Den siste uka har vi hørt en voksende trommevirvel av amerikanske trusler mot den syriske regjeringen til president Bashar al-Assad og deres russiske og iranske allierte, om at Washington og de NATO-allierte forbereder et stort militærangrep som respons på Damaskus’ offensiv for å gjenopprette kontroll over den nordvestlige provinsen Idlib.

Trump-administrasjonen, som to ganger tidligere har gjennomført missilangrep på syriske regjeringsmål under påskudd av å reagere på regjeringsstyrkenes angivelige bruk av kjemivåpen, truer denne gangen med betydelig større aggresjon.

Mens Washington og USAs allierte alle har meldt gjentatte advarsler om en angivelig overhengende fare for et kjemivåpenangrep fra Damaskus’ side, har det russiske forsvarsministeriet rapportert at de har etterretningsinformasjon om at vestlig-støttede «opprørere» har brakt mengder av klor til Idlib og forbereder iscenesetting og filming av et falskt angrep for å fremprovosere en amerikansk-ledet bombekampanje.

Den amerikanske FN-ambassadøren Nikki Haley gjorde det klart i et intervju med Fox News denne uka at Washington ikke ville basere seg på et falskt kjemivåpenangrep. «Enhver offensiv mot sivilbefolkningen i Idlib vil bli håndtert,» sa hun og advarte Damaskus, Teheran og Moskva: «Ikke test oss igjen.»

Mot dette bakteppet har en av de mest høyreorienterte figurene i New York Times’ stall av opinionskribenter publisert en harmdirrende anklage mot Trump-administrasjonen for ikke å gå til direkte militærkonfrontasjon med Iran i Syria.

«Trump-administrasjonen har gjort det klart at topp-prioritet i Midtøsten er å forhindre Irans nukleære og regionale ambisjoner. Så hvorfor er den så lite villig til å heve en finger mot Teherans mest dristige kalkyler i Syria?» spør spaltisten Bret Stephens, med henvisning til Idlib.

Stephens er en gammel ringrev når det gjelder å støtte og berettige amerikansk aggresjonskrig. Under årene 2002 og 2003 var han en av de mest høylytte stemmene som oppfordret til en uprovosert krig mot Irak. Da han skrev for Jerusalem Post – der han ble redaktør – publiserte Stephens en skremselsartikkel som advarte om at «en forfjamsetet verden» ville våkne en dag til «den arabiske verdens første atombombe» om ikke USA invaderte. Det var til tross for rikelig med bevis for at Bagdads begrensede atomvåpenprogram forlengst var demontert og for at hele kampanjen om irakiske «masseødeleggelsesvåpen» var falsk propaganda anvendt for å dra den amerikanske befolkningen inn i en krig basert på løgner.

Som redaktør ved Jerusalem Post ledet Stephens den høyreorienterte israelske avisa i utnevnelsen av Paul Wolfowitz – den assisterende forsvarsministeren som var en av hovedarkitektene for krigen – til «årets mann». Avisa hyllet ham som ansvarlig for den kriminelle amerikanske strategien om forebyggende krig, som ville «underbygge amerikansk handling mot andre bedragerske stater», dvs. Libya, Syria og Iran.

Til tross for avsløringen av Bush-administrasjonens bedrageri angående masseødeleggelsesvåpen holdt Stephens fast på propagandanarrativet selv et tiår etter krigen, da han i 2013 skrev i Wall Street Journal at den innlysende påstanden om at Bush-administrasjonen lanserte en krig basert på løgner var en «ærekrenkelse» og «billig sverting». Han hevdet at Det hvite hus hadde basert seg på «vitnesbyrd fra FN inspektører som Hans Blix», hvilket i seg selv var en ærekrenkelse siden Blix hadde insistert på at Bush-administrasjonen ignorerte hans teams advarsler om at det ikke forelå noen bevis som berettiget en krig.

Stephens takket for seg i Wall Street Journal, der han hadde blitt assisterende redaktør, og flyttet over til Times etter valget av Trump. Han hadde vært en del av «hvem-som-helst-unntatt-Trump»-koteriet av neocons og hadde kunngjort at han ville stemme på Hillary Clinton og at han motsatte seg den republikanske kandidaten på grunn av hans manglende vilje til å bekjenne en tilstrekkelig krigshissende utenrikspolitikk, særlig mot Russland.

Han ble hentet inn til Times av James Bennet, avisas sjef for redaksjonelle ledersider. Bennet er en stat-koblet figur, med en bror som er en høyreorientert demokratisk senator fra Colorado og en far som var embetsmann fra utenriksdepartementet og ledet USAID [Agency for International Development], et instrument for CIA-provokasjoner i land rundt om i verden.

Bennet skrev på den tiden at Stephens ville «gi et nytt perspektiv til nyhetsbildet», sammen med «en dyp følelse for moralsk verdi og spenning ved vårt arbeid». Hvilken glødende beskrivelse av en høyreorientert krigshisser.

