Med Brasils nasjonalvalg bare to uker unna blir det stadig tydeligere at uansett resultat ved valgurnene vil den neste regjeringen bli landets mest høyreorienterte siden det USA-støttede militærdiktaturet fra 1964 til 1985.

Foreløpig viser meningsmålingene for første valgrunde at Jair Bolsonaro, den fascistiske reservekapteinen fra hæren og føderal representant for Rio de Janeiro gjennom syv perioder, er i ledelsen med 28 prosent, etterfulgt av Fernando Haddad, Arbeiderpartiets (PT) kandidat, med 16 prosent, og Ciro Gomes fra Det demokratiske arbeiderpartiet (PDT) med 13 prosent. Kandidaten til Brasils tidligere førende høyreparti, Det brasilianske sosialdemokratiet (PSDB), har ikke vært i stand til å registrere tosifret støtte, til tross for at hans valgallianse har en tredjedel av Kongress-representantene.

Meningsmålinger for den andre valgrunden antyder at Bolsonaro blir beseiret, med knapp margin, av enhver av de andre kandidatene.

Uansett de endelige valgresultatene må imidlertid de to trendene som har akselerert så markant de siste ukene ses av arbeiderklassen som en skarp advarsel om den den brasilianske styringsklassens vordende voldelige dreining.

Den første trenden er den økende frekvensen av kommentarer fra det militære og fra ytrehøyrefigurer, med implikasjoner om at den neste administrasjonens legitimitet vil betviles, enten med påstander om valgfusk eller om «utenlandsk innblanding». Det sistnevnte er en referanse til Arbeiderspartiets (PT) strategi for å bringe den tidligere presidenten Luiz Inácio Lula da Silvas sak opp i FN. Han er fengslet på korrupsjonsanklager og er nektet retten til å stille som PTs kandidat i valget.

Den andre trenden er høyrespranget til den såkalte «antifascistiske» opposisjonen mot Bolsonaro, som tviholder på sine påstander – på akkurat like falske premisser som Det demokratiske partiets opposisjon til Trump i USA – om at Bolsonaro er en trussel mot brasilianske kapitalistinteresser.

Ytrehøyrekampanjen som promoterer militæret som den eneste «legitime» makten, for å berettige et militærkupp i Brasil, ble allerede tydeliggjort den 3. april med truslene fra den brasilianske hærkommandøren general Eduardo Villas Bôas i forbindelse med Høyesterettsdommen mot habeas-corpus-stevningen iverksatt på vegne av Lula, som til slutt ble nedstemt. Den gangen erklærte Villas Bôas at «hæren deler velmenende borgeres følelser om straffefrihet [for Lula].»

Bolsonaros visepresidentkandidat general Hamilton Mourão eskalerte denne kampanjen den 8. september da han erklærte til Globonews at militærets «oppdrag» var å «garantere at institusjonene fungerer som de skal». Han la til at «ifølge hærens håndbøker» var det opp til «kommandantens fortolkning» hvorvidt det var nødvendig med en militærintervensjon. Der han gjorde det klart at det i militærkretser var forventet særdeles ustabile forhold, selv i tilfelle en Bolsonaro-valgseier, sa Mourão at presidenten, som øverstkommanderende for de væpnede styrker, «legitimt» kunne mobilisere militæret for et «intern-kupp» om han mente at «institusjonene ikke fungerte», det vil si om presidenten ikke fikk det som han ville konfrontert med politisk opposisjon, og han tilføyde: «som vi har sett mange ganger i andre land».

En dag senere uttalte general Villas Bôas til Brasils høyreorienterte dagsavis O Estado de S. Paulo at konfrontert med både attentatforsøket på Bolsonaro, utført av en dypt forstyrret person under et valgkampmøte, og de forbigående splittelsene i de styrende kretser angående blokkeringen av Lulas kandidatur, etter at FNs Menneskerettighetskomité anbefalte at han måtte få lov til å stille til valg, kunne det bli reist spørsmål om valgets legitimitet.

Villas Bôas erklærte at FN-anbefalingen var «et brudd på brasiliansk suverenitet», etter at flere kommentatorer og en redaksjonell lederartikkel i O Estado de S. Paulo allerede hadde adoptert denne linjen, og at på denne bakgrunnen kunne en avgjørelse i Lulas favør delegitimere valget. På samme måte kunne angrepet på Bolsonaro fremmes som grunnlag for Bolsonaro til å hevde at han ikke kan føre sin valgkampanje, og dermed også delegitimere valget. Etter knivangrepet den 6. september var Bolsonaro under halvintensivt oppsyn i to uker, og er fortsatt pasient i et av de private sykehusene som favoriseres av Brasils velstående elite.

Slike erklæringer oppmuntret Bolsonaro til å erklære, i en video fra sykesenga, at den brasilianske elektroniske avstemmingen ville bli manipulert for en PT-seier, som ville føre til Lulas løslatelse ved en presidentbenådning. I videoen spør han sine tilhengere: «Tenk på hva dere selv ville ha gjort som fengslet; ville dere akseptert det? Lula har ikke forsøkt å stille i valget, fordi han har en plan.»

Under tyngden av den internasjonale økonomiske krisen og kollapsen av råvare-boomen som muliggjorde den såkalte Rosabølgen av IMF-vennlige «nasjonalist»-regimers vei til makten i Latin-Amerika, krever den brasilianske styringsklassen nå ikke bare ødeleggelsen av arbeidernes levestandarder, men en uhindret innordning med amerikansk imperialisme, og at alle de forhandlingsstrategiene som ble anvendt av PT for å tvinge fordeler ut av imperialismen gjennom båndene til Kina og andre «sør-sør»-strategier, må droppes.

