Argentinas regjering annonserer «nødstiltak» konfrontert med utdypende resesjon og voksende uro

Mens Argentinas sammenflettede økonomiske, politiske og sosiale kriser tilspisses og frykten for «sosiale opprør» øker annonserte president Mauricio Macri «nødtiltak» og forhandlinger med Det internasjonale pengefondet (IMF) for å stagge den tilsynelatende ustoppelige kapitalflukten.

I en fjernsynskringkastet tale til nasjonen på mandag appellerte han til verden «om å støtte oss» og forsøkte å toe sine hender for alt ansvar ved å legge skylda på den pågående tørken, politikken til den forrige regjeringen og på handelskrigen mellom USA og Kina.

Macri beklaget at «i to år har også markedet støttet oss», men nå truet han med at «fattigdommen vil øke». Deretter anklaget han alle «argentinere ... som ikke i stand til å vise enhet i kompromiss for gjennomføringen av strukturreformene» – dvs. arbeiderne for aktivt å motsette seg hundretusenvis av oppsigelser og drakoniske sosialinnstramminger.

Macri lovet å kutte budsjettunderskuddet til null for 2019, fra det tidligere målet på 1,3 prosent av BNP, ved å akselerere den tidligere vedtatte innsparingspakka, og avskjedige halvparten av sitt regjeringskabinett, tilsvarende 10 hele departement, inkludert Arbeid og helse, og innføre en ny skatt på fire pesos per dollar av landbrukseksportene.

Den argentinske pesoen falt 4,3 prosent mot dollaren etter Macris tale og den falt enda videre på tirsdag, ut over fallet på 30 prosent sist måned. Hevingen av renten fra 45 til 60 prosent i forrige uke og løftet om nedskjæringer til beinet på mandag har ikke stoppet det stupbratte fallet.

Denne uka holder Argentinas finansminister Nicolás Dujovne møter med IMF-sjefen Christine Lagarde. Økonomien er i en så skjør tilstand at sentralbankpresidenten Luis Caputo bestemte seg for å avlyse sin tur til Washington D.C., for å overvåke pesoen fra Buenos Aires. På tirsdag snakket Macri på telefon med den amerikanske presidenten Donald Trump for å diskutere IMF- forhandlingene, der Trump skal ha hevdet å «sterkt oppmuntre og støtte hans engasjement».

Konteksten for samtalene med IMF ble oppsummert av Bloomberg på mandag: «Macri er i klemme mellom å tilfredsstille investorer ved å kutte i utgiftene, samtidig som han må sikre at belteinnstrammingen ikke forårsaker sosial omveltning før neste års valg.»

I seks år har administrasjonene til Cristina Fernández de Kirchner og Mauricio Macri konfrontert den stadig dypere globale økonomiske krisen – og en offentlig gjeld akkumulert siden 1980-årene – med nedskjæringer, svimlende renter for å tiltrekke seg finanskapital på bekostning av industrien, og kutt i de sosiale utgiftene. Siden seint i april har disse forholdene brutt ut i et blodstyrtende tap av kapital

og et stupbratt fall i pesoens verdi, der alle de akkumulerte konsekvensene har blitt plassert på arbeiderklassens skuldre.

Det er paralleller med krisen i årene 1998 til 2001, da investeringene nesten ble borte med IMF-regimet av privatiseringer og sosialinnstramminger pålagt av Carlos Menems peronist-administrasjon, den gangen hovedsakelig på grunn av den brasilianske og den russiske finanskrisen. Den påfølgende pro-finans-politikken under Kirchner og Macri har forvandlet Argentina til toppen av det gigantiske isfjellet av et økonomisk og politisk mareritt som alle Latin-Amerikas styringseliter rystes av. Ifølge FNs Økonomikommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) har utlandsgjelden for regionen økt med mer enn 80 prosent siden 2009.

Til tross for at over en tredjedel av argentinerne lever under fattigdomsgrensa og helsevesen, utdanning og sosial infrastruktur befinner seg i en begredelig tilstand, har landet likevel skrytt av den raskest voksende kohorten av US $-millionærer. De amerikanske, europeiske og argentinske finansoligarkiene frykter nå at Argentina kan bli den vestlige halvkulas Tunisia og utløse en «amerikansk vår» av folkelige opprør, som kan spre seg over hele kontinentet og utover.

Denne frykten og de desperate geberdene til Macri-administrasjonen har drevet vekk finansinvestorene, som krever større garantier for at all sosial opposisjon mot parasittisme og innstramminger blir besluttsomt undertrykt.Et viktig eksempel er Ukraina, der de harde innstrammingstiltakene til Poroshenkos ytrehøyreregime ikke har tilfredsstilt bankene og IMF har nektet å gi mer enn $ 8,7 milliarder av et potensielt lån på $ 17,5 milliarder. I Argentina har IMF bare utbetalt $ 15 milliarder av ei pakke på $ 50 milliarder som ble avtalt i juni. Medierapporter indikerer at Macris team krever at Lagarde frigjør ytterligere $ 29 milliarder for utbetaling denne uka.

