I mars holdt United States Special Operations Command – avdelingen av forsvarsdepartementet med tilsyn for De amerikanske spesialstyrkene [US Special Forces] – en konferanse om temaet «Suverenitet i informasjonstidsalderen». Konferansen samlet Special-Forces-offiserer med innenlandske politistyrker, inkludert offisielle representanter fra New York Police Department og fra teknologibedrifter som Microsoft.

Dette møtet mellom toppmilitære og foretaksrepresentanter ble ikke rapportert eller publisert da det ble avholdt. Atlantic Council har imidlertid nylig publisert et 21-siders dokument som oppsummerer en orientering av forløpet. Det er forfattet av John T. Watts, en tidligere australsk hæroffiser og konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet og for Department for Homeland Security.

Atlantic Council – ei tankesmie med nære bånd til de høyeste statsnivå – har vært en nøkkelpartner for sosialmedieforetakenes sensur av venstreorienterte synspunkter. Mest verdt å merke seg er at Facebook aksjonerte på et tips fra Atlantic Council da de stengte ned den offisielle eventsiden for den antifascististiske demonstrasjonen i Washington på årsdagen for fjorårets nynazistiske oppmarsj i Charlottesville.

I trygg forvisning om at ingen av de tusenvis av journalistene i Washington ville stille noen spørsmål, eller engang rapportere hva han skriver om, utlegger Watts – fra synspunktet til statens repressive apparat og det økonomiske oligarkiet det forsvarer – hvorfor sensur er nødvendig.

Rapportens sentrale tema er «suverenitet», eller statens evne til å pålegge befolkningen sin vilje. Watts skriver at denne «suvereniteten» nå står overfor «større utfordringer enn den noen gang tidiligere har vært», på grunn av sammenflytningen mellom voksende politisk motstand mot staten, og internettets evne til raskt å spre politisk dissens.

Watts refererer til presedensen av oppfinnelsen av trykkpressen, som i sin tid bidro til å bryte ned den føydale verdensorden. I Atlantic Councils vurdering var det imidlertid en i overveldende grad negativ utvikling, som åpnet for «tiår og kanskje århundrer av konflikt og uro», som i sin tur undergravde eneveldestatenes «suverenitet». «Oppfinnelsen av internett skaper på samme måte konflikt og uro,» skriver Watts.

Han advarer for at «tilliten til det vestlige samfunnet gjennomgår en krise. Edelman Trust Barometer 2018 har sporet denne erosjonen, som viser en 30 prosent nedgang i tilliten til regjeringen i USA, i løpet av det siste året.»

Watts bemerker at dette sammenbruddet i støtten for regjeringen ikke bare kan forklares av fremveksten av sosialmedier. Denne prosessen begynte tidlig på 2000-tallet, «i gryningen av den sosiale mediealderen, men før den hadde blitt almengyldig [mainstream]». De viktigste årsakene til sammenbruddet av folkelig støtte for statsinstitusjonene er utelatt: det stjålne valget i år 2000, Bush-administrasjonens løgner om masseødeleggelsesvåpen [WMD], uendelig krig, og konsekvensen av finanskrisen i 2008.

Watts skriver imidlertid at mens «det er vanskelig å argumentere for at det nåværende tapet av tillit bare skyldes fremveksten av sosialmedier, så kan det være liten tvil om at de virket som en vesentlig forsterker av de bredere trendene.»

Han fortsetter: «Teknologi har demokratisert muligheten for under-statlige grupper og enkeltpersoner med begrensede ressurser til å kringkaste et narrativ med praktisk talt ubegrenset omfang.» Til forskjell fra «før i tiden, da allmennheten hadde begrenset tilgang til informasjonskilder, som også var forvaltet av profesjonelle portvakter [gatekeepers].»

Med andre ord tillot fremveksten av usensurerte sosialmedier undergrupper med idéer som korresponderer med de som rører seg i de bredere lag av befolkningen å utfordre det politiske narrativet fra posisjonerte interessegrupper, på et jevnt spilleplan – uten de «profesjonelle portvaktene» i de vanlige papir- og kringkastingsmediene, som bare publiserer et pro-regjerings-narrativ.

Når «radikale og ekstremistiske synspunkter og falske idéer formidles over sosialmedier, da kan de til og med påvirke synspunktene til mennesker som ellers ikke ville ha vært mottakelige for det perspektivet,» advarer Watts. «Når meldinger som inneholder falske informasjoner blir videresendt av en nær venn eller et familiemedlem, da blir de tillagt legitimitet; og en gang akseptert av én person, da kan denne falske informasjonen bli vanskelig å korrigere.»

Med andre ord må folk isoleres fra «de falske idéene» fra deres venner og familie, fordi slike idéer er «vanskelig å rette» av staten, når de en gang er distribuert.

