Konsekvensene av handelskrig mellom USA og Kina

18 September 2018

I kjølvannet av den globale finanskrisen for ti år siden sverget lederne av verdens stormakter at de aldri igjen ville tre inn på veien mot proteksjonisme som hadde slike katastrofale konsekvenser på 1930-tallet – som utdypet Den store depresjonen og bidro til utbruddet av verdenskrigen i 1939.

I går annonserte USAs president Donald Trump tariffer på kinesiske varer til en verdi av $ 200 milliarder i det Washington Post beskrev som «en av de mest drastiske økonomiske restriksjonene som noen gang er pålagt av en amerikansk president».

En avgift på 10 prosent vil bli pålagt fra den 24. september som vil eskaleres til 25 prosent i 2019 dersom USA ikke får det som anses å være en tilfredsstillende avtale. De nye tariffene, som vil dekke mer enn 1.000 varer, kommer på toppen av den 25 prosent tariffen som allerede er pålagt industriprodukter til en verdi av $ 50 milliarder. Trump har truet med ytterligere tiltak på den gjenværende kinesiske eksporten til USA, som tilsammen er på over $ 250 milliarder.

Kina har truet med gjengjeldende handlinger mot USA, både tariffer og andre, som enda ikke er spesifiserte tiltak, hvilket betyr at verdens økonomier nummer én og to er låst inn i en raskt eskalerende handelskrig som vil få globale konsekvenser.

Da Trump annonserte beslutningen oppfordret han Kina til «rask handling» for å avslutte det han kalte deres «urettferdige handelspraksis», og uttrykte håp om at handelskonflikten ville bli løst.

Det er imidlertid få utsikter for et slikt utfall, fordi selv om USA krever at handelsunderskuddet med Kina blir redusert er ikke konflikten bare sentrert rundt dette spørsmålet. Kina har kommet med tilbud om å øke sin import fra USA, men alle slike tilbud er avvist. USAs nøkkelforlangende er at den kinesiske regjeringen fullt og helt oppgir sitt økonomiske utviklingsprogram og forblir underdanig USA i høyteknologiske økonomiske sektorer.

Som posisjonsdokumentet Washington presenterte i mai uttrykker det: «Kina skal opphøre å yte markedsforvrengende subsidier og andre typer statsstøtte som kan bidra til å skape eller opprettholde overflødig kapasitet i næringer som er siktemål for industriplanen Made in China 2025.»

Med andre ord må Kina gi fullstendig avkall på grunnleggende strukturer av sin økonomi slik at den ikke utgjør en trussel mot den amerikanske kapitalismens økonomiske dominans, en dominans som USA har til hensikt å opprettholde, om den anser det nødvendig også med militære midler. Det ble gjort klart tidligere i år da Washington utpekte Kina som en «strategisk konkurrent», det vil si en potensiell militær fiende. Dette er den iboende, objektive logikken i de siste handelskrigstiltakene.

Deres fulle betydning kan bare begripes når de ses med rammen av den historiske utviklingen av den globale kapitalistiske økonomien.

Etter det katastrofale tiår som 1930-tallet utgjorde, og da verden ble kastet ut i krig, anerkjente ledende figurer i Roosevelt-administrasjonen at denne situasjonen i en ikke så rent liten grad var forårsaket av oppdelingen av verden i rivaliserende handelsblokker og økonomiske soner, som tariff- og andre handelsrestriksjoner hadde spilt en stor rolle i å skape.

Etterkrigsplanleggingen var sentert rundt å forsøke å overvinne denne motsetningen mellom den globale økonomien og dens oppdeling i rivaliserende stormakter og blokker, gjennom utviklingen av en mekanisme som besørget utvidelsen av verdenshandelen. Det var grunnlaget for den serien av tiltak som ble satt i verk i umiddelbar etterkant av krigen: Bretton-Woods-monetærsystemet som knyttet store valutaer til dollaren i faste vekslingskurser, General Agreement on Tariffs and Trade (GATT) [Generell avtale om tolltariffer og handel] som søkte å bringe ned tolltariffbarrierer, og opprettelsen av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB) for å sikre internasjonalt økonomisk samarbeid.

Disse tiltakene overvant imidlertid ikke kapitalismens iboende motsetninger, fremfor alt mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet. Snarere forsøkte de å kontrollere og dempe dem innen et system basert på USAs overveldende økonomiske dominans.

