistet Lederen nesten fatningen ... Stalin leste oversettelsen av The Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon] på ei natt, skummende av raseri. Det var det siste halmstrået. I noen år hadde han i sitt stille sinn ruget på to beslutninger, og nå besluttet han å få dem gjennomført. For det første måtte han for enhver pris fjerne Trotskij fra den politiske arena ... For det andre var han nå enda mer overbevist om nødvendigheten av en resolutt og endelig likvidering av alle potensielle fiender innen landet. [2]
Trotskij forsto meget vel sine fienders fysiske makt og omfanget av de farene som konfronterte ham og hans tilhengere. Men han utførte sitt arbeid med ekstraordinær tillit til den endelige seieren: Den fjerde internasjonale som instrumentet for sosialistisk verdensrevolusjon. Som feiring av grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale, erklærte han den 18. oktober 1938:
Bødlene tenker i sin enfoldighet og kynisme at det er mulig å skremme oss. De tar feil! Under slag blir vi sterkere. Stalins bestialske politikk er bare fortvilelsens politikk. Det er mulig å drepe individuelle soldater i vår hær, men ikke å skremme dem. Venner, vi skal igjen gjenta på denne feiringsdagen ... det er ikke mulig å skremme oss. [3]
Opprinnelsen til Den fjerde internasjonale lå i kampen initiert av Trotskij og Venstreopposisjonen i oktober 1923 mot den tiltagende byråkratiseringen av sovjetstaten og Sovjetunionens kommunistiske parti. Denne politiske kampen begynte til og med før Stalin dukket opp som Trotskijs hovedmotstander og leder av Det kommunistiske partiet. For Trotskij var ikke Stalins makterobring årsaken til Sovjetstatens og Kommunistpartiets degenerering, men snarere en politisk manifestering av styrkingen av den politiske reaksjonen i Sovjetunionen som følge av arbeiderklassens nederlag i Vest-Europa i etterdønningene av Oktoberrevolusjonen. For Lenin og Trotskij var sosialismens skjebne i Sovjetunionen avhengig av den sosialistiske verdensrevolusjonens seier. Forestillingen om at sosialisme kunne utvikles i Russland alene, en isolert og økonomisk tilbakestående stat, var uforenlig med de mest grunnleggende premissene av marxistisk teori.
Stalins påstand, fra slutten av 1924, om at sosialisme kunne bygges i ett land – det vil si at Sovjetunionen kunne oppnå sosialisme adskilt fra utfallet av den internasjonale arbeiderklassens kamper utenfor Sovjetunionens grenser, spesielt i Vest-Europa og Nord-Amerika – avslørte det styrende byråkratiets hovedsakelig nasjonalistiske orientering, perspektiv og program. Byråkratiet – anført av Josef Stalin – mente med «sosialisme» et system av nasjonalt økonomisk autarki [enevelde, diktatur] som sikret inntektene og privilegiene det nøyt på grunnlag av statlig eierskap av produksjonsmidlene.
Byråkratiets forfølgelse av Trotskij og Venstreopposisjonen medførte forfalskningen og forkastelsen av Bolsjevikpartiets marxistiske og internasjonalistiske fundament. Stadig mer åpent og krast underordnet det stalinistiske regimet den internasjonale revolusjonære bevegelsens interesser til byråkratiets behov. Forræderiet av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon hadde som resultat en rekke politiske nederlag for den internasjonale arbeiderklassen – i Storbritannia i 1926, i Kina i 1927, og mest katastrofalt, i Tyskland i 1933. Stalins katastrofale villedelse av Det tyske kommunistpartiet muliggjorde Hitlers makterobring i januar 1933. Denne begivenheten satte, i sin tur, i gang kjeden av hendelser som førte til Den andre verdenskrigen og titalls millioner av menneskers død.
I etterdønningene av Hitlers seier endret Trotskij og Den internasjonale venstreopposisjonen sin tidligere politikk, som til da hadde vært orientert mot reformeringen av Sovjetunionens kommunistiske parti og Den tredje (kommunistiske) internasjonale. Trotskij kalte nå for byggingen av en ny internasjonale og for en politisk revolusjon i Sovjetunionen. Han definerte det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen som et agentur for imperialismen innen arbeiderbevegelsen.