Økonomidepartementet annonserte på mandag at de forventer en 42 prosent inflasjon – den høyeste siden 1990 – og en økonomi-nedgang på 2,4 prosent for 2018, sammen med 25 prosent inflasjon og ingen vekst neste år. Samtidig har regjeringen satt en øvre grense for lønnsvekst på 20 til 25 prosent, som fordømmer arbeiderne til et utålelig press.

Plyndring av supermarkeder har spredt seg over hele landet denne uka. Noen få timer etter Macri-talen ble en 13 år gammel gutt skutt og drept da tropper av tungt bevæpnet politiet forsøkte å spre en gruppe steinkastende ungdommer som forsøkte å tømme en butikk i den nordøstlige byen Sáenz Peña. Flere andre barn ble alvorlig skadet, i en episode som varsler en blodig eskalering av statens innsats for å undertrykke sosial uro, etter at regjeringen i juli godkjente en plan for å utplassere og anvende hæren for innenlandsoperasjoner.

I nabolag på tvers av Buenos Aires, Córdoba og andre byer organiserte arbeidere og ungdommer på mandag kveld seg via sosialmedier for å ta til gatene og skramle med kasseroller og gi høylytt uttrykk for sin forakt for Macri-administrasjonen. De siste to årene har det vært sporadiske regionale arbeidsnedleggelser, massive protestmarsjer av lærere og andre arbeidere, tre nasjonale streiker og universitets- og fabrikkokkupasjoner av arbeidere og studenter i deres søken etter en måte å imøtegå Macris angrep på.

Konfrontert med dette sydende sinnet har regjeringen støttet seg på de peronist-ledede fagforeningene for å undertrykke den sosial opposisjonen, med symbolske streiker og tomme appeller til lønnsforhandlinger eller paritarias. Pseudo-venstre-alliansen Venstrefront (FIT) – som hevder å være «antikapitalistisk» samtidig som den leder et økende antall fagforeninger og omfatter flere lovgivere på lokalt og føderalt nivå – har igjen en nøkkelrolle for å kanalisere opposisjonen inn bak peronismen og de pro-kapitalistiske fagforeningene, som ikke på noen måte representerer arbeidernes interesser.

Macri konkluderte talen sin med å argumentere for at Argentina fortjener mer enn «en samling av skandaløse notisbøker» – hans referanse til korrupsjonssaken «Notebook-gate» – som har blitt frontlinja for regjeringens politiske offensiv mot den forrige presidenten Cristina Fernández de Kirchner, som nå leder meningsmålingene før 2019-valget.

Kirchners forhenværende visepresident Amado Boudou ble forrige måned dømt til seks måneders fengsel i en annen korrupsjonssak, mens «Notebook-gate»-skandalen som begynte den 1. august allerede har medført 26 arrestasjoner, 17 innrømmelser [plea bargains], 70 raid og 52 stevninger. Kirchner har selv stilt to ganger i retten og har fått sine leiligheter gjennomsøkt. Denne saken er basert på åtte dagbøker skrevet av en sjåfør for en tidligere

topprepresentant under Kirchners Føderale planleggingsdepartement, og omfatter detaljer om mange hentinger og avleveringer av sekker med millioner av dollar i angivelige «kick-backs» (kontraktsmøringer), til og med til Kirchners residenser.

Det enorme korrupsjonsnettverket som blir avslørt tynger i økende grad ned Macri-administrasjonens politiske og økonomiske krise. Børskursene for storselskaper knyttet til skandalen har falt, mens Macris fetter og andre figurer som har fortsatt å gjøre forretninger med den nåværende regjeringen og Macri-familien, er blant de påståtte bestikkerne.

Dette har presset Peronist-gruppene ledet av senatoren Miguel Angel Pichetto og den tidligere presidentkandidaten Sergio Massa lenger unna Kirchnerismen. Fernández de Kirchner har imidlertid reagert med å tilnærme seg Hugo og Pablo Moyano, som leder Truckers-fagforeningen, samt en stor fraksjon av den viktigste fagforeningskonføderasjonen CGT og bevegelsen Multisector F21 (MF21). Moyanos har beskrevet disse samtalene «som et første skritt, etter mange år med avstand fra Cristina, for å utforske muligheten til å forene peronismen, for å komme tilbake til makten.»

MF21 har vunnet støtte fra store sektorer av konføderasjonene CGT og CTA og representerer et kynisk forsøk på å gi et progressivt tilsnitt til Kirchnerismen, for å gjenvinne kontrollen over fagforeningsbyråkratiet og vinne 2019-presidentvalget. Deres «Nasjonale program», godkjent den 16. august, krever at alle oppsigelsene fryses, reallønningene for offentlige ansatte heves, arbeidsdagen reduseres uten reduksjon i lønn, «kapitalistene beskattes», «revurdering av gjelden» uten vedtak av innstrammingspolitikk, fremlegging av alle nye lån til folkeavstemming og nasjonalisering av banker og all handel med forbruksvarer.

I et intervju etter Macri-talen gjentok Nicolás del Caño – den tidligere FIT-presidentkandidaten fra det morenoistiske Sosialistisk arbeiderparti (PTS) – et sett med nesten like populistiske krav, samtidig som han promoterte illusjonen om at de høyreorienterte peronistiske byråkratene ville slåss for dem.

Loading