Christine Lagarde, administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF), har advart om at økende handelsspenninger begynner å påvirke den globale veksten og har kommet med en oppfordring om at land må «de-eskalere og løse de nåværende handelstvistene» under opptakten til neste ukes IMF-møte på Bali i Indonesia.
I en tale holdt i Washington på mandag bemerket hun at for seks måneder siden hadde hun indikert «risikoer på horisonten». «I dag har noen av disse risikoene begynt å materialisere seg.»
For et år siden pekte IMF på synkronisert global vekst. Det er ikke lenger tilfelle. Det er tegn til at «global vekst har flatet ut» og blir «mindre synkronisert, med færre land som deltar i ekspansjonen». Hun indikerte at IMF ville nedgradere juli-prognosen på 3,9 prosent for årets globale vekst når organisasjonen utgir sine oppdaterte projiseringer.
Uten å navngi USA og Trump-administrasjonens handelskrigstiltak sa hun: «Et sentralt tema er at retorikken danner en ny virkelighet av faktiske handelsbarrierer. Dette skader ikke bare handelen selv, men også investeringer og produksjon mens usikkerhet fortsetter å vokse.»
Hun sa at mens den amerikanske økonomien vokste sterkt, enda, var det i andre fremskredne økonomier tegn på oppbremsning i veksten, spesielt i euro-området og til en viss grad i Japan. Fremvoksende markeder [EM - Emerging Markets] i Asia fortsatte å vokse med høyere hastighetsnivå enn andre regioner, men det var tegn på «moderering i Kina, som vil bli forverret av handelstvister».
Og «utfordringene» øker for en rekke andre EM- og lavinntektsland, blant annet i Latin-Amerika, i Midtøsten og i Afrika sør for Sahara.
Mange av disse landene er utsatt for press fra en sterkere amerikanske dollar og strammere økonomiske forhold, der noen konfronterer kapitalstrømmer ut av landene.
Det er ingen «bredere økonomisk smitteeffekt – så langt – men vi vet også at forholdene raskt kan endres. Hvis dagens handelskonflikter skulle eskaleres videre, kunne de utløse et sjokk for et bredere spekter av EM- og utviklingsøkonomier,» sa hun.
Lagarde oppfordret til at land måtte jobbe sammen for å bygge et globalt handelssystem «egnet for fremtiden».
«Innsatsen er høy fordi oppbrytning av globale verdikjeder kunne medføre en ødeleggende effekt på mange land, inkludert fremskredne økonomier.»
Men denne advarselen er dømt til å falle på døve ører fordi et hovedformål for Trump-administrasjonen er ikke bare reduksjonen av handelsunderskuddet med Kina og en rekke andre land, men nettopp oppbrytningen av globale verdikjeder for å bringe produksjonsindustri tilbake til USA for å styrke landets militære kapasiteter.
Om finansielle forhold hevdet Lagarde at ti år etter finanskrisen var situasjonen sikrere «men ikke trygg nok» og pekte på eskaleringen av gjeldsnivåer som har nådd nye høyder i fremskredne økonomier, EM- og lavinntektsland.
Global gjeld, både offentlig og privat, har nå nådd rekordnivået $ 182 billioner – anslagsvis 60 prosent høyere enn i 2007 – hvilket gjør både regjeringer og foretak «mer sårbare for en tilstramming av finansielle betingelser».
EM-land og utviklingsøkonomier kunne allerede «føle klemma» der de tilpasser seg en «normalisering» av den fremskredne verdens pengepolitikk – en økning av rentenivåene. «Denne prosessen kunne til og med bli mer utfordrende hvis den skulle plutselig akselerere. Det kunne føre til markedskorrigeringer, skarpe valutakursendringer og en ytterligere svekkelse av kapitalstrømmene,» sa hun.
IMF har anslått at EM-land, med unntak av Kina, «potensielt kunne konfrontere utstrømming av gjeldsporteføljer på opp til $ 100 milliarder» som stort sett ville tilsvare utstrømmingen under den globale finanskrisen. «Det burde tjene som et varselsignal.»
Lagarde pekte på en «tredje utfordring», i tillegg til reduksjonen av handelsspenninger og stabiliseringen av de finansielle forholdene – nemlig behovet for å «gjenopprette tilliten» til institusjoner og politiske beslutninger – og bemerket at årsakene til svekkelsen er mange.
«I for mange land har veksten ikke lyktes med å løfte utsiktene og livsvilkårene for vanlige mennesker. I for mange tilfeller er arbeidere og familier nå overbevist om at systemet på en eller annen måte er rigget, og at oddsen er satt opp mot dem.»
«Det er ikke vanskelig å forstå: siden 1980 har verdens øverste 1 prosent fanget opp dobbelt så mye av vekstgevinsten som de nederste 50 prosent.» Over denne perioden har mange fremskredne økonomier sett voksende ulikhet og en begrenset lønnsvekst, på grunn av at teknologi, global integrering og politikk har favorisert kapital over arbeidskraft.
IMF har bemerket denne prosessen flere ganger over den senere perioden og har varslet om dens sosiale og politiske konsekvenser. Men hvert år fortsetter den å intensiveres, med nye data som viser at akkumuleringen av rikdom på samfunnshøydene har økt.
I den aller siste analysen er det rapportert at en kohort på anslagsvis 255.810 individer med ultrahøye nettoformuer (minst $ 30 millioner hver seg), nå har ansamlet $ 31,5 billioner, som er en økning på 16,3 prosent fra 2016 til 2017.
Dette er en gruppe oligarker, i et antall tilsvarende en liten bys befolkning, som eier mer enn 80 prosent av verdens befolkning – rundt regnet 5,6 milliarder mennesker.
For å «gjenopprette tillit» sa Lagarde at det er nødvendig å øke investeringen i opplæring og i sosiale sikkerhetsnett, sammen med mer progressiv beskatning, en høyere minimumslønn og en smartere beskatning for å sikre at multinasjonale selskap betaler sin «rimelige andel».
Stilt overfor et finanssystem som har institusjonalisert hvertprinsippet for rikdomsforflytning opp i inntektsskalaen og under betingelser der regjeringer over hele verden viderefører sine nedskjæringer av alle sosiale tjenester, vil en slik oppfordring være like effektiv som bønneropet om å minske handelsspenningene.
Tittelen for Lagardes tale var: «Styr, ikke driv: Administrering av økende risikoer for å holde kursen for den globale økonomien.» En mer hensiktsmessig tittel kunne ha vært: «En forelesning om navigering mens skipet fortsetter å synke».