Årene mellom 1933 og 1938 var hovedsakelig viet til den teoretiske og politiske forberedelsen av stiftelseskongressen for Den fjerde internasjonale. I 1935 vurderte Trotskij dette arbeidet som det viktigste i sitt liv – enda viktigere enn hans rolle i organiseringen av Oktoberrevolusjonen og grunnleggingen og ledelsen av Den røde armé. Som berettigelse for denne vurderingen hevdet Trotskij at om han hadde vært fraværende i 1917 så hadde Lenins ledelse vært tilstrekkelig til å overvinne den politiske motstanden i Bolsjevikpartiet og gjennomføre beslutningen om å ta makten. Men nå (på 1930-tallet) var det ingen andre som var kapable til å utdanne et nytt revolusjonært kader og ivareta den marxistiske bevegelsens kontinuitet. Trotskij erkjente at han på dette tidspunkt var uunnværlig – og at han ville trenge fem år for å sikre kontinuiteten av marxismens arv. Trotskij hadde akkurat fem år igjen å leve da han traff den vurderingen – og han lyktes i å realisere dette målet.
Det er nødvendig å forstå hvorfor Trotskijs arbeid var uunnværlig. Henvisning til hans genialitet er utilstrekkelig. Det er tre elementer av hans intellektuelle og politiske personlighet som må understrekes.
For det første var Trotskij den siste store representanten for «klassisk marxisme» – det vil si representanten for en teoretisk og politisk skole og tradisjon som strakk seg direkte tilbake til Marx og Engels, og som skolerte og inspirerte arbeidernes revolusjonære massebevegelse som oppsto i løpet de siste tiårene av 1800-tallet. Som forklart i The Historical and International Foundations of the Socialist Equality Party [Socialist Equality Partys historiske og internasjonale fundamenter], legemliggjorde Trotskij «en oppfatning av revolusjonær teori, forankret filosofisk i materialisme, rettet utad mot erkjennelsen av objektiv virkelighet, orientert mot utdanning og politisk mobilisering av arbeiderklassen, og strategisk hengiven til den revolusjonære kampen mot kapitalisme.» [4]
For det andre forsto Trotskij dypere enn noen annen politisk tenker fra det 20. århundre de globale dimensjonene og dynamikken i den sosialistiske revolusjonen, det dialektiske samspillet mellom internasjonale sosio-økonomiske prosesser og de historisk bestemte nasjonale betingelsene. Denne forståelsen fant uttrykk i teorien om permanent revolusjon, først formulert av Trotskij som respons på problemene som ble reist av 1905-revolusjonen i Russland – der relasjonen mellom de tradisjonelle borgerlige-demokratiske oppgavene og arbeiderklassens implisitt sosialistiske bestrebelser, i et tilbakestående land, fremsto på en måte som motsa de eksisterende forestillingene og krevde et nytt teoretisk paradigme.
For det tredje assimilerte Trotskij de viktige politiske lærdommene fra Lenins kamp mot Mensjevik-opportunisme og sentrisme fra årene mellom splittelsen i 1903 og det revolusjonære endelikt [denouement] i 1917. Etter å ha krysset klinger med Lenin over spørsmål om politiske prinsipper i den avgjørende formative perioden kom Trotskij til å forstå og verdsette Lenins ekstraordinære fremsyn i å motsette seg alle former for opportunisme i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, og senere, etter utbruddet av den imperialistiske krigen i 1914, innen Den andre internasjonale. Lærdommene Trotskij trakk av denne historiske erfaringen dannet et viktig politisk fundament for kampen for å bygge Den fjerde internasjonale.
