Med Brasils andre valgrunde bare ei uke unna har den fascistiske presidentkandidaten Jair Bolsonaro, som nesten vant første valgomgangen med flertall, opprettholdt en stor ledelse over Fernando Haddad, kandidaten fra Arbeiderpartiet (Partido dos Trabalhadores - PT). De to står nå med henholdsvis 49 prosent og 36 prosent i meningsmålingene.

Perspektivet for en regjering ledet av Bolsonaro representerer en reell trussel mot den brasilianske og den latinamerikanske arbeiderklassen. Den tidligere hærkapteinen har sverget å sette en stopper for alle former for «aktivisme» i Brasil, for å tvinge gjennom kravene fra den internasjonale og den brasilianske kapitalen om drastiske nye angrep på levestandarden og de grunnleggende rettighetene til arbeiderklassen. I et land som ble styrt av et militærdiktatur i to tiår fra 1960- til 1980-årene, er dette ingen tom trussel.

Fremveksten av Bolsonaro har avkledd og eksponert den terminale forråtnelsen av den politiske orden som ble etablert i Brasil i kjølvannet av diktaturet, fremfor alt uttrykt i svikene, fullskala korrupsjonen og de uopphørlige angrepene på den brasilianske arbeiderklassen utført av PT gjennom 13 år i regjering, med partiet som den brasilianske kapitalistiske styringsklassens foretrukne instrument. Politikken ført under presidentskapene til Luiz Inacio Lula da Silva og hans håndplukkede etterfølger Dilma Rousseff, innbrakte PT hat og forakt fra massene av arbeidere som partiet påstod å representere og banet veien for at en fascist som Bolsonaro – en alliert av PT i den brasilianske Kongressen – nå kan posere som en høyreorientert populistopposisjon.

Valget var i alle henseender en folkeavstemming over PT, og partiets rolle i plasseringen av den fulle byrden av den verste økonomiske krisen i landets historie på arbeiderklassens nakke. Resultatene var en knusende avvisning av partiet, der Bolsonaro vant med stor margin i det såkalte ABC-industri-beltet der PT ble grunnlagt i 1980, så vel som i nesten alle andre sentre for arbeiderklassen. Store mengder arbeidere avholdt seg fra å delta, med en tredjedel av de stemmeberettigede – omtrent samme antall som stemte for Bolsonaro – som ikke stemte på noen av kandidatene.

Under disse betingelsene har hele hurven av pseudo-venstre-organisasjoner som kretser rundt PT forenet seg for å bekjempe trusselen om fascisme ved igjen å forsøke å flokke arbeidere bak dette dypt diskrediterte kapitalistpartiet, med en oppfordring om å stemme for Haddad.

Alle synger de samme refrenget: samtidig som de oppfordrer til å stemme for Haddad tilbyr de ham og hans parti ingen politisk støtte.

PSTU, den største morenoist-organisasjonen i Brasil, erklærer derfor at «uten å tilby PT noe tillit eller politisk støtte, må vi stemme for Haddad.»

MRT, den brasilianske avleggeren til den viktigste argentinske morenoist-gruppa PTS, sier at de vil «stemme kritisk for Haddad, uten å gi noen politisk støtte til PT».

Dette er fullstendig tøys. Å stemme for en kandidat og et parti og å agitere for at andre skal gjøre det samme, det er å tilby politisk støtte.

Videre, hvis valget av Haddad er den eneste måten å motvirke faren for fascisme i Brasil, da vil forsvaret av hans regjering – skulle han bli valgt – mot de fra høyresiden og innen militæret som forsøker å velte den, være like nødvendig.

Dette var nettopp det sporet forgjengerne til de samme pseudo-sosialistiske og eks-trotskistiske organisasjonene fulgte på 1960- og 1970-tallet, overfor regjeringene Goulart i Brasil, Peron i Argentina og Allende – som inviterte Pinochet inn i sitt kabinett – i Chile. Alle av dem undertrykte de arbeidernes kamper og banet vei for de blodige militærdiktaturene som drepte, torturerte og fengslet hundretusener i disse landene. Disse såkalte venstregruppene er ute av stand til å tilegne seg noen som helst lærdom fra denne tragiske historien.

Noen av de mest absurde alibiene for å støtte Haddad og PT kommer fra Jorge Altamira, lederen av PO (Partido Obrero - Arbeiderpartiet) i Argentina, som erkjenner at PT har tjent som «borgerskapets foretrukne instrument» siden 2002 og som beskriver partiet som en «råtnende camarilla», men som likevel oppfordrer til å stemme for partiets kandidat, med den begrunnelsen at det vil tjene som en «bro til massene som søker, til tross for PT, etter en vei for å kjempe mot fascismen».

Hvilke masser snakker Altamira om? Arbeiderne har snudd ryggen til PT; han bygger ikke noen bro til dem, men sprer bare mer politisk desorientering. Støtte til PT er ikke en vei for kamp, men snarere en vei til underordningen under et kapitalistisk parti.

