Etter den nordamerikanske handelsavtalen forbereder Trump eskalert handelskrig mot Kina

Med reforhandlingen av Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), som nå kalles US-Mexico-Canada-avtalen (USMCA), kunngjort på mandag, har Trump-administrasjonen fått på plass betingelsene for en intensivering av sin handelskrig mot Kina. Tariffer er allerede pålagt kinesiske varer til en verdi av $ 250 milliarder og Trump truer med å pålegge avgifter på verdier for ytterligere $ 267 milliarder.

Da tiltakene mot Kina først ble foreslått var det bred enighet i amerikanske politiske kretser for aksjoner mot Beijing over deres såkalte «markedsforvrengende» politikk, dvs. deres statsstøtte til vesentlige industrier og landets anskaffelse av teknologi, enten gjennom påstått tvungne overføringer fra selskaper som opererer i Kina eller gjennom tyveri. Det var imidlertid kritikk som sa at Trump-administrasjonen svekket sin posisjon for håndteringen av sin hovedmotstander, ved å pålegge takster og fremme trusler mot USAs «strategiske allierte», som inkluderte Japan, EU og Canada.

I løpet av de siste to månedene har handelslandskapet endret seg. I juli kom Trump og Jean-Claude Juncker, EU-kommisjonens president, til enighet om at USA og EU skulle inngå forhandlinger om en reduksjon av tariffer og for en felles handling mot Kina over landets handelspraksis. USA fremtvang avtalen under trusselen om å pålegge EU biltariffer på opptil 25 prosent.

Som Trump understreket det på sin pressekonferanse på mandag: «Hvis vi ikke kommer til en avtale med EU, da vil vi legge en tariff på biler.»

Avtalen med Juncker ble etterfulgt i forrige måned av en avtale med den japanske statsministeren Shinzo Abe, igjen under trussel om biltariffer, for at Japan og USA skulle starte forhandlinger om en bilateral handelsavtale, noe Abe inntil da hadde avvist da han med rette fryktet at i slike forhandlinger, i stedet for i multilaterale samtaler, ville Japan befinne seg i en svekket posisjon.

Trusselen om biltariffer var igjen det sentrale spørsmålet for å sikre avtalen med Canada, etter flere måneder der samtalene sto i stampe.

Gjennom hele pressekonferansen lovpriste Trump handelskrigens dyder som våpen, der han hevdet at land som før ikke hadde villet inngå i diskusjoner, nå etterspurte samtaler. Han sa at «på grunn av tariffens makt og den makten vi har med tariffer, trenger vi i mange tilfeller ikke å anvende dem. Så kraftige er de, det er så bra de er.»

Trump fremla sin versjon av den økonomiske historien for å underbygge sin posisjon. Han sa at i 1913 sluttet USA å anvende tariffer og i 1918 gikk de over til et annet system. Det ble etterfulgt av Den store depresjonen og «da på 1930-tallet, sa de at nå måtte vi begynne å pålegge tariffer. Vi trenger at det kommer noen penger tilbake til landet vårt igjen.»

Han gikk ikke videre i detaljeringen. Men den gunstige henvisning til disse tiltakene til støtte for hans egne er ekstremt signifikant, fordi gjennom de siste syv tiårene har en av de sentrale søylene i internasjonal handelspolitikk vært insisteringen på at tariffkriger måtte unngås, fordi de spilte en så sentral rolle i utdypningen av Depresjonen og for å skape betingelsene for Den andre verdenskrigen.

Trump feide denne historien til side og insisterte på at uten hans tariffer ville det ikke ha blitt noen avtale, og han avviste «de derute som snakker om tariffer» som «babyer».

I sine bemerkninger understreket han et sentralt tema for noen av hans nærmeste økonomiske rådgivere i Det hvite hus: at reduksjonen av handelsunderskuddene og oppbrytingen av globale forsyningskjeder og returen av nøkkelindustrier til USA, er essensielle for «nasjonal sikkerhet».

Avtalen ville forvandle Amerika til et mektig produksjonsanlegg og «tillate oss å gjenerobre en forsyningskjede som har vært satt ut til verden, på grunn av urettferdige handelsanliggender,» hevdet han.

Det var et tema han returnerte til ved flere anledninger, der han understreket den militære komponenten. «En søyle av nasjonal sikkerhet er økonomisk sikkerhet og handel,» sa han og tilføyde at USA måtte ha «en sterk produksjonsbase og industrisektor».

Han fortsatte: «Vi trenger en blomstrende økonomi, og alle disse er essensielle ingredienser for nasjonal sikkerhet ... Vi bygger vårt militære som aldri før. Det vil bli sterkere enn noen gang før.» Og raketter, kampfly og styrte missiler som blir laget blir alle «made in the United States».

At fokuset i USMCA-avtalen er å gjøre det mulig for USA å bedre føre sin økonomiske krig mot Kina ble understreket i en rekke rapporter om avtalen. Ifølge Wall Street Journal har offisielle representanter for Det hvite hus konkludert med at det å få inngått en avtale med Canada og Mexico gir administrasjonen mer ammunisjon i den «høye-innsats-kampen med Kina om økonomiske anliggender og nasjonal sikkerhet».