Hvert av disse elementene i Trotskijs intellektuelle og politiske utviklingsvei fortjener detaljert utarbeidelse. Men tiden krever en mer konsentrert tilnærming. La oss derfor fokusere på spørsmålet om «klassisk» marxisme. Selv blant de som er kjent med og legger stor vekt på Trotskijs evner som en revolusjonær strateg er det altfor sjeldent at man finner tilstrekkelig verdsetting av det teoretiske grunnlaget for hans politiske tenkning. Til tross for Trotskijs insistering på dialektisk materialisme som hovedpillaren for revolusjonær tenkning påstår selv velvillige kommentatorer at slike hevdelser av filosofisk forpliktelse er uforståelig og uvesentlig. For eksempel spør én anerkjent akademiker og spesialist på Trotskijs sosiale og politiske tenkning, etter å ha sitert et avsnitt der Trotskij utlegger de grunnleggende elementene i dialektisk materialisme, med tydelig ergrelse: «Men hva har alt dette å gjøre med studiet av samfunn og formuleringen av marxistisk revolusjonær politikk og strategi?» [5] Spørsmålet avslører utilstrekkelig forståelse av forholdet mellom filosofisk utsyn og metode på den ene siden, og politisk tenkning og praksis på den andre. Det indikerer også en begrenset verdsetting av innholdet og implikasjonene av konfrontasjonen, som Trotskij var ekstremt kjent med, mellom marxisk materialisme og ulike skoler av filosofisk idealisme.
Selv om det er skrevet mye om den politiske kampen innen de mange motstridende tendensene av den europeiske (og spesielt den russiske) sosialistbevegelsen før Den første verdenskrigen har det vært mye mindre oppmerksomhet rettet mot de teoretiske konfliktene. Selv konflikten med Eduard Bernsteins revisjonisme har i vesentlig grad blitt gransket fra standpunktet av politisk program og perspektiv. Forskjellene i disse sfærene var selvsagt av enorm og varig betydning. Men det er ett annet aspekt av denne kritiske konflikten mellom marxisme og revisjonisme som må understrekes – det vil si kampens filosofiske dimensjoner. Vurdert fra dette standpunktet var Bernstein – en ny-kantianer – del av en bredere intellektuell tendens som var i opposisjon mot marxismen forankret filosofisk i ulike strømninger av subjektiv idealisme.
Kort fortalt avviste disse tendensene filosofisk og historisk materialisme, som hevder materiens forrang over bevissthet. På det grunnlaget avviste de oppfatningen om at utviklingen av det menneskelige samfunn, herunder dets intellektuelle utvikling, var i henhold til lover knyttet til samfunnets økonomiske struktur.
Det var ingen som var en mer uttalt talsmann for den materialistiske oppfatningen av historie enn Trotskij, som hadde en teoretiske utdannelse – påbegynt på slutten av 1890-tallet og videreutviklet i konstant konflikt med de stadig mer innflytelsesrike skolene for subjektiv idealistisk og irrasjonell tenkning. Mot slutten av sin lange revolusjonære karriere bød Trotskij på følgende forklaring for Marx’ materialistiske utsyn:
Etter å ha etablert vitenskap som erkjennelsen av naturens objektive gjentagelser har mennesket envist og vedvarende forsøkt å utelukke seg selv fra vitenskapen, og forbeholdt seg spesielle privilegier i form av angivelig samkvem med overordnede krefter (religion) eller med tidløse moralkonsepter (idealisme). Marx fratok mennesket disse odiøse privilegiene én gang for alle, og så på mennesket som en naturlig kobling i den materielle naturens evolusjonære prosess; på menneskelig samfunn som organiseringen av produksjon og distribusjon; på kapitalisme som et stadium i utviklingen av det menneskelige samfunn ...
Det er helt umulig å søke årsakene til gjentagelsene i det kapitalistiske samfunnet i den subjektive bevisstheten – i intensjonene eller planene – til samfunnets medlemmer. Kapitalismens objektive gjentagelser var formulert før vitenskapen begynte å tenke seriøst på dem. Til i dag vet det overveiende flertallet av menneskene ingenting om lovene som styrer den kapitalistiske økonomien. Hele styrken til Marx’ metode var i hans tilnærming til de økonomiske fenomener, ikke fra det subjektive synspunkt til visse personer, men fra det objektive synspunktet av samfunnsutviklingen som helhet, akkurat som en eksperimentell naturvitenskapsmann tilnærmer seg en bikube eller ei maurtue.
