Den militaristiske komponenten i Trumps handelskrig

Washingtons pålegg på mandag av en ny runde tariffer på kinesiske importer og de påfølgende kommentarene fra president Trump om den eskalerende handelskonflikten, har klargjort de essensielle drivkreftene i den amerikanske politikken.

Under de nye tiltakene vil kinesiske produkter til en verdi av omlag $ 200 milliarder bli rammet med en 10 prosent tollavgift fra neste mandag, som vil økes til 25 prosent i januar 2019 med mindre en høyst usannsynlig utvikling skulle sikre at Beijing kapitulerer fullstendig for USA.

Mens Kina for tiden er hovedmålet ser Trump-administrasjonen USA som involvert i en økonomisk krig mot resten av verden.

Som World Socialist Web Site har understreket er konfliktens drivkraft USAs økonomiske tilbakegang over lang tid i forhold til sine gamle rivaler, hovedsakelig Tyskland og Japan, og landets frykt for fremveksten av en ny rival i form av Kina.

Dette ble understreket av Trumps uttalelser på tirsdag under en pressekonferanse med den polske presidenten Andrzej Duda. Som svar på et spørsmål om tarifftiltakene som ble innført dagen før slapp Trump fra seg en serie fordømmelser, rettet mot alle USAs store handelspartnere.

Der han understreket sine bekymringer for mer enn 30 år med amerikanske handelsunderskudd, som startet med Japan tilbake på 1980-tallet og som nå er utvidet til Kina, sa han: «Vi er verdens sparegris. Vi har blitt snodd ... av EU. Vi har blitt snodd av alle. Canada har utnyttet vårt land gjennom lang tid.»

Trumps referering av samtalene i juli mellom ham selv og Jean-Claude Juncker, presidenten for Europa-kommisjonen, indikerer mafia-stilen i forhandlingsmetodene Washinton nå anvender.

Han sa at fordi EU hadde nektet å forhandle med USA hadde han fortalt Juncker følgende: «Det er OK, vi trenger ikke å forhandle lenger. Vi pålegger en tolltariff på alle de millioner av biler dere sender til USA.»

Trump fortsatte: «Ærlig talt, han kom så raskt til mitt kontor fra Europa, jeg visste ikke de hadde fly som fløy så fort ... Og vi har [nå] det som ligner en avtale. Fordi det handler – i all vesentlig grad – økonomisk sett om biler. Biler er en veldig stor faktor.»

I henhold til avtalen, som kom etter at USA insisterte på at de ville opprettholde tariffene på stål og aluminiumseksport fra Europa, ble de to partene enige om å holde samtaler om reduksjon av handelsbarrierer og EU lovte å bli med USA i forsøket på å skyve tilbake mot Kina gjennom Verdenshandelsorganisasjonen (WTO).

USA sa seg villig til ikke å presse på, i det minste for nåværende, med sin trussel om å pålegge en 25 prosent tolltariff på importen av biler og bildeler fra EU, i henhold til § 232 i 1962 Trade Expansion Act, som gir presidenten muligheten til å aksjonere på grunnlag av «nasjonal sikkerhet».

Den foreslåtte tollavgiften, som ville ha størst innvirkning på tyske produsenter og som ville gjøre noen av deres eksportprodukter ulønnsomme i det amerikanske markedet, har imidlertid ikke blitt droppet. Den forblir hengende som en trussel over forhandlingene, for å pålegges dersom Washington skulle mene at EU stepper ut av anviste spor.

Etter å ha fortalt om forløpet av sine «diskusjoner» med Juncker returnerte Trump til sitt sentrale tema. «Vårt land har blitt utnyttet av stort sett alle de land det gjør forretninger med, og vi kommer ikke til å la det skje,» erklærte han.

I andre bemerkninger om tariffsaken pekte Trump på en av de underliggende nøkkelsakene – de kalkulerte tiltakene for å forpurre eksisterende globale forsyningskjeder, for å bringe produksjonen tilbake til USA. «Det som skal skje,» sa han, «er at virksomheter vil begynne å flytte tilbake til USA... det er drømmen... Og produkter vil begynne å bli laget her.»

Denne reaksjonære økonomiske nasjonalistiske doktrinen er ubønnhørlig knyttet til amerikansk imperialismes militaristiske pådriv. De mest kjente antiKina haukene i Trump-administrasjonen – økonomisk rådgiver i Det hvite hus Peter Navarro og USAs handelsrepresentant Robert Lighthizer – har gjort det klart at hovedanliggendet ikke er handelsunderskuddet som sådant. Deres overordnede bekymring er å forhindre Kina fra å utvikle sin industrielle og teknologiske base, slik at landet ikke truer USAs økonomiske hegemoni og til slutt deres militære overherredømme.

Ingen bør imidlertid ligge under for illusjonen om at disse forestillingene rett og slett har oppstått i de feberhete hodene til Trump og hans viktige økonomiske rådgivere. De deles allment innen det politiske etablissementet, blant annet av Det demokratiske partiet og av fagforeningene.

Enn videre ble bekymringer over virkningen av globalisert produksjon for USAs «nasjonale sikkerhet» – det vil si landets kapasitet og evne til å føre krig – reist for mer enn ti år siden. Bekymringene ble artikulert i en artikkel med tittelen «Globalization and its Discontents» [Globaliseringen og dens misbehag], publisert i New York Times den 29. mai 2008. Artikkelen var forfattet av president Nixons utenriksminister og nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger, en strateg for amerikansk imperialisme gjennom lang tid, og anstifteren av noen av dens blodigste forbrytelser.

Kissinger bemerket at med utviklingen av globalisert produksjon og finansiering tenderte store foretak til å plassere sin virksomhet for å kunne dra nytte av lavere arbeidskostnader. Men denne prosessen svekket USAs militære evner. Med andre ord, krigens sener tenderte til å bli spredt.

Han skrev: «Den strategiske konsekvensen av globaliseringen reiser kanskje de viktigste anliggender på to nivå: Er det industrier som er uunnværlige for den nasjonale sikkerheten, der utenlandske investeringer burde begrenses eller utelukkes? For det andre, hvilke bransjer må holdes fra å kollapse, for å opprettholde Amerikas forsvarsevne? Svarene på disse spørsmålene gir åpenbart anledning til misbruk. Men dét er ingen unnskyldning for å unngå hva den nasjonale interessen dikterer at man må konfrontere.»

Han oppfordret administrasjonen til å etablere en kommisjon på høyeste nivå «for å granske hva som utgjør en uunnværlig amerikansk strategisk industriell og teknologisk base, og de tiltak som må til for å trygge den.»

Kissings bemerkninger tjener til å klargjøre betydningen av at alle Trumps handelskrigstiltak er påkalt på grunnlag av «nasjonal sikkerhet». Dette ses noen ganger bare som et rasjonale og en begrunnelse for proteksjonistiske tiltak. Men det har en dypere historisk betydning. Mens den økonomiske utviklingens tidevann beveger seg vekk fra USA forsøker den amerikanske imperialismen å samle sammen krigens sener, for å forberede seg på militær konflikt rettet mot sine rivaler, gamle som nye. Dette er én av drivkreftene bak de aktuelle handelskrigstiltakene.

Loading