Det å få fjernet trusselen om en nordamerikansk handelskrig vil gjøre kontinentet mer attraktivt for investeringer. Wall Street Journal skrev: «Administrasjonens kalkyle er at kombinert med tariffene mot Kina, som øker produksjonskostnadene der, vil USMCA få utenlandske selskaper til å begynne å flytte ut av Kina. Det ville svekke Kinas evne til å produsere neste-generasjons-teknologi og legge ytterligere press på Beijing til å inngå handelskonsesjoner som er etterspurt av USA.»

Ifølge Stephen Bannon, den ekstremt høyreorientete økonomiske nasjonalisten og forhenværende strategen i Det hvite hus, har det sentrale målet for Trump-administrasjonen alltid vært å trekke investeringer ut av Kina og omforme de globale forsyningskjedene, men det var blitt avledet av konflikten med USAs allierte over stål- og aluminiumstariffene. «NAFTA var redskapet for å knekke låsen på den globale forsyningskjeden,» fortalte han avisa.

Larry Kudlow, sjefen for Det nasjonal økonomirådet [National Economic Council Director], hadde følgende kommentar om avtalen til reporterne: «Vi sender Kina en melding. De kommer ikke til å bryte opp de allierte.»

Bloomberg rapporterte også avtalen som rettet mot Kina, og sa at Trump «ser ut til å forberede seg på en potensielt langstrakt økonomisk krig med Kina, ved å rydde dekket for tvister med Amerikas handelspartnere». De refererte til den administrerende direktøren for et investeringsfond som bemerket at i flere måneder hadde USA hatt et «flerfrontsangrep på sine handelspartnere», men kunne nå «sikte inn kun på Kina».

Financial Times kommenterte at en fordel med USMCA-avtalen for Trump-administrasjonen er at «den tilbyr en våpenhvile for handelen med Amerikas toppallierte, slik at de kan fokusere på sin eskalerende konfrontasjon med Kina.»

Og konfrontasjon er det Trump-administrasjonen har i mente der den forsøker å forårsake Kina økonomisk smerte nok til å få landet på knærne og tvinge landet til å bøye seg for amerikanske krav. Trump utelukket diskusjoner med den kinesiske ledelsen, der han sa: «Det er for tidlig å snakke. Kan ikke snakke nå, fordi de er ikke klare enda, fordi de har snodd oss i så mange år.»

Kina har tilbudt en rekke innrømmelser, blant annet mer innkjøp av amerikansk eksport og til og med innbudt utenlandske selskapers til deltakelse i deres industrielle og teknologiske utvikling under «Made in China 2025»-planen. Men disse trekkene anses ikke som tilstrekkelige. Det blir krevd total underkastelse.

Mens de forbereder seg på å eskalere den økonomisk konflikten har USA skrudd opp presset på andre områder, der de i helgen seilte et krigsskip inn i nærheten av to kinesiske utposter i Spratly-øykjeden som Beijing gjør hevd på, og også avlyste planlagte sikkerhetsforhandlinger mellom den amerikanske forsvarsministeren og hans kinesiske motpart.

Kinas betydning er også understreket i en sentral del av USMCA-avtalen, som fastsetter at hvis noen av partene konkluderer en handelsavtale med en «ikke-markeds»-økonomi det vil si Kina – da kan de to andre trekke seg fra avtalen.

Gjennom hele pressekonferansen hyllet Trump sine handelskrigstiltak for at den skulle bringe en ny epoke med velstand for amerikanske arbeidere, med gjenkomsten av høyt betalte arbeidsplasser. Det er en løgn. Forestillingen om at Amerika, eller noen som helst annen kapitalistøkonomi, kan trives og blomstre på grunnlag av økonomiske nasjonalistiske tiltak er, som historien har vist, en reaksjonær utopi.

I de ti årene siden den globale finanskrisen i 2008 har den amerikanske økonomien blitt «omstrukturert» gjennom en rekke tiltak som sikrer permanente lave lønninger og utviklingen av nye former for stadig sterkere utnyttelse, som for de som ansettes av Amazon. Samtidig har finanssystemet blitt en institusjonalisert mekanisme for, etter hevertprinsippet, å suge rikdommen arbeiderklassen skaper opp til det øverste sjiktet av kapitalistoligarker.

Ved rota er handelskrigen som Trump lanserte og de militære tiltakene som uunngåelig vil komme ut av den, et desperat forsøk på å overvinne USAs langvarige økonomiske nedgang fra sin engang dominerende stilling. Men det nasjonalistiske forsøket på å reversere historiens tidevann, som har sett integreringen av arbeidet til milliarder av arbeidere over hele verden, kan imidlertid bare føre til økonomiske kriser og en ny verdenskrig.

Menneskeheten står nå overfor et enormt problem: Hvordan få brakt de økonomiske kreftene skapt av den globale arbeiderklassens arbeid under dens bevisste kontroll; hvordan overvinne motsetningen mellom utviklingen av global produksjon og verdens oppdeling i rivaliserende nasjon-stater og stormakter.

Som Marx gjorde det klart oppstår det ikke noe problem uten at de materielle betingelsene for problemets løsning samtidig oppstår. Løsningen ligger i foreningen av arbeidsklassens kamper i USA og rundt om i hele verden, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program.

Loading