Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan ankom Berlin i går for et tre-dagers-besøk, midt under eksplosive konflikter mellom Washington og Den europeisike union (EU) om Midtøsten. Under sitt besøk skal Erdogan delta på en statsbankett med den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier og avholde to møter med kansler Angela Merkel.
Det var knapt skjult at Erdogan reiste til Berlin på søk etter en alliert mot Washington. Han står overfor en økonomisk krise og en valutakollaps sluppet løs av Trumps tariffer og handelskrigstiltak rettet mot Tyrkia; og hans regjering er bittert imot USAs anvendelse av kurdiske nasjonalistkrigere som proxystyrker i den blodige NATO-proxy-krigen i Syria. Det er dessuten også klart at Washington gjør sine trekk mot hans regjering samtidig som spenningene øker mellom amerikansk og europeisk imperialisme.
Tyskland meldte seg nylig med Frankrike og Storbritannia i et forsøke på å utarbeide en felles finansmekanisme sammen med Kina og Russland for å omgå amerikanske sanksjoner mot Iran. Topprepresentanter for EU har oppfordret til et påtrykk for å bruke euroen som et alternativ til den amerikanske dollaren. Mektige krefter i det europeiske borgerskapet overveier håndfast å direkte utfordre det amerikanske imperialiststrateger ser som kjernen av amerikanske sikkerhetsinteresser.
«Den dramatiske utviklingen i verden gjør det uunngåelig både for Tyskland og for Tyrkia å åpne en ny side av de bilaterale relasjonene, å legge vekk sine forskjeller og fokusere på sine felles interesser,» skrev Erdogan i Frankfurter Allgemeine Zeitung dagen før han ankom Berlin. «Med hensyn til våre uenigheter bør vi holde alle dialogkanaler åpne, fortsette våre utvekslinger og ved å vise maksimal empati bør vi gjensidig prøve å forstå våre felles sensisiviteter,» la han til.
Erdogan fordømte også det kurdisk-nasjonalistiske Kurdistans arbeiderparti (PKK) og «Fetullah terrorist-organisasjonen» (FETÖ), som han benevner de tyrkiske tilhengerne av kuppet lansert mot ham med amerikansk og tysk støtte i juli 2016. «PKK- og FETÖ-medlemmer og deres organisasjoner bruker ulike instrumenter, inkludert manipulasjoner og falske nyheter, for å sabotere våre bilaterale forhold,» skrev han. Erdogan-regjeringen er spesielt opprørt over at USA baserer seg på kurdisk-nasjonalistiske styrker i sin proxy-krig i Syria.
På slutten av forrige måned, da den tyrkiske økonomien ble rystet og valutaen lira stupte på valutamarkedene, gjorde Berlin det klart at Tyskland ville forsøke å motvirke Trumps tariffer rettet mot Tyrkia for å forhindre et økonomisk sammenbrudd som også kunne rive ned den europeiske økonomien.
«Den føderale regjeringen følger nøye med på utviklingen i Tyrkia. Et stabilt, velstående og demokratisk Tyrkia er i vår interesse,» sa den tyske regjeringens talskvinne Ulrike Demmer. Hun la til: «Som dere vet, fortsetter forberedelsene. Før president Erdogans besøk skal finansministeren møte sin motpart her.»
Mens den tyske finansministeren Olaf Scholz i går uttalte at ingen planer om direkte økonomisk bistand til Tyrkia ville bli avgjort under Erdogan-toppmøtet, har samtalene mellom Berlin og Ankara gått raskt fremover i løpet av den siste måneden. Den 5. september reiste Tysklands utenriksminister Heiko Maas til Tyrkia. Etter økonomiske samtaler på høyt nivå med tyrkiske embetsrepresentanter den 21. september understreket tyske myndigheter at de verdsatte tyrkisk hjelp til gjennomføringen av EUs drakoniske flyktningepolitikk, ved å tilbakeholde syriske flyktninger i Tyrkia og forhindre dem fra å søke asyl i Europa.
Erdogans løslatelse av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yucel, som han fikk arrestert på anklager om terrorhandlinger etter kuppforsøket i juli 2016, la også grunnlag for en oppvarming av forholdet mellom Berlin og Ankara.
Det har blitt fremmet planer om å tilby eksportstøtte til tyske firma som eksporterer til Tyrkia, dvs. at Berlin skulle betale tyske firma for å sende sine produkter til Tyrkia, selv om de tyrkiske bankene ikke kan betale for dem – og dermed begrense påvirkningen for tysk industri av et eventuelt økonomisk krasj.