Bevisst den voksende uroen i arbeiderklassen og den uunngåelige motstanden disse politiske orienteringene vil produsere, vender styringskretsene seg i stadig sterkere grad mot militæret. Etter tiår med utelukkelse fra det politiske liv på grunn av demoraliseringen etter å ha blitt tvunget fra makten og for å ha blitt holdt ansvarlig for forbrytelsene under det morderiske diktaturet fra 1964 til 1985, tar høytstående generaler nå over sivile stillinger, inkludert forsvarsdepartementet, og viktigst av alt rettshåndhevelsen i Rio de Janeiro. Et rekordantall av militæroffiserer stiller også i de kommende valgene.

For første gang i brasiliansk historie ble den 13. september en militæroffiser nominert til å tjene som rådgiver for den innkommende høyesterettspresidenten José Antônio Dias Toffoli, som hevder at fire-stjerners generalen Fernando de Azevedo e Silva er kvalifisert til å gi ham råd «med sin kunnskap om vårt by-fylke».

Mot dette bakteppet er det den «antifascistiske» opposisjonen mot Bolsonaro hevder sin appell til den brasilianske styringsklassen og til «demokratiske» imperialistregjeringer og offisielle representanter, for at Brasils ytrehøyre kan posere som nasjonalistisk og en motstander av etablissementet.

Ledende kommentatorer, både høyreorienterte og fra det angivelige «venstre», inkludert de som er tilknyttet Arbeiderpartiet (PT), har i nesten et år forsøkt å diskreditere Bolsonaro, ikke gjennom å avsløre hans løgner om å kunne skape jobber ved å kutte lønningene, men ved å kritisere hans støtte til nyliberale «reformer» som «halvhjertede», der de refererer hans historikk for å stemme mot privatiseringer og avkortingen av pensjoner.

I løpet av de siste to ukene har de imidlertid nesten enstemmig flyttet sin kritikk ytterligere til høyre. De har grepet tak i flere nylige rapporter i imperialistpressen, inkludert Financial Times, Bloomberg og aller mest fremtredende Economists lederartikkel den 20. september, som hevder at Bolsonaro ville være en «katastrofal president», alt for å forsøke å skremme Brasils styringsklasse fra å støtte ham.

Heiende ytringer kom i form av den PT-støttende kommentatoren Flávio Ribeiros artikkel på GGNs nyhetsnettside den 21. september med tittelen «‘Farvel, kjære’, sier ‘The Economist’ til Bolsonaro». Tilsvarende publiserte den smiskende Paulo Moreira Leite en spalte på den PT-tilknyttede nettsiden Brasil247 den 20. september, med tittelen «Markedene begynner allerede å mistro Bolsonaro’s utrolige forslag», som refererer til en plan for å kutte skatten for de rike. Med andre ord er det de finansielle markedenes visdom til støtte for IMFs godkjente PT-politikk, og ikke velgernes stemmer – langt mindre mobiliseringen av arbeiderklassen – som skal føre PT tilbake til makten.

De siste «advarslene» mot Bolsonaro fra de ledende imperialistkretsene har sammenfalt med fremgangen for Fernando Haddad i de siste meningsmålingene – PTs kandidaterstatning for Lula. Som den eneste São Paulo borgmesteren som noen gang har tapt et gjenvalg i første valgrunde – der han fikk 16 prosent av stemmerne, og mindre enn andelen av avviste valgsedler – var Haddad i stand til å skaffe São Paulo en Fitch-investeringsgradering midt under den verste økonomiske krisen på et århundre, en «bragd» han oppnådde på bekostning av byens arbeiderklasse og gjennom en faktisk null-investeringspolitik.

Stikk i strid med «Løslat Lula»-kampanjens løgner om ekspresidentens «trassige» politikk til fordel for de fattige har partiet fortsatt en skarp dreining til høyre, for å konkurrere med Bolsonaro om styringselitens støtte. Lulas nominering i januar av den høyreorienterte Haddad til å lede sitt økonomiske team var allerede en klar indikasjon for denne kursen.

GGNs redaktør Luís Nassif hyllet den 14. september tenketanken FGVs rapport som forklarer at markedssvingningene i Brasil var mer knyttet til internasjonale faktorer enn noen bekymring fra finanskapitalens side om en PT-seier – også i motsetning til påstandene fra «Løslat Lula»-kampanjen om hans «trassige» forsvar av de undertrykte.

Dette ble etterfulgt av kommentatoren Patrícia Campos Mello med hennes Folha de S. Paulo-spalte den 21. september der hun, med henvisning til gunstige kommentarer om Haddad, gjentatte ganger påpekte at de ikke kom fra «progressive» og «antiTrump»-aviser som New York Times eller Guardian, men fra Bloomberg og Financial Times («Financial Markets Bibles are abandoning Bolsonaro» [Finansmarkedenes katekismer dropper Bolsonaro]). Det er symptomatisk for Bolsonaros «antifascistiske» kritikeres høyredreining at de til og med skygger unna fra de positive referansene til PT i CIA-talerør som New York Times.

En av rapportene referert til av disse spaltistene er Bloombergs Matthew Winklers analyse av den brasilianske situasjonen fra den 20. september, der han avrunder med å si at investorer mener at vinneren av valget «ikke spiller noen rolle».

Mens det brasilianske militæret i økende grad indikerer at det forbereder seg på å sikre at valget «ikke spiller noen rolle», og mens PT gjør det klart at partiet ikke har noen intensjon om å stå i veien for dem, ligger ansvaret for de farene som den brasilianske arbeiderklassen står overfor fullt og helt hos pseudo-venstre-kreftene som fremmer PT som et politisk alternativ.