Den indiske hærsjefen Bipin Rawat truet på lørdag med militærtiltak mot Pakistan, mens han applauderte den indiske regjeringens plutselige helomvending fra å akseptere det pakistanske tilbudet om at landenes utenriksministre skulle møtes på sidelinjen av denne ukas FN- generalforsamling.
«Jeg mener vår regjerings politikk har vært ganske klar og konsistent,» fortalte general Rawat til journalister. «Vi har ikke lagt skjul på at samtaler og terrorisme ikke kan gå hånd i hånd. Pakistan må bekjempe terrortrusselen.»
På torsdag hadde Indias regjering, ledet av Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party (BJP), akseptert et tilbud om samtaler fra Pakistans nyinnsatte statsminister Imran Khan. Men mindre enn 24 timer senere kansellerte New Delhi det planlagte møtet mellom Indias utenriksminister Sushma Swaraj og hennes pakistanske motpart Shah Mahmood Qureshi.
Som berettigelse refererte India til drap av tre politimenn som ble kidnappet av antiindiske kashmiri-opprørere fra deres hjem i Jammu og Kashmir på torsdag kveld, og den angivelige lemlestelsen av en indisk soldats lik, som var drept tidligere i uka i skyting over Kontroll-linjen [LoC – Line of Control] som skiller det indisk- og pakistansk-kontrollerte Kashmir. En tredje grunn India påberopte seg var det pakistanske postvesenets utgivelse av en frimerkeserie som hyller Burhan Wani, den 21 år gamle kommandanten av en islamistisk kashmiri-opprørsgruppe, som da han ble drept i juli 2016 utløste masseprotester i indisk-kontrollerte Kashmir.
I sine bemerkninger på lørdag strakk general Rawat, som angivelig ble utnevnt fremfor offiserer med mer senior rang på grunn av sin beredskap til å føre en aggressiv politikk mot Indias atomvåpenrival, seg ut over regjeringens harde linje der han uttalte at India måtte påføre Pakistan «smerte». «Vi må ty til skarpe handlinger for å hevne det barbariet som terrorister og den pakistanske hæren har utført. Ja, det er på tide å gi dem tilbake med samme mynt, uten å gripe til [et] lignende barbari. Men jeg mener at den andre siden også må få føle den samme smerten.»
Fredsforhandlinger mellom India og Pakistan, erkerivalene født av den religionbaserte 1947-parteringen av Sør-Asia, har vært i limbo i mer enn et tiår.
Med en begynnelse sent september 2016 utvekslet India og Pakistan fryktinngytende trusler om fullskala krig, med beskytning av tungt artilleri og håndvåpen over Kontroll-linjen nesten på daglig basis som forårsaket titalls militære og sivile tap på begge sider.
Ikke desto mindre hevdet både New Delhi og Islamabad at med den nye regjering som kom til makten i Pakistan i forrige måned var det åpnet for muligheter til å skru ned spenningene.
Pakistan har reagert på fredagens kunngjøring fra New Delhi og på Rawats trusler med å gjenta både sitt tilbud om samtaler og samtidig sin erklæring om beredskap for krig. Med advarsel om at India ikke måtte mistolke Pakistans tilbud om «vennskap» som «svakhet», erklærte statsminister Imran Khan: «Våre folk er klare, våre tanks er også klare.»
Islamabad hevdet at Indias helomvending var skuebrød og at New Dehli aldri hadde ment at utenriksministermøtet skulle finne sted. De valgte å gjøre et show om å akseptere tilbudet for så å trekke seg en dag senere, bare for å fremheve sin uforsonlige holdning mot Pakistan i den hektiske diplomatiske aktiviteten under oppløpet til denne ukas FN-generalforsamling.
Det som er klart er at Indias regjeringselite, oppmuntret av sin forfremmelse til Washingtons hovedforbundsfelle i Sør-Asia, er fast bestemt på å mobbe Pakistan til å måtte akseptere New Delhis forrang. Helt spesielt gjør de krav om at Islamabad sørger for at det ikke blir gitt noen logistisk støtte til det antiindiske opprøret i Kashmir. Dette går hånd i hånd med et narrativ som reduserer fremmedgjøringen av befolkningen i Indias eneste provins med muslimsk flertall til gjenstand for Pakistans intriger.
