Den 21. september offentliggjorde avisa Guardian påstander basert på ikke-navngitte kilder om at Ecuador, Russland og WikiLeaks hadde konspirert for å smugle Julian Assange ut av den ekvadorianske ambassaden i London for å transportere ham til «et annet land» – mest sannsynlig Russland.

Ifølge artikkelen var planen satt for julaften 2017. Ecuador hadde innvilget Assange «diplomatisk» status for å representere landets regjering i Russland. Han skulle bli plukket opp av konsulære kjøretøy. Imidlertid ble det angivelige plottet droppet som «for risikabelt», fordi britiske myndigheter blankt avviste enhver anerkjenning av diplomatisk status for Assange og hadde sverget å arrestere ham så snart han satte foten utenfor ambassaden.

Påstandene ble umiddelbart avvist som falske av offisielle russiske representanter og av den tidligere britiske varsleren og WikiLeaks-supporteren Craig Murray.

En representant for den russiske ambassaden opplyste i et brev til Guardian at artikkelen «ikke hadde noen ting med virkeligheten å gjøre». Brevet erklærte at ambassaden var «forundret over forfatternes sensasjonsholdning».

Craig Murray uttalte offentlig at han hadde vært involvert i tidligere samtaler med den ekvadorianske konsulen Fidel Narvaez om mulige «fremtidige destinasjoner» for Assange. Han insisterte på at Russland, helt spesielt, var utelukket som «uønsket».

Assange ble innvilget ekvadoriansk statsborgerskap i begynnelsen av desember 2017, som del av vurderinger om det å inneha denne statusen kunne bidra til å få ham ut av ambassaden. De britiske myndighetene etterlot ingen tvil om at det ville det ikke.

Under intenst press fra Washington og London kuttet den ekvadorianske ambassaden den 28. mars 2018 alle Assanges muligheter til å kommunisere med omverdenen, eller engang å kunne motta personlige besøk, i et ondskapsfullt tiltak for å tvinge ham til å forlate bygningen.

Murray koblet Guardians påstander direkte til Mueller-undersøkelsen i USA. Undersøkelsen synes å forsøke å konstruere en sak om at WikiLeaks og Assange «samspillte» med russiske etterretningstjenester under presidentvalget i 2016, om datasnoking i Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) systemer og publiseringen av e-postmeldinger som påvirket Hillary Clintons kampanje.

Forfatterne av Guardian-artikkelen er Stephanie Kirchgaessner, Dan Collyns og Luke Harding. I mer enn syv år har ganske spesielt Harding anvendt avisas sider for sine forsøke på å diskreditere Julian Assange og underminere støtte for WikiLeaks.

Guardian-artikkelen hevder: «Russiske offisielle representanters involvering i utklekkingen av det som ble beskrevet som ‘den grunnleggende’ planen reiser nye spørsmål om Assanges bånd til Kreml. WikiLeaks-redaktøren er en nøkkelfigur i den pågående amerikanske kriminalundersøkelsen om Russlands forsøk på å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016.»

Assange kan ikke uttale for seg på egne vegne for å besvare på slike påstander, siden Ecuador har nektet ham retten til å kommunisere i nærmere seks måneder.

Craig Murray skrev imidlertid: «Det er virkelig veldig alvorlig når en avis som Guardian trykker et flettverk av bevisste løgner for å spre falske nyheter på vegne av sikkerhetstjenestene. Jeg finner ikke ord som er velvalgte nok til å uttrykke dybden av min forakt for Harding og Katharine Viner [Guardians sjefredaktør], som totalt har forrådt journalistikkens verdier.»

«Målet med serveringen er åpenbart å legge et nytt lag til de falske nyhetene om WikiLeaks’ (ikke-eksisterende) relasjon til Russland, som en del av ‘Hillary tapte ikke egentlig’-narrativet. Jeg er, ærlig talt, ganske sjokkert.»

Det eneste formålet med forsøkene på å knytte WikiLeaks til Russland og Trump-kampanjen er å legitimere de ikke-underbygde påstandene fra Det demokratiske partiet og amerikanske etterretningstjenester om «russisk innblanding». Påstandene har ingen troverdighet.

