Seymour Hersh, gravejournalisten som spilte en førende rolle i avsløringen av My-Lai-massakren i 1968 og av Bush-administrasjonens tortur av fanger i Abu Ghraib, har utgitt en etterlengtet selvbiografi.

Hersh er en av verdens mest anerkjente gravejournalister. Men til tross for sine tiår av journalistisk erfaring som har innbrakt ham utallige priser, deriblant Pullitzer-prisen, to National Magazine Awards og fem George-Polk-utmerkelser, har Hersh blitt så godt som utstøtt av den amerikanske pressen.

Ingen fremtredende amerikanske, eller for den saks skyld britiske aviser eller tidsskrifter, vil publisere hans beretninger. Og hver av hans avsløringer blir møtt med fornærmende fordømmelser, eller enda verre – med taushet.

Men det er ingenting defensivt ved hans memoarer. I stedet har Hersh skrevet beretningen om sitt eget fargerike liv på samme måte som han skriver sine artikler. Boka er en klar, gripende fortelling fra begynnelse til slutt, som beskriver førstehånd, om avsløringene av noen av de største forbrytelsene siden andre verdenskrig.

Boka tittel Reporter gjenspeiler innholdet. Memoarene er ikke, ved første øyekast, et motsvar til hans samtidige kritikere som kaller ham en apologet for Putin-regjeringen, fordi han tør å stille spørsmål om CIAs narrativ om utenrikspolitikken; snarere byr han ofte sine journalistkollegers handlinger de mest sjenerøse tolkninger.

Når han beretter om sitt liv forteller han hva en reporter har å gjøre, som begynner med en dyp skepsis til alt – og mest av alt til de offisielle uttalelsene. Hvis boka har et ledemotiv må det være uttrykket: «Hvis mora di sier at hun elsker deg, så sjekk det ut», hvilket betyr at reporterens jobb er å stille spørsmål og selvstendig verifisere alt han hører.

Den klare, men uuttalte påstanden i Hersh’ bok er: «Jeg er en ekte reporter, og det er ikke mine kritikere.»

Hersh uttrykker det mer diplomatisk i sitt forord:

«Jeg er en overlevende fra journalistikkens gullalder,» skriver han. «Det var ingen fjernsynskringkastede paneler av ‘eksperter’ og journalist på kabel-TV som begynte hvert svar på hvert spørsmål med medieverdenens to dødeligste ord - ‘jeg tror ...’.»

«Dagens aviser raser alt for ofte til trykken med historier som egentlig er lite mer enn tips, eller hint om noe giftig eller kriminelt. Av mangel på tid, penger eller dyktige medarbeidere er vi beleiret med ‘han sa, hun sa’-historier der reporteren er lite mer enn ei papegøye. Jeg mente alltid at det var ei avis sitt oppdrag å søke seg frem til sannheten, og ikke bare å rapportere om tvisten.»

Hersh skriver: «Min karriere har handlet fullt og helt om viktigheten av å fortelle viktige og uønskede sannheter, for å gjøre Amerika til et mer kunnskapsrikt sted.»

Seymour Hersh ble født inn i en jødisk lavere-middelklasse-familie i Chicago, der han hjalp til med å drive familiens renseri. Etter å ha blitt uteksaminert fra University of Chicago begynte han å jobbe ved lokalaviser først som «copyboy», deretter som krim-reporter. Han gikk videre til å jobbe som korrespondent for United Press International i South Dakota, før han jobbet som korrespondent for Associated Press fra Chicago og Washington.

Hans første nasjonale gjennombrudd kom fra hans rapportering om Pentagons hemmelige program for utvikling av kjemiske og biologiske våpen, der Agent Orange – det kjemiske avløvingsmidlet som ble anvendt i massiv skala i Vietnam – var et produkt. Hersh’ forskning ble bekreftet av utprøvingen av kjemiske våpen den 14. mars 1968 ved Utahs Dugway Proving Ground [forsøksfelt], som var dødelig for flere enn 6.000 sauer. Hersh bemerket at «det tok hæren mer enn en måned å anerkjenne ansvaret for den makabere hendelsen, og det gjorde den bare etter at et fakta-ark sendt til en Utah-senator for hans personlige bruk utilsiktet ble offentliggjort av en hjelpemedarbeider.»