Men hvordan skal det gjøres? Veksten av opposisjonelt sentiment kan ikke bekjempes med «fakta» eller «sannhet», fordi «fakta i seg selv ikke er tilstrekkelig til å bekjempe desinformasjon». «Sannheten er for kompleks, den er mindre interessant, og mindre meningsfull for individer».

Veksten av politisk opposisjon kan, foreløpig, heller ikke løses ved «å eliminere» (dvs. ved å drepe eller fengsle) politiske dissidenter, fordi det bare gir legitimitet til ofrenes idéer. «Eliminering av disse personene og disse organisasjonene vil ikke være tilstrekkelig til å bekjempe narrativet, og kan faktisk bidra til å forsterke det.» Han legger til: «Dette er også tilfelle for sensur, da de som står bak narrativet kan anvende forsøket på å undertrykke meldingen som bevis på meldingens sannhetsgehalt, betydning eller autentisitet.»

Inn kommer sosialmedieforetakene. Den beste mekanismen for undertrykkingen av opposisjonelle synspunkter og promoteringen av pro-regjeringsfortellinger er privatsektoren – spesielt «teknologigigantene, deriblant Facebook, Google, YouTube og Twitter», som kan «definere hva folk ser og ikke ser».

Watts legger til: «Heldigvis har skiftet i politikken til sosialmedieplattformer som Facebook hatt betydelig innvirkning på typen og kvaliteten av innhold som kringkastes.»

Privatsektoren må derfor gjøre grovarbeidet for regjeringen, fordi befolkningen anser regjeringspropaganda som mistenkelig. «Business- og privatsektoren forstår kanskje ikke umiddelbart hvilken rolle den spiller i bekjempelsen av desinformasjion, men deres rolle er en av de viktigste... I vesten i det minste, har de blitt kastet ut i en sentralrolle, på grunn av den store allmennhetens økte tillit til dem som institusjoner.»

Men dette er bare innledningen. Nettbaserte aviser bør «vurdere å deaktivere kommentarsystemene – funksjonen som tillater allmennheten å legge inn kommentarer under et gitt medieobjekt,» mens sosialmedieforetakene burde «anvende et graderingssystem likt det som anvendes for vurdering av restauranters renslighet», til vurdering av deres brukernes politiske ytringer.

Selvfølgelig skal muskelarm-taktikk fortsatt spille en rolle. Der han refererer til eksempelet med Wikileaks’ redaktør Julian Assange erklærer Watts at «regjeringer må skape konsekvenser» for spredningen av «desinformation», lik den som tildeles for «stat-spionering» – og som kan innebære dødsstraff.

Det Watts skisserer i sitt dokument er en visjon av en totalitær sosial orden der regjeringen, media og teknologiforetakene er forente i undertrykkingen av opposisjonelle synspunkter.

Det mest slående elementet i dokumentet er imidlertid at det ikke beskriver en fremtid, men faktisk den dagsaktuelle virkeligheten. Alt er i presens – i nåtid. Maskineriet for sensureringen er allerede bygd.

Atlantic-Council-rapporten, basert på høy-nivå-diskusjoner innen militæret og staten, er en bekreftelse av alt som World Socialist Web Site har sagt om formålet med endringene av algoritmene til internett- og sosialmedieforetakene i løpet av det siste halv-annet-året.

Den 25. august 2017 publiserte WSWS et åpent brev til Google som hevdet at foretaket «manipulerer sine Internettsøk for å begrense den offentlige bevisstheten om, og tilgang til, sosialistiske, antikrig og venstreorienterte nettsteder». Brevet legger til: «Sensur av denne størrelsesorden er politisk svartelisting.»

I løpet av det påfølgende året har nøkkeldetaljer i det åpne brev blitt udiskutabelt bekreftet. Under Kongress-høringer og i andre offentlige uttalelser har de førende amerikanske teknologiforetakene forklart at de har redusert distribusjonen av politiske synspunkter og uttalelser som er målrettet av de amerikanske etterretningstjenestene, og gjorde det i hemmelighet, fordi de har fryktet et offentlig ramaskrik. Samtidig forklarte de hvilke tekniske virkemidler de anvender for promoteringen av pro-regjerings-, pro-krig nyheter – eksempelvis New York Times og Washington Post.

Men Atlantic-Council-dokument gir den mest klare, direkte og utilslørte forklaringen for statssensurregimet.

Kampen mot sensur er spydspissen i forsvaret av alle demokratiske rettigheter. Den mest presserende oppgaven er å forene arbeiderklassen – engasjert i en bølge av sosiale kamper over hele verden – i en forent kamp mot sensur, som en sentral del av kampen for sosialisme.