For økonomisk vitenskap er den avgjørende betydningen hvordan mennesker handler, ikke hva de selv tenker om sine handlinger. Ved samfunnets fundament er ikke religion og moral, men natur og arbeidskraft. Marx’ metode er materialistisk, fordi den går fra eksistens til bevissthet, og ikke omvendt. Marx’ metode er dialektisk, fordi det ser både natur og samfunn som de utvikler seg, og evolusjonen selv som den konstante kampen mellom motstridende krefter. [6]
I den politiske kampens verden krevde anvendelsen av Marx’ materialistiske utsyn at revolusjonær politikk, først og fremst, skal baseres på en analyse av objektive samfunnsøkonomiske forhold. Det revolusjonære partiet måtte ikke basere sine handlinger på massenes rådende stemninger og illusjoner, men på det reelt eksisterende nivået for kapitalismens sosioøkonomiske motsetninger. Massenes stemninger var selv en forvrengt refleksjon av objektive forhold. Det revolusjonære partiet kunne bare overvinne disse stemningene i den grad det kjempet innen arbeiderklassen for en korrekt forståelse av den kapitalistiske krisen og dens politiske implikasjoner.
I diskusjoner mellom Trotskij og hans amerikanske støttespillere, ført i mai 1938 under opptakten til stiftelseskongressen for Den fjerde internasjonale, understreket Trotskij dette objektive utgangspunktet for det revolusjonære programmet:
... Den amerikanske arbeiderklassens politiske tilbakeståenhet er veldig stor. Dette betyr at faren for en fascistisk katastrofe er veldig stor. Dette er utgangspunktet for all vår aktivitet. Programmet må uttrykke arbeidsklassens objektive oppgaver i stedet for arbeidernes tilbakeståenhet. Det må gjenspeile samfunnet som det er, og ikke arbeidsklassens tilbakeståenhet. Det er et instrument for å overvinne og beseire tilbakeståenheten. Det er derfor vi i vårt program må uttrykke hvor prekære det kapitalistiske samfunnets sosiale kriser er, inkludert først og fremst i USA. Vi kan ikke forskyve eller endre de objektive forholdene som ikke er avhengige av oss. Vi kan ikke garantere at massene skal løse krisen; men vi må uttrykke situasjonen som den er, og det er programmets oppgave. [7]
Disse ordene er fulle av akutt relevans i den nåværende situasjonen. Hva skal være utgangspunktet for den revolusjonære politikken i dag – den objektive naturen og implikasjonene av den utfoldende krisen i den amerikanske og i verdenskapitalismen, hvis dybde og alvorlighetsgrad er uten sidestykke siden Den store depresjonen på 1930-tallet – eller den vedvarende og forvirrede tilstanden av politisk bevissthet som eksisterer blant massene av arbeidere? Skal vi tilpasse vårt program til de dagsaktuelle illusjonene blant arbeidere om valgretorikken til Barack Obama? Eller skal vi avsløre giften som er skjult i de honningsøte frasene, og forberede massene på de store sosiale konfliktene som uunngåelig vil bli generert av intensiveringen av den økonomiske krisen?
Valget vil bli avklart om tre dager. Uansett hvilket av de to borgerlige partiene som vinner presidentvalget og Kongress-valgene, vil det da konfrontere konsekvensene av den tilspissende økonomiske katastrofen. Hvis, som nå det nå tegner til, Obama fremstår som valgt president, da vil han påta seg sentralt ansvar for å forfølge de nasjonale og internasjonale interessene til den amerikanske styringsklassen. Hvor lenge tror dere, vil han være i stand til å bevare illusjonen om at krisen rammer alle klasser av befolkningen på samme måte, at «det amerikanske folk er i dette sammen», at «ofre» kan og vil bli «delt», og at de fattiges interesser er de samme som de rikes interesser? Hvor lang tid vil det gå før det finansielle aristokratiets tøylesløse besluttsomhet om å utnytte mulighetene skapt av krisen for deres egen maksimale berikelse blir smertelig åpenbart for massene av arbeidere? Eller, for den saks skyld, om det skulle bli president Obamas maktesløshet til å kontrollere finansaristokratiets bestrebelser, om han skulle forsøke seg på det?