Hersh’ rapportering førte til et tilbud om å tjene som pressesekretær for senator Eugene McCarthys mislykkede 1968-kampanje for Det demokratiske partiets nominasjonsvalg. Hersh var ikke rett mann for jobben; han gikk tilbake til journalistikken og til sitt livs største historie.

I oktober 1969 fikk Hersh et tips om at den amerikanske hæren var i ferd med å stille en soldat for krigsrett for å ha drept 72 vietnamesiske sivile. Han brukte dager i forsøke på å finne frem til soldatens navn, inntil en nylig forfremmet general han kjente tilfeldig nevnte det i en samtale: William Calley.

Nå som Hersh hadde et navn fant han sannheten liggende åpent i dagen, der den var skjult av New York Times og TV-kveldens nyheter som behandlet saken som et rutinemessig militærdisiplinært prosedyreanliggende.

«Ingen i mitt yrke stilte noen spørsmål på den tiden,» skrev Hersh. «Nyheter om anklagene mot Calley kom til og med på Huntley-Brinkley kveldsnyhetene, et populært og høyt ansett show på NBC, der nettverkets Pentagon-korrespondent bare var ekko av den offisielle pressemeldingen.»

Men i motsetning til sine fagfeller, som var tilfreds med å gjengi Pentagon-linja, bestemte Hersh seg for å finne Calley. Med en evne til tilsynelatende å kunne innlede kontakt med enhver klarte Hersh, som selv hadde tjenestegjort i hæren i seks måneder, å drikke seg inn til tillitsfull utveksling med Calleys romkamerater fra Fort Benning, og deretter også til tillit fra Calley selv.

Hersh sporet opp andre vitner og deltakere i massakren. Han beskriver hvordan han fant en soldat ved navn Paul Meadlo, som «mekanisk hadde fyrt av magasin etter magasin med riflekuler, på Calleys ordre, inn i grupper av kvinner og barn som var samlet sammen midt under massakren.»

Da Hersh kom til Meadlos hjem sa mora hans til reporteren: «Jeg sendte dem en god gutt, og de gjorde ham til en morder.»

Hersh mintes: «Han hadde blitt bedt om å stå vakt over en stor gruppe kvinner og barn, alle vettskremte overlevende fra blodbadet, som hadde blitt samlet sammen i ei grøft. Da Calley kom til grøfta beordret han Meadlo og andre til å drepe dem alle. Meadlo stod for mesteparten av drepingen, der han fyrte av sytten-kule-magasinklips – fire eller fem i alt, fortalte han meg – ned i grøfta, til det ble stilt der.»

I et notat han skrev til redaktør Bob Loomis mens han skrev på sin boklengdeberetning om My-Lai-massakren, avslører Hersh en grunnleggende sannhet om Vietnam-krigen: at det var en forbrytelse ikke bare mot vietnameserne, men mot soldatene som ble sendt inn i en kriminell krig for å begå unevnelige handlinger.

Noen vil hevde at jeg har forsøkt å utnytte noen dumme, ute av tjeneste, altfor snakkesalige GI-er. Men få menn blir utsatt for mordanklager ... dette er ikke en «si navn og fortell-alt-affære». Faktisk er en av styrkene at de reflekterende leserne vil forstå hvor mye mer jeg vet – og ikke fortalte. Jeg er overbevist om at å navngi hjembyen og en GI, som begikk voldtekt og drap den dagen, eller en som halshugget et spedbarn, ikke ville fremme bokas formål. Den er en exposé [avsløring], men ikke av mennene i Charlie Company. Det blir satt lys på noe mye mer signifikant ... Både morderen og de drepte er ofre i Vietnam; bonden som blir skutt ned uten grunn og GI-en som læres, eller blir brakt til å tro, at et vietnamesisk liv på en eller annen måte har mindre betydning enn hans kones, eller hans søsters, eller hans mors.

