Denne uka gjenopplevde Amerika en forestilling som i løpet av de siste årene har blitt altfor kjent: konfrontert med rekordoversvømmelser ble titusenvis av menn, kvinner og barn i noen av de fattigste områdene av landet etterlatt med utilstrekkelig mat, husly og drikkevann, eller de sto i timelange køer for bensin på sin vei vekk fra overfylte nødinnkvarteringer på sin flukt fra giftig flomvann.

Når vannmassene avtar vil de vende tilbake til sine skadde eller ødelagte hjem som trenger reparasjoner for tusenvis av dollar – i et land der den gjennomsnittlige husstanden ikke kan dekke uforutsette utlegg på $ 500. Når de stiller spørsmål om hvorfor regjeringen gjøre så godt som ingenting for å hjelpe dem til å få dekket utgiftene, vil de bli fortalt: det finnes ikke penger. Når de spør hvorfor regjeringen ikke kan bygge tilstrekkelige forebyggende foranstaltninger mot flom, blir de fortalt: det finnes ikke penger.

Mens fjernsynsnyhetene anpustent rapporterte hvert trinn av katastrofen kom det amerikanske Senatet med et helt annet svar på Trump-administrasjonens og Pentagons forlangender om en stor økning av militærutgiftene.

Senatet vedtok et lovforslag for finansieringen av nesten hele USAs føderale regjering for det kommende året med en overveldende oppslutning fra begge partier, med avstemmingsresultatet 93 for og 7 imot. 80 prosent av lovforslaget – $ 675 av $ 854 milliarder – var for militærutgifter, med en økning på $ 60 milliarder fra fjorårets militærbudsjett.

Siden vedtaket av lovforslaget ikke ble nevnt i noen av de nasjonale kveldsnyhetsprogrammene og heller ikke var på forsiden av noen av de større avisene ville det være overraskende om én av hundre amerikanere visste om vedtaket. Det er akkurat som det var tiltenkt.

I en avslørende uttalelse hilste Richard Shelby, den republikanske formannen for Senatets Bevilgningskomité [Appropriations Committee] vedtaket velkommen, der han uttalt: «Vi skal få bevilgningstogene i rute igjen.» Det var, for å si det mildt, en spesiel metafor. Et Google-søk etter uttrykket «få togene i rute» returnerer bare referanser til den italienske fascistdiktatoren Benito Mussolini, som det blir sagt «fikk togene i rute igjen» ved å tråkke på demokratiske prosedyrer.

I en like avslørende uttalelse erklærte Patrick Leahy, toppdemokraten i Senatets Bevilgningspanel: «Vi gjorde jobben vår og fokuserte på hva vi hadde å gjøre – å ta ansvarlige, gjennomtenkte beslutninger, om hvordan å finansiere disse føderale byråene og holde kontroversielle politiske problemstillinger ut av det.»

Med andre ord er en av de største økningene av militærbudsjettet i amerikansk historie ikke en «kontroversielt politisk problemstilling» for «opposisjonen» – Det demokratiske partiet – som aksepterte fremlegget uten spørsmål og partiets Senat-representanter stemte enstemmig for lovforslaget.

Blant de nye utgiftspostene som er inkludert i lovforslaget er nesten $ 150 milliarder for nytt og oppgradert militærutstyr. Dette inkluderer anslagsvis $ 24,2 milliarder for bygging av 13 nye marineskip, inkludert to splitter nye kjernekraftdrevne ubåter av Virginia-klassen, som hver koster $ 2,4 milliarder.

Og dette enorme tallet inkluderer ikke kostnadene for byggingen av Amerikas to nye hangarskip av klassen Gerald R. Ford, som hver koster $ 13 milliarder, og som for øyeblikket er på gang.

Enda $ 9,3 milliarder er satt til side for militærentreprenøren Lockheed Martin for kjøp av 93 nye F-35-kampfly, uten tvil de mest kostbare, inkompetent styrte prosjektene i krigsprofittørenes historie. Finansieringen av dette programmet er ifølge demokratene ikke en «kontroversielt politisk problemstilling».