«Vi har et veldig nært økonomisk samarbeid. Mer enn 7.500 tyske foretak er aktive i Tyrkia,» sa den tyske økonomiministeren Peter Altmaier, som krevde en «ny æra» i forholdet mellom Tyskland og Tyrkia. Han la til: «Vi deler felles geo-strategiske interesser. ... Vi ønsker å stabilisere regionen, som ofte preges av borgerkriger og flyktninger.»
Dette tegner en skarp kontrast til sammenbruddet i forholdet mellom Tyrkia og USA. Donald Trumps Twitter-melding, da han påla Tyrkia handelstariffene som sendte liraen ut i et stup der den tapte 40 prosent av sin verdi, var: «Jeg har nettopp godkjent en dobling av Tariffene på Stål og Aluminium der Tyrkias valuta, den tyrkiske lira, glir raskt ned mot vår svært sterke Dollar! Aluminium skal være 20 prosent og Stål 50 prosent. Våre forhold til Tyrkia er ikke bra nå!»
De grunnleggende politiske relasjonene som underbygde verdenskapitalismen etter Den andre verdenskrigen – inkludert frihandel og NATO-alliansen mellom Amerika, Europa og Tyrkia – bryter raskt sammen. I mange militære og økonomiske konflikter – mens amerikansk imperialisme eskalerer krig i et forsøk på å anvende sin militære muskel for å styrke sitt falmende globale hegemoni – befinner Washington og EU seg nå på motsatte sider.
Mens Berlin remilitariserer sin utenrikspolitikk og søker å fremstå som den dominerende kraften i et milititaristisk EU, vurderer fraksjoner i både Berlin og Ankara å gjenopplive de historiske strategiske båndene mellom de to landene, som strekker seg tilbake til Tysklands Bagdad-Jernbane-planer under opptakten til Den første verdenskrigen.
Den planen spilte en vesentlig rolle for oppildningen av de inter-imperialistiske spenningene i Europa før krigsutbruddet i 1914. I dag er det amerikanske krigsplaner som nok en gang bringer spenningene til bristepunktet. Der Washington river opp den iranske atomavtalen og gjeninnfører økonomiske sanksjoner mot Iran for å stenge landet ut av verdensøkonomien og forbereder seg på krig, konfronterer USA motstand fra de vesentlige EU-stormaktene i allianse med hovedmålene for den amerikanske utenrikspolitikken – Kina og Russland.
Mens europeiske foretak i stor grad har forlatt de iranske markedene foreslår EU likevel mekanismer for å omgå amerikanske sanksjoner rettet mot Iran. Den 24. september hadde de møte med kinesiske, russiske og iranske embetsrepresentanter for å enes om en SPV-finansieringsordning [Special Purpose Vehicle (Spesielt formålsredskap)]. Forslaget består av å finansiere fortsatte kjøp av iransk olje uavhengig av det amerikanske dollar-denominerte finanssystemet, og baner dermed vei for euroens bredere utfordring av dollaren.
USAs utenriksminister Mike Pompeo fordømte SPV-planene allerede neste dag og understreket at de er uakseptable for Washington. Han sa at han «var foruroliget og virkelig skuffet over å høre at de resterende partene av avtalen kunngjorde at de satte opp et spesielt betalingssystem for å omgå amerikanske sanksjoner.» Han la til: «Dette er et av de mest kontraproduktive tiltakene som er tenkelige.»
Den 12. september hadde EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker allerede oppfordret til å bygge opp euroen som en global reservevaluta, til utfordring for den amerikanske dollaren. Han kalte det en «besynderlighet» at EU skulle betale for sin energiimport i dollar, når bare 2 prosent av denne importen kom fra USA. «Det må vi endre på. Euroen må bli det aktive instrumentet for et nytt suverent Europa,» sa han.
De voldsomme konsekvensene av slike forslag, mens krig sprer seg over Midtøsten fra Afghanistan til Irak, Syria, Jemen og Libya, er underliggende for den raske høyredreiningen av den offisielle politikken, og for den konstante oppildningen av nasjonalisme og sjåvinisme i den offisielle europeiske politikken. Det innebærer en eksplosiv vekst av europeisk militarisme, intensivert utbytting av arbeiderklassen i Europa og internasjonalt og forberedelser for forødende stormaktskriger.
Valget av en nyfascistisk regjering i Italia, at vesentlige deler av Tysklands storkoalisjonsregjering står frem til forsvar av nynazistiske demonstrasjoner i Chemnitz og i Dortmund og påleggingen av en permanent unntakstilstand i Frankrike, kommer samtidig som land over hele Europa forplikter seg til å omlede hundrevis av milliarder av euro fra sosiale utgifter over til militærutlegg.