Kampen mot fascisme i Tyskland krever et sosialistisk perspektiv

4 September 2018

Millioner mennesker i Tyskland og rundt om i verden har reagert med skrekk og avsky på de fascistiske voldsscenene i den tyske byen Chemnitz. Den 27. august marsjerte tusenvis av nynazister ubehindret av politiet gjennom byen, provoserte med Hitler-hilsener og angrep mennesker de identifiserte som utlendinger.

I løpet av de siste dagene har tusenvis av mennesker deltatt i demonstrasjoner over hele Tyskland i opposisjon mot denne fremvisningen av ytrehøyrevold. Men moralsk forargelse er ikke nok for å stoppe den fascistiske mobben: det er nødvendig å forstå de politiske røttene for dens gjenoppblomstring.

I motsetning til på 1930-tallet er nazistene i dag ikke en massebevegelse, men en hatet og foraktet minoritet. Men det gjør dem ikke mindre farlige. De henter sin styrke fra etablissementspartienes politikk og fra støtten de får fra statsapparatet. De føler seg sterke fordi de har venner i politiet, i de hemmelig tjenestene og i regjeringen. Forut for nazi-marsjen i Chemnitz var det en flere-år-lang kampanje for å fremme høyreorientert ekstremistisk politikk.

Boka «Tyskland avskaffer seg», forfattet av SPD-lederen Thilo Sarrazin [Det sosialdemokratiske partiet] åpnet for åtte år siden døra for den offisielle rehabiliteringen av fremmedhat og rasisme. Boka, som hevdet at det tyske samfunnet ble ødelagt av utlendinger, ble rost som bestselger i featureartikler og på talkshow før det første eksemplaret en gang var i bokhandlene.

I 2013 kunngjorde den tyske presidenten Joachim Gauck slutt på tysk militær tilbakeholdenhet og den nydannede storkoalisjonsregjeringen [Kristelig-demokrater og Sosialdemokrater] samstemte for et program for massiv militær gjenoppbygging. Regjeringen støttet det høyreorienterte Maidan-kuppet i Kiev i Ukraina og igangsatte en fortsatt pågående konfrontasjon mot Russland.

Det tyske politiske etablissementet begynte en systematisk kampanje for å nedtone tyske forbrytelser under Den første og Den andre verdenskrigen. «Det kan knapt bli en ansvarlig politikk i Europa, hvis du begynner med idéen: Vi har vært skyld i alt,» sa Berlin-akademikeren Herfried Münkler.

I Der Spiegel forsvarte hans kollega Jörg Baberowski nazi-apologeten Ernst Nolte og forklarte at Hitler «ikke var ondskapsfull», fordi han «ikke ville ha snakk om jødeutryddelsen ved sitt bord.»

I en paneldiskusjon ved Det tyske historiske muséet i 2014 sa Baberowski at kampen mot Den islamske staten (IS) i Syria, og mot andre terrorister, bare kunne vinnes dersom de vestlige hærene var beredt til å «ta gisler, brenne landsbyer, henge folk og spre frykt og terror».

På en filosofifestival i mai 2016 hevdet Baberowski at «menn i Tyskland» var hjelpeløse mot innvandrervold fordi de ikke lenger kunne slåss. «Vi ser at menn i Tyskland ikke lenger vet hvordan de skal håndtere vold,» sa Baberowski. Hans uttalelser ble prominent sitert av mange høyreorienterte nettsteder og satt ut i praksis av den fascistiske mobben i Chemnitz.

Da Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Det sosialistiske likhetspartiet] og partiets studentorganisasjon IYSSE [Internationl Youth and Students for Social Equality] protesterte mot Baberowskis høyreorienterte ekstremistiske posisjoner og hans forsøk på å hvitvaske naziforbrytelser, ble de mål for en voldsom heksejakt. Mediene og ledelsen ved Humboldt Universitet forsvarte Baberowski, mens han agiterte mot flyktninger på alle tv-kanaler og grunnla en høyreekstrem diskusjonsgruppe der ledende representanter for partiet Alternative für Deutschland (AfD) [Alternativ for Tyskland] deltar sammen med representanter for Neuen Rechten [Det nye høyre].

Det er på denne høyreorienterte gjærdeigen AfD blomstret, samtidig som påfallende mange av det fascistiske partiets ledere er statsrepresentanter – militære, etterretningsoffiserer, politimenn, dommere og professorer. Selv om bare 13 prosent av velgerne støttet AfD i fjorårets føderale Bundestag-valg, slår partiet nå an den politiske tonen i Berlin. Den føderale GroKo-regjeringen [Grosse Koalition – storkoalisjonen mellom de største Bundestag-partiene CDU/CSU og SPD] har overtatt AfDs fremmedfiendtlige flyktningepolitikk punkt for punkt. AfD leder viktige parlamentskomitéer, leder den offisielle opposisjonen og nyter en uforholdsmessig stor tilstedeværelse i mediene.

