På lørdag opplyste USAs president Donald Trump at USA vil trekke seg fra INF-traktaten om kjernefysiske mellomdistansevåpen [Intermediate-Range Nuclear Forces], som forbød Washington og Moskva å utvikle kort- og mellomdistanse-missiler.

Det er vanskelig å overdrive kriminaliteten og hensynsløsheten i denne handlingen. Livene til milliarder av mennesker i Europa og Øst-Asia har bevisst blitt plassert i kryssilden av Washingtons nukleære oppbygging mot Beijing og Moskva.

Amerikanske militærplanleggere er fast besluttet på ikke bare å bygge, men å anvende atomvåpen i kamp. De tar sikte på å demonstrere for sine potensielle motstandere at for dem eksisterer det ingen humanitære eller moralske begrensninger, og at Washington overgår sine rivaler ikke bare i våpen men også i blodtørstighet.

Disse planene blir lagt i all hemmelighet. New York Times har behandlet USAs tilbaketrekning fra traktaten som en ikke-sak. Det var ikke engang første-side-nyheter og avisa publiserte ingen redaksjonell leder eller spalter om det. Saken ble heller ikke diskutert på søndagens tv-talkshow.

Demokratene har vært så godt som helt tause om konsekvensene, og faren for global krig – eller enhver motstand mot krig – er utelukket som tema for 2018-midtperiodevalget, bare to uker unna.

I den utenrikspolitiske pressen og tankesmienes publikasjoner er imidlertid atomkrig et førsterangs anliggende. Til og med før kunngjøring fra Det hvite hus dedikerte Foreign Affairs sin siste utgave til en diskusjon om atomkrig, der omslaget viser en rakettutskytning.

Publikasjonen inneholder en tekst av Elbridge A. Colby, en av hovedforfatterne av Den nasjonale forsvarsstrategien som Pentagon publiserte i januar, som proklamerte den faktiske slutten på «krigen mot terror» og starten for «stormaktskonkurranse».

Colby, som er forhenværende viseassisterende sekretær for strategi og styrkeutvikling [Deputy Assistant Secretary for Strategy and Force Development], har som tittel på sin artikkel: «Hvis du vil ha fred, forbered atomkrig». Han skriver: «Risikoene ved nukleær duellering kan være enorme, men det er også avkastningen av å få en nukleær fordel over en motstander.»

«Enhver fremtidig konfrontasjon med Russland eller Kina kunne bli kjernefysisk,» advarer Colby. «I en hardere utkjempet, mer usikker kamp, kan hver av de stridende bli fristet til å strekke seg etter den nuleære sabelen for å høyne budet og teste motpartens besluttsomhet, eller til og med bare for å fortsette å slåss.»

En åndsfrisk person ville se dette som et argument for avskaffelsen av atomvåpen. Men i hodene til Pentagons profesjonelle drapsmenn taler det til det presserende behovet for å bygge og bruke slike våpen.

Colby skriver at «den beste måten å unngå en atomkrig er å være beredt til å utkjempe en begrenset en.» Han skriver at i denne farlige verden må «offisielle amerikanske representanter» demonstrere at «USA er forberedt på å gjennomføre begrensede, effektive nukleære operasjoner.»

Mr. Colby anbefaler med andre ord bruken av atomvåpen i kamp, ikke som et dommedagsscenario, men i en eskalering av en konvensjonell militær konflikt, om det måtte være i Baltikum mot Russland, eller i Øst-Stillehavet mot Kina.

Det er en galskap i slike argumenter, men det er en galskap som har et objektivt grunnlag. Den kapitalistiske verdensordenen, som kveles av den uløselige konflikten mellom nasjon-staten og den globale økonomien, fører menneskeheten mot en katastrofe.

Mens INF-traktaten er med Russland er en vesentlig kalkyle bak Trump-administrasjonens tilbaketrekning fra den knyttet til den voksende konflikten med Kina. National Interest kalte trekket «Kinas nye mareritt», i en artikkel som hyller beslutningen. Tidsskriftet skriver at Washington «risikerer å bli betydelig ‘utspilt’ [‘out sticked’] i den pågående ‘rekkeviddekrigen’ mellom militære systemer utformet for trygg kontroll av de stadig mer uvennlige havområdene og luftrommene over det vestlige Stillehavet.»

«Amerikansk tilbaketrekning fra INF kan imidlertid bidra til å reversere denne dynamikken,» hevdes det i artikkelen og det tilføyes: «Nye amerikanske konvensjonelle systemer ... kunne utplasseres på ikke-senkbare, langt-fra-allfarvei-lokaliteter,» som Japan, Filippinene og Australia.

Men, mens disse landene er «ikke-senkbare» er de hjem for hundrevis av millioner av mennesker. Befolkningene som bor og lever i nærheten av slike missilbaser vil selvsagt bli fortalt at atomkrig er usannsynlig, selv mens beslutningstakere i hemmelige dokumenter legger planer for nøyaktig hvor mange millioner som vil dø.

Drivkraften for Washingtons atomvåpenduellering er den langtrukne nedgangen av USAs globale økonomiske makt relativt til landets rivaler, hovedsakelig Kina. Men denne prosessen har de siste årene gått inn i en akutt fase, med en samordnet innsats fra den kinesiske styringselitens del for å fremme landets sektor for høyverdiproduksjon og høyteknologi.

I en tale tidligere denne måneden, som kunngjorde en ny militær og økonomisk eskalering mot Kina, krevde USAs visepresident Mike Pence at Kina måtte opphøre med sine tiltak for å kontrollere det han kalte «kommandohøydene for det 21. århundrets økonomi», som inkluderte «robotikk, bioteknologi og kunstig intelligens [AI]». Han gjorde det klart at under Trump-administrasjonen forsvarer USA «våre interesser med fornyet amerikansk styrke».

«Vi moderniserer vårt atomvåpenarsenal,» truet Pence. «Vi prøver ut og utvikler banebrytende nye kampfly og bombefly. Vi bygger en ny generasjon hangarskip og krigsskip. Vi investerer som aldri før i våre væpnede styrker.»

De aktive forberedelsene til atomkrig, som ville være en totalkrig fullt ut med politi-stat tilslag mot all politisk opposisjon, blir gjort bak offentlighetens rygg, som i overveldende grad motsetter seg det.

Demokratene, som så langt fra har motsatt seg den militære oppbyggingen har derimot de siste to årene fokusert sin kritikk av Trump på påstander om at han ikke er tilstrekkelig aggressiv mot Russland, og det har blitt brukt som påskudd for å pålegge et regime for internettsensur rettet mot å kneble innenlands opposisjon.

Bare arbeiderklassen kan stoppe denne vanvittige politikken. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale stadfester og gjentar de kritiske prinsippene fremsatt i februar 2016, i erklæringen «Sosialisme og kampen mot krig»:

• Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer av befolkningen.

• Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig annen enn i en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og på det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være helt og utvetydig uavhengig av og fiendtlig innstilt til alle kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

• Den nye antikrigbevegelsen må fremfor alt være internasjonal og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen, i en felles global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares av arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjon-stat-systemet og etableringen av en sosialistisk verdensføderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell og planlagt utvikling av de globale ressursene, og på det grunnlaget utryddingen av fattigdom og hevingen av menneskehetens kultur til nye høyder.

Vi oppfordrer alle arbeidere og unge mennesker rundt om i hele verden, som er fast bestemt på å ta opp en kamp mot imperialisme på dette grunnlaget om å ta kontakt med Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og bli med i kampen for sosialisme.