DNC-e-postene ble publisert av WikiLeaks den 22. juli 2016. De avslørte at Clinton-leiren hadde forsøkt å undergrave nominasjonskampanjen til Bernie Sanders i primærvalgene. Som resultat ble topp DNC-representanter tvunget til å trekke seg i skam over deres forsøk på å manipulere valgresultatene. Senere, i oktober 2016, publiserte WikiLeaks også e-postmeldinger som var lekket fra Clinton-kampanjedirektøren John Podesta, som satte ytterligere lys på den høyreorienterte militaristiske karakteren av hennes politiske retningslinjer og kampanje.

WikiLeaks har konsekvent benektet at organisasjonen fikk DNC- og Podesta-lekkasjene fra angivelige «russiske» kilder. Craig Murray har offentlig uttalt at han vet at e-postene kom fra «misfornøyde» DNC-ansatte, som var forferdet over det antidemokratiske forsøket på å undergrave Sanders til Clintons fordel.

Påstanden om at Assange koordinerte med Roger Stone, en figur som på den tiden bare var løst tilknyttet Trump-kampanjen, er enda mer absurd. Stone forsøkte ikke engang å etablere kontakt med WikiLeaks før etter publiseringen av DNC-lekkasjen, og valgkampanjen allerede var i besittelse av Podesta-e-postene. Bortsett fra noen få forretningsmessige utvekslinger er det ingen dokumentert historikk for noe som helst samarbeid mellom Stone og WikiLeaks.

Innsatsen for å sverte Assange som et russisk redskap pågår likevel uopphørlig. Den 18. september publiserte Associated Press (AP) et brev fra Assange datert 30. november 2010, som bemyndiget personen Israel Shamir å handle på hans vegne i ansøkning om visum for innreise til Russland. AP hevder at brevet var et «tidlig hint på Assanges gryende relasjon med Moskva» som «skulle bli stadig mer fremtredende før presidentvalget i 2016».

Faktisk tjener brevet bare til å understreke den enorme faren Assange konfronterte på slutten av 2010. Politikere og mediafigurer i USA krevde offentlig at han måtte drepes for WikiLeaks’ publisering av informasjon som avslørte amerikanske krigsforbrytelser og diplomatiske intriger. En representant for svenske påtalemyndigheter forfulgte fingerte påstander om at han muligens hadde begått seksuelle overgrep. Australias regjering, der Assange er statsborger, nektet å bistå ham på noen måte.

At Assange skulle vurdere å forlate Storbritannia for å dra til Russland, eller til et annet land som det var lite sannsynlig ville samarbeide med en politisk motivert utleveringsforespørsel, var fullt og helt rasjonelt. Som det utspilte seg blokkerte Sverige muligheten ved å utstede en Interpol Red Alert [internasjonal arrestordre] for Assanges pågripelse samme dag, den 30. november 2010.

Innen dager hadde Assange meldt seg for det britiske politiet, hvilket igangsatte den utstrakte 18-måneder-lange juridiske drakampen mot utlevering til Sverige, hvorfra han raskt kunne ha blitt utlevert til USA for der å konfrontere anklager om spionasje. Den juridiske kampanjen kulminerte med hans anmodning om politisk asyl i den lille ekvadorianske ambassaden i juni 2012.

Assanges juridiske representant Jennifer Robinson uttalte i forrige uke på World Ethical Data Forum: «Vi har anvendt alle juridiske muligheter tilgjengelige for oss, i Storbritannia og i FN, for å utfordre denne situasjonen. Dette er, og har alltid vært, om risikoen for en utlevering til USA. Denne saken kunne løses i morgen, om bare Storbritannia ville gi denne forsikringen.»

I stedet peker alle indikasjoner i retning av at de britiske, australske og ekvadorianske myndighetene samarbeider for å få Assange anklaget og utlevert til USA, for å figurere som en del av Mueller-undersøkelsen.