I virkelighetens verden har den indiske regjeringen gjentatte ganger systematisk krenket Jammu og Kashmirs konstitusjonelt garanterte autonomi, og rigget provinsens valg. Gjennom de siste tre tiårene har indiske sikkerhetsstyrker ført en «skitten» kontra-opprørs-krig i Jammu og Kashmir, og utsatt provinsens befolkning for væpnet okkupasjon, tortur, forsvinninger og summariske henrettelser.
Det pakistanske borgerskapet er ikke mindre fiendtlig innstilt overfor Kashmirs arbeideres og sliteres demokratiske og sosiale forhåpninger. Det har manipulert opprøret og fremmet reaksjonære islamistiske krefter for å bruke dem for å forfølge sine egne reaksjonære geo-strategiske interesser.
Kanselleringen av utenriksministersamtalene passer godt inn i de politiske kalkylene til BJP-regjeringen for oppløpet til neste års generalvalg. Den har proklamert den 29. september til «Kirurgiske angrep»-dagen, for å markere at det er to år siden det provoserende raidet indiske styrker utførte inn i Pakistan den 28. og 29. september 2016. Den har også «anmodet» landets universiteter om å organisere parader som skal adresseres av indisk militærpersonell og oppildnet studentene til å skrive brev og e-poster til støtte for de væpnede styrkene.
Men det er sterk støtte på tvers av det indiske politiske etablissement for en krigshissende holdning mot Pakistan. Kongresspartiet, Indias største oppositionsparti, fordømte BJP-regjeringen for dens kortvarige aksept av det pakistanske tilbudet om forhandlinger, men da de ble kansellert klaget partiet straks over at BJP i det hele tatt hadde akseptert tilbudet om samtaler.
I løpet av det korte mellomspillet mellom New Delhis aksept og kanselleringen av et møte mellom utenriksministerene erklærte USAs utenriksdepartement at de planlagte samtalene var «storartede nyheter».
I løpet av det siste tiåret har Washington overdrysset India med strategiske favoriseringer, med sikte på å forvandle landet til en frontlinjestat i sin militærstrategiske offensiv mot Kina, mens de har dramatisk nedgradert sine bånd til Pakistan. Dette har inkludert eksplisitte trusler fra Trump og hans topprådgivere om at USA kunne trekke Islamabads betegnelse som en vesentlig ikke-NATO-alliert, og om blokkeringen av et IMF-nødlån til Islamabad. USA satser imidlertid på fortsatt å kunne mobbe Pakistan til egen fordel. Påfølgende regjeringer har gjort store deler av landet til en drapssone til støtte for Afghanistan-krigen, for å eliminere alle Talibans «nødhavner» i Pakistan, og USAs kalkyle er at en reduksjon av spenningene mellom New Delhi og Islamabad ville hjelpe.
Under den fireårige BJP-regjeringen har India dramatisk økt integreringen med USAs pådriv mot Kina, blant annet ved å legge sine flybaser og havner åpne for rutinemessig anvendelse for Pentagons kampfly og krigsskip og ved å utvikle tre- og fire-veis bånd med Washingtons nærmeste allierte i Asia-Stillehavet – Japan og Australia.
New Delhi forbereder seg også, om enn motvillig, til å følge de amerikanske sanksjonene mot Iran, selv om India er sterkt avhengig av importert olje og Iran er en av landets største leverandører.
Når det derimot gjelder Pakistan er India imidlertid beredt til å ignorere Washington, da New Dehli søker størst mulig armslag og tyngde for en hensynsløs forfølgelse av hva de anser som sine strategiske kjerneinteresser.
Indias foretaksmedier har respondert på spillet rundt det indisk-pakistanske utenriksministermøtet med å si at det antyder at det ikke vil bli noen meningsfulle skritt for gjenopplivingen av den såkalte «omfattende fredsprosessen», før etter Indias generalvalg kommende mai.
Slike uttalelser er basert på en enorm undervurdering av brennbarheten i den indo-pakistanske konflikten og i hvilken grad den har blitt flettet inn i verdens geo-politiske malstrøm, og fremfor alt avgrunnen som åpner seg mellom USA og Kina. Pakistan har gjentatte ganger advart om at Washingtons pådriv for å utnytte India til sine rovgriske strategiske ambisjoner har veltet maktbalansen i regionen. Det tvinger Islamabad til både å utdype sin strategiske allianse med Beijing, som fører til utkrystalliseringen av rivaliserende blokker i Sør-Asia – USA og India mot Kina og Pakistan – og til å utplassere taktiske, det vil si kampklare, atomvåpen.