Det er verdt å minnes Trotskijs kommentarer i 1939 om Roosevelt-administrasjonens New Deal, som historikerne generelt skildrer som toppunktet for statsradikalisme. Trotskij bemerket ganske sardonisk den generelt nyttesløse karakteren av Roosevelts konfrontasjoner med det amerikanske borgerskapet:
I dag er monopolister den sterkeste delen av styringsklassen. Regjeringen er ikke i stand til å kjempe mot monopol generelt, det vil si mot klassen den regjerer på vegne av. Mens den angriper en fase av monopol, er den forpliktet til å søke en alliert i andre faser av monopol. I forening med banker og lettindustrier kan regjeringen levere sporadiske slag mot tungindustri-trust, som forøvrig ikke slutter å tjene gode profitter av den grunn. [8]
Vil den samme skjebnen ramme president Obama? Vil den amerikanske kapitalismens vegger rase for de retoriske trompetstøtene til Mr. «Yes We Can»? Nei det vil de ikke. Faktisk var hans opptreden, for ikke å nevne senator McCains, under den beryktede bailout-krisen for bankene [kausjoneringen av bankene] en indikasjon på hvordan en Obama-administrasjon vil reagere når den konfronteres med det styrende aristokratiets krav.
I siste instans vil en Obama-administrasjons politikk bli bestemt av de objektive betingelsene som konfronterer amerikansk kapitalisme. Og det er på dette punktet at det må gjøres et tydelig skille mellom USA i Roosevelts epoke og USA i Obamas epoke. Tre-kvart-århundre har gått siden Franklin Roosevelt først tok embetseden og proklamerte at USA ikke hadde noe å frykte annet enn frykten selv. Han talte som leder av en kapitalistnasjon som, for alle dens økonomiske problemer, fortsatt hadde kolossale ressurser til rådighet. Sammenlignet med USAs industrielle makt var alle andre nasjoner dverger. De dagene er forlengst borte. USA har vært flere tiår i økonomisk nedgang. Landet har akkumulert en enorm gjeld mens industriene har forfalt. Faktisk kan den viktigste kilden til den økonomiske krisen lokaliseres til separasjonen av verdiakkumuleringsprosessen fra de materielle produksjonsprosessene. I forkant av utbruddet av den økonomiske krisen sto den amerikanske finansindustrien for 40 prosent av all profitt!
En president Obama vil ikke ha en «New Deal» å tilby den amerikanske arbeiderklassen – selv om man bør huske at Roosevelts New Deal viste seg ute av stand til å avslutte depresjonen. Den økonomiske krisen ble «løst» av Den andre verdenskrigen. Enn videre, de gevinster som ble oppnådd i løpet av 1930-tallet var ikke resultat av regjeringsreformer og tildelinger, men av arbeiderklassens store sosiale kamper, som for eksempel Toledo Auto-Lite-streiken, generalstreikene i Minneapolis og San Francisco, Flint sitt-ned-streiken og andre mektige og blodige slag.
Hva er så utsiktene for sosialisme i USA? Dette var et spørsmål som Trotskij, en ivrig observatør av det amerikanske samfunnet og dets økonomiske og politiske strukturer, tenkte mye på. Han forstod veldig godt den kapitalistiske ideologiens makt og innflytelse i det såkalte «Landet med de ubegrensede muligheter». Han skrev i 1939:
I USA, der en mann som eier en million er referert til som «verdt» en million, har markedskonseptene sunket inn dypere enn noe annet sted. Inntil ganske nylig skjenket amerikanerne svært få tanker på de økonomiske relasjonenes natur. I landet med det mektigste økonomiske systemet vedvarte økonomisk teori å være særdeles verdiløs. Bare den nåværende dype krisen i amerikansk økonomi har uten omsvøp konfrontert den offentlige opinion med det kapitalistiske samfunnets grunnleggende problemer. [9]
Prosessen med økonomisk, sosial og politisk opplysning ble forhindret av Den andre verdenskrig, som USA kom seirende ut av – ikke bare militært og politisk, men også økonomisk. Hvilket behov var det for å fortsette å stille spørsmål om kapitalismens legitimitet når 75 prosent av all industriproduksjon var lokalisert i USA og hvor dollaren var «så god som gull». I tillegg var etterkrigstidens antikommunistiske heksejakter rettet inn mot å innsnevre det intellektuelle liv i USA og delegitimere, om ikke fullstendig kriminalisere, den marxistiske kritikken av amerikansk kapitalisme. Mer nylig ble sammenbruddet av de stalinistiske regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa, på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, hilst som et konkret bevis på kapitalismens ugjenkallelige triumf og til og med historiens slutt [End of History].
