Siden den tyske gjenforeningen for 28 år siden har den 3. oktober vært en nasjonal fridag, som har tjent som plattform for ledende statsrepresentanters taler om landets kurs fremover.

På den 3. oktober for fem år siden annonserte den tyske presidenten Joachim Gauck gjenkomsten av tysk militarisme. Det gjenforente Tyskland var for stort og for økonomisk sterkt til å holde seg utenfor verdens kriseområder, sa han. Tyskland måtte forfølge sine økonomiske og geostrategiske interesser rundt om i verden – også militært, la Gauck til. Hans tale tjente som startpunkt for et massivt program for militær gjenopprustning.

I fjor var det presidenten Frank-Walter Steinmeier (SPD) som holdt hovedtalen, der han appellerte til samarbeid med ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) som da nettopp hadde kommet inn i parlamentet etter det føderale valget i september. «Vi kan ikke tillate at forskjellene mellom oss blir til fiendtligheter – til en divergens uten forsoning,» sa Steinmeier om sin omfavnelse av høyreekstremistene, som siden har anvendt parlamentet som plattform for sin rasistiske agitasjon, der de har staket ut den politiske linjen som den føderale regjeringen siden har fulgt.

Sist onsdag var podiet gitt til Wolfgang Schäuble (CDU - Den kristelig-demokratisk union), som Bundestags-president [det tyske føderale parlamentet]. Han anvendte den pompøse offisielle seremonien i Berlin-statsoperaen til å levere en tale full av kynisme og demagogi.

Han innledet sine bemerkninger med banale fraser om betydningen av demokrati og rettsstatsprinsippet. Bare dager etter at nynazister i Chemnitz og Dortmund organiserte heksejakter mot utlendinger rett under nesa på politiet, avsløringen av ei høyreorientert terroristgruppe og med innenriksministeren som erklærte at innvandringen var alle problemers mor, belærte Schäuble sitt publikum om «landets store suksess», som er basert på «meningsfrihet, toleranse og gjensidig respekt».

Han snakket så om «gjenforeningens gudegave», som overkom tiår med splittelse. Men, både årene av enhet såvel som årene med splittelse hadde satt sine merker, sa Schäuble, som i 1990 var ansvarlig for å fremforhandle enhetsavtalen som Vest-Tysklands innenriksminister.

Konsekvensene av gjenforeningen inkluderte «oppfylte drømmer og bitre skuffelser, eksempelvis på grunn av tapte arbeidsplasser». Imidlertid hadde gjenforeningen fremfor alt sikret «mange nye livserfaringer» og «tysk enhet består av alle disse historiene». Samfunnet har bli «mer fargerikt», mer «mangfoldig og vanskelig å få overblikk over». Som resultat har det blitt mer «konfliktfullt» og derfor er «regler viktige», uttalte Schäuble, der han la til at «spesielt håndhevingen av disse reglene» nå antar en stor betydning.

Hvis man ser forbi det abstrakte språket og eufemismene, er dette det som ble sagt: siden den tyske gjenforeningen har en privilegert minoritet fått sine drømmer oppfylt, blitt rike og tatt steget opp i den styrende eliten, mens flertallet mistet sine arbeidsplasser, opplevde den ene skuffelsen etter den andre og nå lever i fattigdom og elendighet. Under disse forholdene kaller Schäuble for en styrket håndheving av statslovene. Dette innebærer en oppfordring til politistat-tiltak, begrensning av de demokratiske rettighetene og, i siste instans, diktatur.

Motstanden mot dette vokser kontinuerlig. Samtidig som Schäuble holdt sin tale i Berlin samlet tusenvis av mennesker seg nok en gang i München for å protestere mot den nye politiloven for Bayern, som gir politiet vidtrekkende mandater og utgjør et vesentlig angrep på demokratiske rettigheter. Arrangørene sa at 40.000 mennesker deltok.

Schäubles tale om «gjenforeningens gudegave» og «frihetsrevolusjonen» høsten 1989, er innrettet på å lede oppmerksomheten vekk fra den dagsaktuelle sosiale elendigheten, angrepene på demokratiske rettigheter og fremveksten av ytrehøyre og fascister.

Slutten for Den tyske demokratiske republikken (DDR) var ikke en revolusjon, men en kontrarevolution. Sammen med kapitalismen fant arbeidsløshet, brutal utnyttelse og den tøylesløse sosiale ulikheten med desperat fattigdom igjen sin vei inn i Øst-Tyskland.

Årsaken til at dette gikk for seg uten å generere vesentlig motstand var at arbeiderklassen foraktet det stalinistiske SED-regimet i Øst-Tyskland, og at dette regimet hadde undergravd arbeidernes sosialistiske bevissthet og at de derfor støttet gjeninnføringen av kapitalisme. «Etter min vurdering var veien til enhet uunngåelig nødvendig og den måtte forfølges besluttsomt,» skrev den siste SED-ministerpresidenten Hans Modrow i sin selvbiografi.

DDRs industri, som garanterte sosial trygghet og full sysselsetting, ble effektivt slettet til grunnen. Treuhand [byrået etablert for å privatisere østtyske bedrifter] avviklet rundt 14.000 bedrifter. Noen ble solgt, mens andre ble nedlagt. Innen tre år hadde 71 prosent av arbeidsstyrken byttet arbeidsplass eller de hadde mistet sine jobber. I de tidligere østtyske delstatene er bare en fjerdedel av de som i 1989 jobbet i industrien i dag sysselsatt i produksjonsvirksomhet.