Den massive økningen av militærutgiftene som er uttrykt i godkjenningen av lovforslaget representerer den praktiske implementeringen av Pentagons nye Nasjonale forsvarsstrategi, som erklærte at «Inter-stat strategisk konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære bekymringen for amerikansk nasjonal sikkerhet.»

De forskjellige grenene av militæret har med dette dokumentet konkludert at de må være forberedt på å utkjempe en krig med enten Russland eller Kina, eller med begge, så tidlig som 2025. På mandag presenterte Luftvåpenet [US Air Force] sitt forslag for å møte dette målet.

Statssekretær for Luftvåpenet [Air Force Secretary] Heather Wilson fortalte Luftvåpenforeningens [Air Force Association] konferanse i Maryland denne uka at USAs luftvåpen ville trenge å vokse med 25 prosent, og legge rundt regnet 1.500 fly til sin nåværende aktive flåte på om lag 6.000.

«Vi må se verden som den er,» sa Wilson. Hun sa: «Derfor erkjenner Den nasjonale forsvarsstrategien eksplisitt at vi er kommet tilbake til en æra med stormaktskonkurranse. Vi må forberede oss på å vinne mot en stormakt.»

«Luftvåpenet er for lite for hva landet forventer av oss,» sa hun.

Luftvåpenet «trenger fem bombeskvadroner til... og syv ekstra skvadroner for det ytre rom, slik at vi kan dominere i rommet, hvor vi ikke før har vært truet.... vi trenger 14 flere tankingskvadroner... 22 skvadroner må legges til vår kommando og kontroll, etterretningsovervåkning og rekognosering,» og så videre og så videre.

Hun gjorde det klart for de forsamlede forsvarsentreprenørene i sitt publikum at det er penger å tjene når Luftvåpenet nå skal gå til «raskere anskaffelser». Hun ertet med «Én-dags-kontrakt-tildelinger» for entreprenører, som ville bli invitert til å «presentere sine salgs-pitch, og hvis programlederen faller for det, da går firmaet ut samme dag med finansiering, og en kontrakt undertegnet-på-én-dag.»

Med andre ord, med titalls milliarder dollar for hånd i kontante midler, skal US Air Force kaste dem ut av vinduene.

Og Jeff Bezos, verdens rikeste mann, vil være der for å fange dem opp. Der han talte på samme Luftvåpenforeningskonferansen som Wilson, erklærte Bezos, som har så godt som sluttet den største teknologikontrakten i Pentagons historie – verdt rundt $ 10 milliarder – at «det er så viktig for DoD [Department of Defence], for Luftvåpenet, for alle myndighetsinstitusjoner – når de kan – å anvende kommersielle løsninger,» som de han var der for å tilby.

Wilson avrundet sin tale med erklæringen: «Vår dominans som global makt er ikke en fødselsrett. Den er et valg.»

En tilhører kunne forventes å spørre: Hvem treffer valgene? Ingen har spurt det amerikanske folket om det vil hastes inn i krig med én – eller til og med to – atomvåpenmakter, en krig som uunngåelig ville medføre bruken av atomvåpen, og som ville drepe millioner eller milliarder mennesker.

Wilson tilføyde faretruende: «Det er en forpliktelse overfor våre landsmenn, å fortelle dem... hva som burde gjøres, hva som må gjøres» for å få US Air Force – som hun refererte til som Amerikas «knyttede neve» – mer «dødelig».

Bruk av språk som minner om fascismen – «å få togene i rute», «den knyttede neven», militæret som forteller offentligheten «hva som må gjøres» – uttrykker noe essensielt om Pentagons plan for «stormaktskonflikt».

Den er ikke kompatibel med demokrati. Faktisk gjør Pentagons strategidokument det klart og erklærer «hjemlandet» [homeland] til en slagmark, sårbart for «politisk undergraving» av «ikke-statlige aktører» – en eufemisme for politiske dissidenter.

Og helt etter denne resepten er militæroppbyggingen ledsaget av teknologiselskapenes etablering av et statlig sensurregime, der de alle har stilt på rekke ved Pentagons trau for lukrative kontrakter.

Én konklusjon er uunngåelig: Kapitalisme og krig er uforenlig med demokrati. Kampen mot krig og mot politisk sensur krever et sosialistisk program.