Men verdens kapitalistøkonomis vekst og de andre stormaktenes styrkning undergravde selve grunnlaget som tiltakene var basert på – USAs absolutte dominans. I løpet av én generasjon ble den amerikanske posisjonens svekking avslørt da de i august 1971 kullkastet Bretton-Woods-monetær-systemet, og erklærte at dollaren ikke lenger kunne innløses mot gull.

Perioden siden har bevitnet den pågående svekkelsen av USAs posisjon, som ble eksplisitt eksponert i den økonomiske nedsmeltningen for ti år siden, da det amerikanske finanssystemet ble vist å være et korthus basert på tøylesløs spekulasjon og direkte kriminell aktivitet. Denne situasjonen har fortsatt i de påfølgende tiårene, og truer nå med nok en, enda mer katastrofal finanskrise.

USA er nå ikke bare konfrontert med sine europeiske rivalers økonomiske makt, men en vesentlig ny en i form av Kina. Landet bestreber seg på å reversere denne situasjonen. Som Leo Trotskij forklarte for åtti år siden, ville USAs hegemoni hevde seg mest kraftfullt ikke under boom-betingelser, men fremfor alt i en krisetid da det ville bruke alle midler – økonomiske og militære – mot alle rivaler for å opprettholde sin posisjon.

Handelskrigstiltakene mot Kina er bare ett uttrykk for denne prosessen. USA har allerede gjennomført proteksjonistiske tiltak mot Europa og Japan gjennom å pålegge tariffer på stål og aluminium og har truet med tariffer på biler og bildeler, som vil bli innført med mindre landene blir med på USAs press mot Kina.

Og mens Kina pålegges tariffer møtes EUs topprepresentanter for å diskutere hvordan de skal kunne overvinne de økonomiske sanksjonene USA vil pålegge europeiske selskaper dersom de opprettholder sine økonomiske bånd til Iran etter den 4. november, etter USA ensidige opphevelsen av Iran-atomkraftavtalen.

Avtalen ble ikke veltet fordi Iran hadde overtrådt vilkårene – internasjonale organer konstaterte at den var overholdt til punkt og prikke. Snarere opphevet USA traktaten ensidig for å styrke sin strategiske posisjon i Midtøsten for å motvirke Irans innflytelse, og fordi europeiske foretak hadde utsikter til å dra nytte av åpningen av nye økonomiske muligheter i Iran på bekostning av deres amerikanske rivaler.

Nå har utenriksdepartementet advart om at europeiske selskaper er «på togskinnene» hvis de trosser de amerikanske sanksjonene og at foretak som handler med «fienden» vil bli sperret fra tilgangen til det amerikanske finanssystemet.

Leo Trotskij forklarte i sine skrifter på 1930-tallet at hvert lands gjensidige avhengighet i den globale økonomien betydde at et program for økonomisk nasjonalisme, av den typen som nå blir praktisert av Trump-administrasjonen, var en reaksjonær «utopi» i den grad det satte seg fore utfordringen av en harmonisk nasjonal økonomisk utvikling på grunnlag av privateiendom.

«Men det er en truende virkelighet i den grad det er et spørsmål om å konsentrere alle landets økonomiske krefter for forberedelsen av en ny krig,» skrev han fem år før utbruddet av Den andre verdenskrigen.

Denne «truende virkeligheten» er nå igjen uttrykt i det faktum at handelskrigstiltakene mot Kina, såvel som de mot Europa og Japan, alle er blitt berettiget på grunnlag av nasjonal sikkerhet. Akkurat som USA forbereder seg til krig, gjør også alle de andre stormaktene det. Dette pådrivet oppstår ikke i kapitalistpolitikernes hoder – deres handlinger er bare oversettelsen til politikk av den objektive logikken og de uløselige motsetningene i det kapitalistiske systemet som de presiderer over.

Men det er en annen og mektigere logikk i funksjon. Selve utviklingen av den globalisert produksjonen, som har hevet motsetningen i det utmattede nasjon-stat-systemet med sine rivaliserende stormakter til et nytt intensitetsnivå, har lagt grunnlaget for en planlagt sosialistisk verdensøkonomi. Og i den internasjonale arbeiderklassen – forent på et uovertruffen nivå – har den skapt den sosiale kraften til å gjennomføre den.

De siste handelskrigstiltakene fra Trumps side understreker den presserende hasten med en politisk og teoretisk bevæpning av arbeiderklassen med programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale slåss for, om sivilisasjonen skal skride frem og nedgangen ut i barbari skal avverges.

Nick Beams