Men hva gjenstår av den kapitalistiske triumfalismen i dag, i etterdønningene av det økonomiske systemets katastrofale kollaps? Bare for litt over enn en måned siden erklærte president Bush for et landsdekkende publikum, der han bønnfalte om offentlig støtte til bankenes kausjonering [bailout], at det kapitalistiske systemet i USA sto på randen av sammenbrudd. To dager senere fortalte han medlemmer av sitt kabinett og Kongress-ledere at «Denne stakkaren synker!» [This sucker is going down!] Hele ideologien til amerikansk kapitalisme – om markedets ufeilbarlighet, om markedets absolutte uavhengighet av staten – tapte all troverdighet. Alan Greenspan, høyprofeten for markedskulten – hyllet av Federal Reserve som «Maestro» – sto foran en Kongress-komité som en stavrende og forvirret gammel mann på kanten av senilitet, og bekjente sin forbauselse over at markedene ikke hadde oppført seg som han trodde de ville.
Og mot bakteppet av denne krisen har det fryktede «S»-ordet meldt sin gjeninntreden i det amerikanske politiske liv. En ubevoktet referanse fra Obama om å dele på rikdommen, som han absolutt ikke mente noe vondt med, har blitt grepet av McCain og Palin som bevis for at Obama planlegger å introdusere sosialisme i Amerika. Senator Biden ble på tv spurt om Obama faktisk var en skap-marxist! Disse episodene avslører frykten som sniker rundt i styringsklassen. Obama og Biden blir hånet av sine desperate republikanske motstandere for å planlegge å «dele rikdommen». De demokratiske kandidatene avviser indignert anklagen. Men vil massene av amerikanske arbeidere, under betingelser med voksende arbeidsledighet og masseutkastelser fra hus og hjem [«foreclosure» på boliglån], være enige om at «deling av rikdommen» egentlig er en så dårlig idé?
Sosial væren bestemmer sosial bevissthet. Kriseforhold diskrediterer ikke bare gamle ideologier. De gir opphav til forestillinger som er i samsvar med objektiv virkelighet. Det vil ikke være mulig å opprettholde det semi-offisielle forbudet mot marxisme i diskusjoner om krisen i den amerikanske og i verdenskapitalismen. Som Trotskij forutså vil objektive hendelser fremtvinge et dypt skifte i det politiske livet. Det han skrev i 1939 får ekstraordinær relevans i den nåværende situasjonen:
Delvise reformer og bøtelapping vil ikke ha noe for seg. Den historiske utviklingen har kommet til et av de avgjørende stadiene der bare massenes direkte inngripen er i stand til å feie de reaksjonære hindringene av banen og legge grunnlaget for et nytt regime. Avskaffelsen av privat eierskap av produksjonsmidlene er den første forutsetningen for planøkonomi, dvs. innføringen av fornuft i de menneskelige relasjoner, først på nasjonalt og til slutt på verdensplan ... Den frigjorte menneskeheten vil strekke seg opp til sin fulle høyde. [10]
Fotnoter:
1. Documents of the Fourth International (New York: Pathfinder Press, 1973), s. 284.
2. Stalin: Triumph and Tragedy (New York: Grove Weidenfeld, 1988), s. 254 til 60.
3. Writings of Leon Trotsky 1938 – 39 (New York: Pathfinder Press, 1974), s. 94.
4. The Historical and International Foundations of the Socialist Equality Party (Mehring Books, 2008), s. 59. [tilbake]
5. Baruch Knei-Paz, The Social and Political Thought of Leon Trotsky (Oxford: Oxford University Press, 1978), s. 487 til 88.
6. Leon Trotsky, Marxism in Our Time.
7. The Transitional Program for Socialist Revolution (New York: Pathfinder Press, 2001), s. 189 til 90.
8. Leon Trotsky, Marxism in Our Time.
9. Ibid.
10. Ibid.