For å rettferdiggjøre sin stilling sier han at PO oppfordrer til å stemme for Haddad, ikke basert på PTs politikk, men snarere politikken «skissert av ‘den feministiske bevegelsen’», som manifestert i demonstrasjonene organisert av #elenao (#ikke ham) kort før valget.

Disse demonstrasjonene tiltrakk seg hundretusenvis, til tross for og ikke på grunn av deres småborgerlige feministledelse, som forsøkte å forene alle kvinner – inkludert kvinnelige kandidater for høyreorienterte borgerlige partier – mot Bolsonaro. Dette er Altamiras partis egentlige orientering, og til alle de tilsvarende grupperingene. De motsetter seg utviklingen av en venstreorientert bevegelse i arbeiderklassen mot kapitalisme og forsøker å bygge opp under høyreorienterte middelklassebevegelser basert på den ene eller den andre formen for identitetspolitikk.

Denne orienteringen går i POs tilfelle hånd i hånd med partiets allianse med høyreorienterte nasjonalistpartier i Russland.

Den nakne opportunismen i Altamiras posisjon har tilsynelatende fremprovosert en viss dissens innen PO. Historikeren og langtidige PO-støttespiller Daniel Gaido postet på Facebook en beretning om en utveksling med partiets leder, der Gaido uttalte at det er PT som «er ansvarlig for denne fremveksten av høyresiden [og] som lammer massene». Han bemerker at på grunnlag av å følge feministenes ledelse burde man ha krevd en stemme for Hillary Clinton mot Donald Trump – og kunne man legge til, mønstring bak peronisten Cristina Fernández de Kirchner.

Ikke desto mindre, i sin søken etter en måte for å støtte PO-linjen, erklærte Gaido at han «måtte sjekke det ut med Trotskijs skrifter». Den gode professoren kan stikke sin nese i så mange bøker han måtte ønske og ingen steder vil han finne en berettigelse fra Trotskij for å fortelle massene å stemme på en høyreorientert kapitalistkandidat som et middel til å bekjempe fascismen.

Hva angår alle disse organisasjonene er de i sin hodestupse iver etter å støtte Haddad, som Marx sa, eksempler på rettferdiggjøringen av dagens svineri med gårsdagens svineri.

I 1980 gikk Altamira, den gang i eksil, sammen med tilhengerne av det franske OCI ledet av Pierre Lambert, den argentinske tendensen ledet av Nahuel Moreno og det pabloistiske Forente sekretariatet til Ernest Mandel, for å spille en avgjørende politisk rolle i grunnleggingen av PT. Alle disse tendensene gikk inn i PT og fremmet partiet som en ny, unik parlamentarisk vei til sosialisme i Brasil. De hyllet Lula, en høyreorientert fagforeningsrepresentant som raskt sementerte de tetteste bånd med big business og imperialismen. Alle av dem har et avgjørende ansvar for fraværet av et venstreorientert alternativ til PTs kapitalistpolitikk, og den resulterende fremveksten av den høyreorienterte populismen og den motbydelige figuren Bolsonaro.

Pabloistisk revisjonisme i sine forskjellige former brøt med trotskistbevegelsen organisert i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) basert på en avvisning av kampen for byggingen av revolusjonære partier i arbeiderklassen og kampen for å utvikle arbeidsklassens sosialistiske bevissthet. Før PT var det i castroisme og de bakvendte teoriene om geriljakrig de fant en erstatning for arbeiderklassens revolusjonære rolle. Promoteringen av denne orienteringen førte til katastrofale nederlag over hele Latin-Amerika.

I den mer nylige perioden hyllet disse samme tendensene Hugo Chavez og en venezuelansk regjering med støttepilarer i militær- og finanskapitalen, innpakket som «bolivariansk sosialisme», som et nytt revolusjonært alternativ, en «Rosa bølge» eller en «venstredreining» som ville feie over Latin-Amerika.

Den kapitaliske verdenskrisen som utviklet seg i 2008, og som kom til å utradere de såkalte fremvoksende markedsøkonomiene, har ikke etterlatt en stein oppå den andre av denne såkalte bevegelsen. Arbeiderklassen har møtt forødende angrep i Venezuela, i Brasil, i Argentina og i land der angivelige «venstre»-regjeringer var ved makten, hvilket førte til styrkingen av høyrekrefter.

Denne tendensen vil ikke reverseres, men bare bli styrket av en retur av en PT-regjering i Brasil. Haddad driver allerede den mest høyreorienterte kampanjen i partiets historie, med appeller om støtte fra militæret, big business og den katolske kirken.

Arbeiderklassen har blitt fullstendig misaktet og forbigått; ingen av kandidatene uttrykker på noen som helst måte de brasilianske arbeidernes interesser.

Det ligger store kamper forut. Det brasilianske borgerskapet vil ikke være i stand til å pålegge fascisme eller militærdiktatur ved hjelp av stemmeseddelen.

Det avgjørende spørsmålet når det gjelder å håndtere faren for fascisme er kampen for å utvikle arbeidernes politiske bevissthet og for å assimilere de bitre lærdommene av erfaringene med PT, for på det grunnlaget å bygge et nytt uavhengig, revolusjonært og internasjonalistisk parti av arbeiderklassen. Det betyr å bygge en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.