Trump truer «strategiske allierte» med tariffer på biler

Mens hovedfokus for handelskrigen lansert av Trump-administrasjonen er rettet mot Kina – definert av det amerikanske militæret og etterretningsapparatet som en «strategisk konkurrent» – skrur den også opp presset mot angivelige «strategiske allierte».

Det vesentlige økonomiske våpenet den anvender er trusselen om tariffer på 25 prosent på biler og bildeler etter § 262 i Trade Expansion Act fra 1962, som gir presidenten mulighet til å pålegge avgifter på grunnlag av «nasjonal sikkerhet».

Denne trusselen har nå blitt rullet ut tre ganger i løpet av de siste to månedene.

Den første gangen var da Trump møtte Jean-Claude Juncker, presidenten for EU-kommisjonen, for én-til-én samtaler i juli. Ifølge Trumps versjon av begivenhetene, som han skisserte på en pressekonferanse med den polske presidenten Andrez Duda tidligere denne måneden, hadde EU nektet å gå inn i forhandlinger, men snudde om under trusselen om avgifter på biler.

Europeerne hadde tidligere avvist bilaterale samtaler med begrunnelsen at de ikke ville forhandle med mindre tariffene pålagt stål og aluminium ble trukket, som EU ble nektet unntak fra.

Men da de ble truet med biltariffer «var Juncker på kontoret mitt så fort fra Europa at jeg ikke visste at de hadde fly som fløy så fort,» sa Trump. USA og EU hadde nå «det som ligner en avtale» fordi «det handler – i vesentlig grad – økonomisk sett om biler.»

Trump har ved flere anledninger karkaterisert EU som like ille som Kina i sin handelspraksis, eller enda verre, bare i mindre målestokk, og hans øverste handelsrådgivere i Det hvite hus er like fiendtlig innstilt mot Tyskland, EUs største eksportørland og unionens hovedprodusent av biler, som de er mot Kina. Tyske bilprodusenter har sagt at hvis det pålegges tariffer på 25 prosent vil de ikke kunne selge profitabelt på det amerikanske markedet.

Avtalen som Trump og Juncker oppnådde angir at tarifftiltak stilles i bero mens handelsforhandlinger finner sted og at EU skal støtte USAs sak for Verdenshandelsorganisasjonen (WTO) mot Kinas påståtte handelsforvrengende praksis – statsstøtte til nøkkelindustrier og ulovlig overtakelse av teknologi og immateriell eiendom.

Denne uka ble trusselen om biltariffer igjen påkalt, først mot Japan og deretter mot Canada.

På onsdag ble det kunngjort av den amerikanske handelsrepresentanten Robert Lighthizer at Japan og USA hadde blitt enige om bilaterale samtaler med siktemål å nå en handelsavtale, etter et møte mellom Trump og den japanske statsministeren Shinzo Abe. Beslutningen representerte en vesentlig kuvending av Abe, som tidligere hadde uttrykt sin motstand mot en bilateral avtale.

Abe fryktet med rette at å være én-mot-én med USA ville være som å sette hodet i haiens kjeve og at han ville bli tvunget til store innrømmelser, spesielt på det politisk følsomme spørsmålet om landbruk. Etter å ha lagt ned en betydelig innsats for å sikre Trans Pacific Partnership-avtalen [TPP] med Obama-administrasjonen, som ble kullkastet av Trump innen to dager etter at han kom på post, har Abe forsøkt å videreføre TPP med de andre undertegnerene som et virkemiddel til å motvirke USAs press.

Men etter å ha blitt «vist torturinstrumentene» i form av biltariffer, kapitulerte Abe for Trumps krav om å inngå diskusjoner om en bilateral avtale.

Trumps kommenterte beslutningen etter møtet med Abe med å si: «Dette var noe, som Japan av ulike grunner, over årene var uvillig til å gjøre, og nå er de villig til å gjøre det.»

Lighthizer hevdet sin uvitenhet om Japans holdningsendring da han snakket med journalister etter møtet med Abe.

«Med hensyn til hvorfor de har forandret sin strategi, det vet jeg ikke,» sa han og tilføyde truende at «det var den kloke beslutningen å ta.»

Erklæringen som annonserte forhandlingene inneholdt en innrømmelse til Japan på ett område. Den refererte til «en USA-Japan-avtale» for varer og tjenester som kan produsere «tidlige resultater», heller enn en «frihandelsavtale». Dette gjør det mulig for den japanske regjeringen å hevde at den ikke helt har forlatt en multilateral tilnærming til fordel for en bilateral avtale.

Mens Trump og Lighthizer forsøkte å skjule sin anvendelse av trusselen med biltariffer i diskusjonene med Abe har dette økonomiske våpenet blitt åpent fremvist i konflikten med Canada i reforhandlingen av Nord-Amerika frihandelsavtalen med Canada [NAFTA].

Etter å ha hentet ut innrømmelser fra Mexico i forhandlingene har Trump krevd at Canada har å signere om landet vil forbli i avtalen. Det viktigste tvistepunktet her har vært at USA krever at Canada frasier seg beskyttelse for sin meieriindustri, som Trump-administrasjonen hevder effektivt forhindrer amerikanske produsenter å konkurrere i det kanadiske markedet.

Under hans opptredener i FN denne uka, der han avfyrte fordømmelser mot en rekke land, skjøt Trump også mot Canada, der han sa at han hadde avslått en anmodning fra statsminister Justin Trudeau om et møte – en forespørsel Canada benekter å ha fremmet.

«Jeg gjorde det [avviste et møte] fordi takstene hans er for høye, og han synes ikke å ville flytte på seg,» sa Trump. «Jeg fortalte ham at han skulle glemme det. Helt ærlig, vi tenker på bare å beskatte biler som kommer inn fra Canada. Det er en mor-lode [mother lode], det er den helt store.»

Trump understreket den krigerske amerikanske stilen i en betydelig avvikelse fra «diplomatese» – det diplomatiske språket som vanligvis tilslører slike diskusjoner – og tok direkte sikte på Canadas sjefshandelsforhandler, utenriksminister Chrystia Freeland.

«Vi er veldig lite fornøyde med forhandlingene og Canadas forhandlingsstil. Vi liker ikke deres representant noe særlig,» sa han.

Han indikerte at i tillegg til meieriprodukter hadde USA og Canada ikke vært i stand til å bli enige om en rekke anliggender, og at «Canada har en lang vei å gå».

Truslene fremmet av Trump-administrasjonen mot både «fiender» og angivelig «strategiske allierte» – EU, Canada og Japan – peker på de essensielle drivkreftene bak deres handelskrigstiltak.

Mens reduksjonen av handelsunderskuddet så absolutt er et sentralt formål er det mer involvert enn bare det.

Trusselen om å pålegge tariffer på biler og bildeler på grunnlag av «nasjonal sikkerhet» peker på den bredere agendaen for «America First»-politikken. Den er ikke bare rettet inn mot å styrke USAs økonomiske posisjon – som Trump anser å være under angrep fra resten av verden – men også på å forpurre de globale forsyningskjedene som har spredt produksjonsprosesser på tvers av kontinenter, og på å bringe tilbake til USA de vitale næringene vurdert som nødvendige for krigføring.

En av de vesentlige motsigelsene i det globale kapitalistsystemet – den mellom verdensøkonomien og nasjon-systemet som ligger til grunn for hovedmaktenes forsøk på opprettholde sin posisjon i kampen om markeder og profitt – antar stadig mer truende dimensjoner.

Loading