I et av de sjeldne tilfellene der Hersh åpner opp om sine egne følelser, skriver han:

En GI som skjøt seg i foten for å komme seg til helvete vekk fra My Lai fortalte meg om den spesielle ondskapen noen av hans kolleger – eller var det ham selv? – hadde utvist mot to- og treåringer. En GI brukte bajonetten sin gjentatte ganger på en liten gutt, ved et punkt kastet han barnet, kanskje fortsatt i live, opp i lufta og spiddet det som om det var en papir-mâché-piñata. Jeg hadde en toårig sønn hjemme, og det var ganger, etter å ha snakket med kona mi og etterpå barnet mitt på telefonen – jeg var ofte borte i mange dager i strekk – jeg kunne plutselig briste i gråt, hulka ukontrollert. For dem? For deres ofre? For meg, på grunn av det jeg fikk å vite?

Hersh’ undersøkelse avslørte at den amerikanske regjeringen hadde massakrert mellom 347 og 504 ubevæpnede mennesker, som ble referert til som «Orientalere» i den offisielle anklage. Bare én person – Calley – ble dømt for forbrytelsene. Han endte opp med å sitte bare tre og et halvt år i husarrest.

Som en av soldatene som var vitne til massakren fortalte Hersh at den var en «nazi-type ting». Med andre ord viste begivenheten at «amerikanerne ikke fører krig mer ærefullt eller mer rasjonelt enn japanerne og tyskerne gjorde under Den andre verdenskrigen.»

Hersh ble derpå ansatt av New York Times og gikk hen til å utføre omfattende rapportering om Watergate-skandalen, inkludert hans avsløring om utbredt innenlandstelefonavlytting og Nixon-administrasjonens massive infiltrering av antikrig-grupper, samt rollen til utenriksminister Henry Kissinger og CIA i kuppet den 11. september 1973, som styrtet regjeringen til Salvador Allende.

Hersh forlot New York Times i 1975 da han oppdaget at redaksjonsrådet hadde hatt hemmelige møter med Gerald Ford og blitt enige om å holde den amerikanske regjeringens involvering i mord hemmelig, og deretter konspirerte for å holde Hersh fra å få vite om det.

Han gikk videre med etterforskning av konsernkorrupsjon, nedskytningen av Korean Air Flight 007 og Israels utvikling av atomvåpen.

Etter terrorangrepene den 11. september 2001 viet Hersh all sin innsats for granskning av Midtøsten-politikken. Hans rapportering ledet ham raskt til de hemmelige militære planene om å invadere Irak, som senere ble solgt til offentligheten basert på falske påstander om irakiske masseødeleggelsesvåpen.

Hersh skriver:

Jeg visste for eksempel at en beslutning ble tatt på slutten av 2001 – drevet av nykonservative republikanere i og utenfor regjeringen – om å trekke mange spesialstyrker fra Afghanistan og fra jakten på bin Laden, for å begynne å bygge opp for en full invasjon av Irak. Argumentet for dette var at Saddam Hussein utgjorde en mer umiddelbar trussel fordi han hadde kapasitet til å lage bomba. Det var totalt meningsløst. Jeg visste fra min tidligere rapportering om UNSCOM – FN-teamet som hadde som oppdrag å fjerne alt av masseødeleggelsesvåpen i Irak – at den amerikanske bombingen under Den første gulfkrigen i 1991 hadde lagt den irakiske atomvåpeninfrastrukturen i grus, og at den ikke hadde blitt gjenoppbygget. I de neste femten månedene – til Amerika begynte Den andre gulfkrigen i mars 2003 – skrev jeg igjen og igjen om forvrengningen av etterretningsinformasjon og den offisielle løgnen om masseødeleggelsesvåpen i Irak, som banet vei for krigen.

Hersh fortsetter med å sitere fra et hemmelig amerikansk policy-dokument som eksistensen av – inntil publikasjonen av hans bok – bare hadde vært antydet:

Dokumentet erklærte at krigen for å omforme Midtøsten måtte begynne «med angrepet på Irak. Den grunnleggende årsaken til dette ... er at krigen vil begynne å gjøre USA til hegemonen i Midtøsten. Den korrelative grunnen er å få regionen til å føle inn til beinet, bokstavelig, alvoret i den amerikanske hensikten og besluttsomheten.» Seier i Irak ville føre til et ultimatum for Damaskus, «trekking av klørne» til Iran, Hizbollah, Hamas og Arafats Palestinsk frigjøringsorganisasjon (PLO), og andre antiisraelske grupper. Amerikas fiender må forstå at «de kjemper for sine liv: Pax Americana er på vei, hvilket innebærer deres utslettelse.»