De veletablerte utdannings- og sosiale velferdssystemene i DDR, samt et bredt nettverk av kulturinstitusjoner, ble ødelagt. Bare i Sachsen, med en befolkning på ca. 4 millioner, har rundt 1.000 slike institusjoner blitt nedlagt siden gjenforeningen.

Nesten tre tiår etter gjenforening gjenstår ei bred kløft mellom levestandarden i øst og i vest. I den grad det har skjedd en utjevning har det vært fordi inntektene i vest har blitt redusert til de lavere nivåene i øst, og ikke omvendt. Den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland er i dag lavere enn hva den var i 1995. Realtimelønna for lavinntjenere har faktisk falt med 20 prosent siden 1995.

Wolfgang Schäuble er en av de sentrale figurene involvert i den sosiale kontrarevolusjonen de siste tiårene. Ikke bare dikterte han enhetsavtalen som oppløste DDR – under sin periode som innenriksminister fra 1981 til 1991 under Helmut Kohl, en stilling han forøvrig også holdt under Merkel fra 2005 til 2009 – men han støttet også en politikk for et sterkt repressivt statsapparat.

Han ville utplassere hæren for oppdrag innenlands og han oppfordret til en endring av Grunnloven for å kunne gjøre det; og han oppfordret blant annet til at hæren skulle få mandat til å kunne skyte ned sivile fly i tilfelle et forsøk på terrorangrep ved flykapring. Han avviste parlamentarisk tilsyn med sikkerhetstjenestene og talte for en avskaffelse av grunnleggende rettigheter for «terrorister». Han foreslo, blant andre ting, bruken av uttalelser fremtvunget under tortur i etterforskninger gjennomført av sikkerhetstjenestene.

Profesjonelle jussorganisasjoner beskyldte ham for å ofre grunnleggende rettigheter på angivelige sikkerhetsinteressers alter, for å føre et «frontalangrep på grunnloven» og for å spre frykt i befolkningen for å «skape en sosial aksept for sikkerhetstjenestenes vidtrekkende mandater».

Schäuble nådde så høyden av sin makt da han ble finansminister i 2009. Et år tidligere hadde bankene drevet verdensøkonomien til randen av kollaps med sine kriminelle spekulasjoner. Schäubles forgjenger, SPDs Peer Steinbrück, hadde reddet bankene med milliarder av skattebetalernes midler. Schäubles oppgave var å klemme disse milliardene ut av arbeiderklassen. I Hellas, Portugal, Spania og andre forgjeldede land påla han sosiale forødelser som i Europa tidligere bare var opplevd under krigstid.

Schäuble syntes å ha en viss sadistisk glede av å pålegge den greske regjeringen den ene innstrammingspakten etter den andre, under nattlige maratonforhandlinger som desimerte levestandarden til millioner, ranet pensjonister for deres pensjoner og eldreomsorg og la alt fremtidshåp i grus for unge mennesker, for å tilbakebetale «redningslån» til bankene.

I Tyskland insisterte Schäuble på et balansert budsjett. Mens infrastrukturen falt fra hverandre og helsevesenet og sosialomsorgen ble årelatt, lærermangelen nådde uutholdelige nivåer og lønninger og pensjoner gikk ned, skrøyt Schäuble i årevis av sitt «balanserte budsjett».

Dette er den sanne Schäuble, som på onsdag erklærte: «Vi har grunner til å være selvsikre og selvbevisste. Og vi kan forme denne verden effektivt.» Deretter påkalte han «nasjonen», som kan redusere verdens uforutsigbarhet til et håndterbart rammeverk. Den har «oppstått historisk, vi føler oss hjemme her». Nasjonen er «det betrodde tilfluktssted» i lys av «dramatiske endringer» som følge av globaliseringen. «Vi kan ikke oppgi nasjonen,» la han til. «Og det ønsker vi heller ikke.» Denne nasjonalistiske appellen er ikke forskjellig fra retorikken til ytrehøyre, den om at «jeg er stolt av å være tysk!»

Det fulgte et opprop for mer besluttsomme og selvsikre militære intervensjoner. «Med sine konflikter og kriger» kommer verden enda tettere på oss, sa Schäuble. «Vi kan ikke holde verden på en armlengdes avstand under globaliseringens betingelser. Vi må påta oss mer ansvar.» Formuleringen «påta oss mer ansvar» er en kodefrase for intensivert militær gjenopprustning og imperialistisk intervensjon.

Som avslutning ga han en oversikt over «ideologisk etikk og ansvarets etikk». Schäuble forklarte: «Menneskeheten krever at vi hjelper mennesker.» Dette er en del av «det kristne vesten» og et «sosialstatprinsipp». Dette gjelder for alle mennesker i en desperat situasjon. Imidlertid er «våre muligheter begrenset». For å «opprettholde retten til asyl» er det nødvendig å avvise «innvandrere som kommer til oss av andre grunner».

Med andre ord, for å beskytte retten til asyl skal deportasjonene utvides drastisk, det skal etableres et leirsystem over hele Europa og i Nord-Afrika og sjøredningsoperasjoner i Middelhavet må avsluttes. Balanseregnskapet for Schäubles ideologiske etikk er følgende: Festning Europa og minst 1.500 mennesker døde på Middelhavet i det første halvåret av 2018.

Schäuble bemerket at hans uttalelser om flyktningepolitikken ikke var «en oppmuntring til kynisme og en lisens for umoralske handlinger». Det er like bra han påpekte det, ellers hadde det kanskje gått hus forbi.