Stephens vil se blod og han legger ingen brett på sitt hovedanliggende: USAs strategiske interesser. Han krever at Washington kullkaster påskudd om bruk av kjemivåpen som sin «røde linje» og i stedet besvarer enhver offensiv i Idlib med fullskala krig.

Hvis den syriske regjeringen fortsetter militæroperasjoner for å gjenopprette sin kontroll over Idlib, da må USA «ødelegge alt som er igjen av Det syriske luftvåpen og bombe rullebanene Iran anvender for å forsyne egne styrker i Syria. Hvis Assad fortsetter, da må presidentpalassene være neste mål. Etter det, Assad selv. Innen da vil han ha blitt ganske godt advart.»

Dette er på ingen måte første gang Stephens anbefaler politisk drap som instrument for statspolitikken. I 2013 krevde han på sidene i Wall Street Journal at dersom Obama-administrasjonen skulle «bestemme seg for å beordre et militærangrep mot Syria, da må hans hovedordre være å drepe Bashar Assad. Også Bashars bror og hovedbøddel Maher. Forøvrig også enhver annen av Assad-familien med krav på politisk makt.»

Samme året foreslo han i en egen spalte en lang liste over angrep, inkludert anvendelsen av amerikanske bakkestyrker. Han skrev at Pentagon må «deaktivere rullebanene på syriske flybaser, inkludert den internasjonale flyplassen i Damaskus ... bruke marine-assets for å påtvinge en flyforbudsone over det vestlige Syria ... forsyne Den frie syriske hæren [FSA - Free Syrian Army] med tungt militærutstyr, inkludert pansrede personellkjøretøy og lette tanks; og være beredt til å erobre og fjerne Syrias kjemivåpenlagre, selv om det betyr å sette støvler på bakken (midlertidig).»

Denne gangen skriver han: «Det som ikke er målet er å diktere Syrias fremtid eller løse landets problemer, langt mindre å gå inn i krattskogen for å sortere ut Idlibs slemme opprørere fra de mer moderate. Ned den veien ligger Irak II.»

Denne kombinasjonen av hybris, uvitenhet og kriminalitet kan ta pusten fra en. Tross alt var Stephens en fremtredende talsmann for å gå ned den veien som førte til Irak I, som resulterte i over en million sivile dødsfall og et helt samfunn som ble desimert, og som i sin tur skapte betingelsene for fremveksten av ISIS.

Hva angår «krattskogen» i Idlib består den hovedsakelig av det faktum at de såkalte «opprørerne» domineres av en væpnet organisasjon som var den syriske tilknytningen til Al Qaida. Ethvert amerikansk inngrep vil tjene til å forsvare og styrke disse kreftene. Det kan synes som at i stedet for Irak II foretrekker Stephens veien til Libya II, og den systematiske ødeleggelsen av det som gjenstår av det syriske samfunnet og regjeringen, og et løsslipp av al-Qaida og andre islamske militser til å dominere landet.

«Amerikanske beslutningstakere trenger desperat å lære å finne middelveien mellom overreaksjon og passivitet; mellom den misjonære iveren etter å løse andre menneskers lidelser og illusjonen om at vi kan holde oss unna dem,» skriver Stephens. Tilsynelatende skal denne middelveien være brolagt med uopphørlige cruise-missile-angrep og luftbombardement, kombinert med mord engros og velvurderte bakkeokkupasjoner.

Slike blodtørstige forslag sameksisterer på Times-ledersidene med avisens egen nylige redaksjonelle advarsel om «risikoen for en humanitær katastrofe» i Idlib. Ingen slike bekymringer ble gitt tilkjenne under opptakten til de amerikanske beleiringene av Mosul i Irak og Raqqa i Syria, der dødstallene var titusener og med over en million fordrevne.

Publisert sammen med disse hyklerske forsøkene på å svinge den offentlige opinion inn bak en amerikansk krig i Syria, har det vært en spalte skrevet av Leila Al-Shami, som er utgitt av Haymarket – forlaget til Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) – utenriksdepartementets «sosialister», som uopphørlig har ført kampanje for en amerikansk militærintervensjon under påskudd om å fremme «den syriske demokratiske revolusjonen». Hennes spalte i Times den 2. september hevdet det uforståelige argumentet at en syrisk regjeringsoffensiv mot Al-Qaida i Idlib ville «utrydde det demokratiske alternativet til tyranni, og etterlate jihadistene – som fostres av vold, undertrykking og utenlandsk okkupasjon – som de siste gjenlevende.»

Alle disse argumentene, i spennet fra de høyreorienterte neocons til de rådende stemmer for demokratenes etablissementsliberalisme og hele veien over til pseudo-venstre-«sosialistene», forfølger det samme målet, nemlig å fremme en militærkonfrontasjon i Syria, som raskt kan slå over i en regionsomfattende krig, og til og med til et sammenstøt mellom verdens to største atomvåpenmakter, USA og Russland.

Kampen for å stoppe en sånn katastrofe kan bare føres med uforsonlig fiendtlighet til alle disse politiske kreftene og for arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering mot det kapitalistiske systemet, som er kilden til krig og som er det sosiale systemet som alle disse tendensene forsvarer.