Hersh forklarer at det var denne megalomanske politikken som manifesterte seg i de kriminelle metodene Washington brukte for å føre krigen i Irak. Blant de skrekkelige resultatene av denne aggressiv krigen var torturen av fanger i Abu Ghraib, som Hersh bidro til å avsløre i april 2004.

Som med My Lai plukket Hersh opp og eksponerte en historie som de ledende nyhetsbyråene hadde søkt å begrave. Etter å ha fått vite at CBS’ «60 Minutes»-program var i besittelse av de beryktede torturbildene fra Abu Ghraib men nektet å publisere dem, truet Hersh med å publisere bildene i New Yorker og avsløre CBS’ selvsensur. Motvillig publiserte nettverket bildene, som var et forødende slag mot de amerikanske pretensjoner om å «befri» Midtøsten med invasjonen av Irak.

Men mens Hersh fortsatt ble sett som tilhørende den journalistiske «mainstream» i 2004, var dét som gjorde ham til en paria, skiftet i den amerikanske utenrikspolitikken reflektert i hans essay «The Redirection» [Omdirigeringen] den 5. mars 2007. Der hevdet han at Bush-administrasjonen hadde stilt sine sikter inn på en konflikt i Iran og Syria og hadde startet med «styrkingen av ekstremistiske sunni-grupper ... velvillige til al-Qaida.»

Dette var politikken utklekket av visepresident Dick Cheney, men som kom til sin rett under Obama, som grep anledningen med det politiske opprøret over hele Midtøsten i 2011 og jobbet med Saudi-Arabia og Tyrkia for å sluse penger til syriske «rebell»-grupper med nære bånd til al-Qaida. Hersh dokumenterte mekanismen bak dette «rottesporet» [ratline] og all den bestyrtelsen det forårsaket i deler av det amerikanske militæret, i sitt 2015-essay «Militær til Militær».

Men tidevannet vendte seg mot USA og det Saudi-støttede opprøret med Russlands intervensjon i 2015, som sammen med Iran bidro til å styrke den syriske regjeringen, som nå er i ferd med å ta tilbake kontroll over hele Syria.

For å føre sak for en større amerikansk intervensjon i møte med disse reverseringene, grep den amerikanske regjeringen tak i en rekke angivelige kjemivåpenangrep, inkludert hendelser i Ghouta i 2013 og Khan Shaykhun i 2017. Hersh avslørte grundig løgnene bak de amerikanske påstandene om begge angrepene. Hans 2013-essay ble publisert i London Review of Books, som senere avviste hans 2017-essay og tvang ham til å publisere det i tyske Welt am Sonntag.

Anmeldelser av Hersh’ memoarer i New York Times og Washington Post har skapt en kunstig vegg mellom hans «tidlige» og «senere» perioder. Hans tidlige arbeid er uunngåelig rost som journalistikkens høydepunkter. Hans senere arbeid er fordømt som fiendepropaganda og «falske nyheter».

Men faktum er at Seymour Hersh ikke har endret seg: Amerikansk politikk og mediene har. Under Bush-årene var det fortsatt tillatt i foretaksmediene å kritisere amerikansk utenrikspolitikk, uansett hvor få og hvor langt det var mellom slike stemmer.

Men etter Obamas 2008-seier omfavnet hele det amerikanske politiske etablissementet, inkludert middelklassens «venstre»-fløy, militæreskaleringen i Midtøsten og mediene fulgte etter.

Kriminaliteten, sammen med den flagrante og skitne lyvingen som tjæret Nixon- og Bush-administrasjonen, er ikke bare blitt overtatt som vanlig praksis av hele det politiske etablissementet, men den har blitt omfavnet av mediene.

Hersh har fortsatt å avsløre disse forbrytelsene og løgnene og av den grunn har han blitt behandlet som en paria i offisiell amerikansk politikk.

Vi deler ikke alle av Seymour Hersh’ synspunkter, inkludert hans appeller om en endring av USAs utenrikspolitikk til det han kaller de rimelige delene av det amerikanske militæret og etterretningsapparatet. Men, som bokens tittel impliserer, er han en ekte reporter; han vet forskjellen mellom sannheten og en løgn, og han arbeider for å avsløre den for verdensoffentligheten.

Vi oppfordrer innstendig våre lesere til å lese boka hans.