En nøkkelrolle i denne høyreorienterte sammensvergelsen spilles av de innenrikspolitiske hemmelige tjenestene BfV [Bundesamt für Verfassungsschutz]. Med 3.100 ansatte (offisielt og før man regner med de informelle informantene) og et årsbudsjett på € 350 millioner er BfV – Det føderale byrået for beskyttelse av forfatningen, som den tyske hemmelige tjenesten kalles – et drivhus og en utklekningsanstalt for høyreekstremisme. NPD [Nationaldemokratische Partei Deutschlands] og de nære omgivelsene til den rasistiske terroristgruppa NSU [Nationalsozialistischer Untergrund] var gjennomsyret av hemmelige informanter [V-männer] fra BfV som også delvis finansierte miljøet.

BfVs årsrapport «Verfassungsschutzbericht 2017» som ble presentert i juli, har en retorikk så man kunne tro den stammer fra AfDs hovedkontor. Nettverket av nynazister rundt AfD – Pegida, representanter for Neuen Rechten som Björn Höcke, Götz Kubitschek og Jürgen Elsässer, så vel som høyreekstreme publikasjoner som Junge Freiheit og Compact – er ikke nevnt i årsrapporten. Partinavnet AfD dukker bare opp som offer for angivelige «venstreekstremister»!

Mens AfD får et fripass beskriver rapporten enhver opposisjon «mot antatt (sic!) nasjonalisme, imperialisme og militarisme» som subversiv og fortatningsundergravende. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) er oppført i rapporten som et «venstreekstremistisk parti» og et «observasjonsobjekt». Det er den hemmelige tjenesten BfVs svar på SGPs innsats for å avsløre det ekstreme høyre. I den tyske statens øyne er det ikke AfD og nynazistene som er problemet, men derimot deres motstandere.

Staten og regjeringen støtter AfD og nynazistene fordi de trengs for undertrykkingen av opposisjonen mot den militær gjenopprustningspolitikken, av opposisjonen mot angrepene på demokratiske rettigheter og mot sosialnedskjæringene. De siste ukenes farlige utvikling har vist at det tyske demokratiet, til tross for all mulig distansering fra nazistenes forbrytelser, er vel så skjørt som det var tidligere. Ikke før dreier den tyske styringsklassen om til en imperialistisk stormaktspolitikk og får motstand nedenfra, så er tilbøyeligheten der til igjen å anvende det ekstreme høyre.

GroKo-regjeringen av kristelig-demokrater og sosialdemokrater har avtalt et massivt militært gjenoppbyggingsprogram. Utenriksminister Heiko Maas (SPD) har truet USA – verdens største militærmakt – med oppbyggingen av en «motvekt» hvis Det hvite hus overskrider «røde linjer». Strategidokumentene fra Ursula von der Leyens forsvarsdepartement er å leste som nazistenes fantasier om allmektighet og tysk hegemoni.

Det er ingen støtte for denne politikken i befolkningen og derfor tar den offisielle politikken form av en konspirasjon på høyeste statsnivå, som også opposisjonspartiene – die Grünen, die Linke og Fridemokratene (FDP) – er flettet inn i. De har alle bidratt til å organisere sosialnedskjæringene som fortløpende har utvidet gapet mellom rike og fattige. De krever alle mer politi og sterkere etterretningstjenester og støtter den agressive stormaktspolitikken til GroKo-regjeringen.

Denne utviklingen er ikke begrenset til Tyskland. I lys av økende sosiale spenninger satser styringselitene over hele Europa på autoritære styreformer og fascistiske krefter. Denne prosessens globale karakter gjør det klart at det ikke dreier seg om en tilfeldighet, men at det er det kapitalistiske systemets grunnleggende utviklingstendens.

Den eneste samfunnskraften som kan motvirke denne utviklingen og kan stoppe det ekstreme høyre, er den internasjonale arbeiderklassen. Av den grunn kaller SGP for utvidelse av klassekampen over hele kontinentet. Storkoalisjonens, etterretningstjenestenes og høyre ekstremistenes konspirasjon må stoppes.

Det er på høy tid å gjenopplive de revolusjonære sosialistiske tradisjonene fra Marx, Engels, Luxemburg, Liebknecht, Lenin og Trotskij, som kun er forsvart av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International (ICFI)] og dens seksjoner. SGP oppfordrer arbeidere og unge til å bli med og ta opp kampen mot kapitalisme, fascisme og krig.

SGP krever:

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP)