Denne artikkelen beskriver de systematiske bruddene på menneskerettighetene og de demokratiske rettighetene som finner sted i den den ukrainske regjeringens NATO-støttede bestrebelse for å tvinge stadig flere menn inn i hæren. Det anslås at hundretusenvis av ukrainere allerede har forgått i krigen, og med langt flere sårede. Artikkelforfatteren, Maxim Goldarb, er leder av partiet «Foreningen av Ukrainas venstrekrefter – For ny sosialisme» i Ukraina, som opponerer mot NATO-krigen mot Russland, og har blitt forbudt og forfulgt av Zelenskyj-regjeringen [engelsk tekst].

Et av de mest brennende anliggendene i det ukrainske samfunnet det siste halvannet året har vært mobiliseringen til hæren. Alle i vårt land er vel inneforståtte om det enorme omfanget som ikke bare selve mobiliseringen har nådd, men også de tallrike, systemiske bruddene på menneskerettigheter under forløpet av mobiliseringen. Men mediene i de fleste vestlige land dysser ned denne informasjonen.

Loven i Ukraina besørger klare prosedyreregler for militær registrering og verneplikt for militærtjeneste av tjenestepliktige og reservister. Helt spesielt regulerer den framgangsmåten for overleveringen av innkalling til verneplikt.

En innkalling til militærtjeneste er et skriftlig dokument som utstedes i en bestemt persons navn. Innkallingen må utarbeides på forhånd¸ og kan ikke fylles ut foran den som den utleveres til. Dersom innkallingen er korrekt utstedt er den vernepliktige pliktet å møte for det relevante statlige organet som er ansvarlig for mobilisering – Det territoriale senter for rekruttering og sosial støtte (TCR eller TTsK på russisk, og SS eller SP også på russisk). Men dersom innkallingen er feil utstedt, har ikke den vernepliktige en slik forpliktelse.

Ifølge loven kan innkallinger ikke overleveres via messenger-meldinger, tekstmeldinger, telefon eller e-post. Rekrutteringssentrenes ansatte er ikke tillatt å skrive ut innkallinger «på stedet» foran den som innkallingen er rettet til, eller tillegge data i et delvis utfylt skjema for innkallingen.

Men det juridiske rammeverket for mobilisering i Ukraina blir imidlertid i praksis systematisk brutt, og det av en massiv skala. For å nevne noen få tilfeller:

• I midten av januar 2023 forsøkte TCR-representanter å sjekke dokumenter på gata i Odessa for på stedet å utstede en innkalling til militærtjeneste.

• TCR-ansatte, sammen med politiet, stoppet i midten av januar 2023 folk på gata i Zaporozhzhia, og fylte ut tomme innkallinger. Denne saken ble fanget på video.

• Politiet anholdt i slutten av januar 2023 folk i landsbyer og sendte dem, selv uten innkalling, til TCR.

• TCR-ansatte forlangte i byen Berehove i Transcarpathia i slutten av februar 2023 dokumenter fra innbyggere på gata, og utstedte på stedet stevninger.

Mange menn har, etter å ha sett nok av slike mobiliseringsmetoder, begynt å gjemme seg for folk i militæruniform når de er på gatene (mobiliseringen utføres av TCRs militære personell).

Da begynte myndighetene å bruke enda mer blatante metoder for å sende så mange som mulig til krigen.

• I Odessa gjemte TCR-representanter seg i januar 2023 inne i en ambulanse, og da de så menn i militærdyktig alder (fra 18 til 60 år), sprang de ut på gata, delte ut innkallinger og slepte med tvang de som gjorde motstand inn i ambulansen. Selv militæret ble snart tvunget til å innrømme det som et faktum.

• I slutten av januar – begynnelsen av februar 2023 ble det registrert ei rekke tilfeller der TCR-ansatte, enten sammen med politiet eller på egen hånd, bokstavelig talt plukket folk fra gatene i Odessa og ei rekke andre ukrainske byer.

• TCR-representanter grep tak i menn i militærdyktig alder i Ternopil i midten av februar 2023 på en busstasjon, og tvang dem inn i ventende buss.

Tisvarende tilfeller ble i februar 2023 rapportert i: Tsjernomorsk, Transcarpathia, Kropyvnytsky, Tsjerkasy, og i mange andre byer og regioner.

Det er ingen annen måte å klassifisere disse sakene på enn annet enn kidnappinger – en straffbar handling. Dette er også bevist av ei rekke rettsavgjørelser.

Tingretten i Nikolaev beordret den 3. mars 2023 at et søksmål fra borgeren I. Dirk, om en straffbar handling, skulle føres inn i det forente registert for før-rettslige etterforskninger, Unified Register of Pre-Trial Investigations (ERDR). Saksøkeren framla et videoopptak som viser hvordan ei gruppe personer i militæruniformer tvang ham inn i en bil og mot hans vilje tok ham med til et av de Regionale territoriale sentrene for rekruttering og sosial støtte. Søksmålet ble innmeldt i henhold til artikkel 146,371 i Ukrainas straffelov (ulovlig frihetsberøvelse eller kidnapping; bevisst ulovlig internering, varetekt, husarrest eller internering).

TCR-ansatte grep 7. mars 2023, med makt tak i en Odessa-borger på 10. april-gata, og tok ham med seg for å levere ham en innkalling. Hans kone skrev samme kvelden en uttalelse til politiet om den ulovlige kidnappingen av hennes ektemann. Det ble åpnet en straffesak i anledning saken.

Det har i tillegg vært gjentatte meldinger om saker der innkallinger er utdelt som strafferettslige eller administrative straffer, hvilket er illegalt. Følgelig dukket det 20. mars 2023 opp en video som viser en hendelse der en taxisjåfør fra Odessa uttrykte «utilstrekkelig patriotiske tanker». To dager etter, den 22. mars 2023, ble det rapportert at «han ble funnet og innrullert i hæren».

Disse eksemplene utgjør kun et relativt lite knippe tilfeller av et stort antall brudd på menneskerettighetene under mobiliseringen. Det er faktisk tusenvis av slike eksempler, og vi får bare vite om de tilfellene som fanges opp på video, og blir offentliggjort på sosialmedier eller i pressen.

Volodymyr Zelenskyjs ukrainske regjering har organisert ei jakt på dens egne borgere. Menn i militærdyktig alder blir grepet tak i på gatene og tvangssendt inn i hæren, i graverende brudd på loven. De blir deretter i svært mange tilfeller sendt til fronten, praktisk talt uten militær skolering eller trening. Som resultat dør de raskt, eller blir alvorlig skadet.

Mange menn unngår nå å gå ut i det hele tatt, og prøver å holde seg hjemme så mye som mulig. Nødvendigheten for å arbeide for å forsørge dem selv og deres familier gjør det imidlertid umulig for de fleste menn å unngå å vise seg på offentlige steder.

De fleste ukrainske menn blir derfor «kanonfôr» ganske enkelt fordi de mangler enhver form for militær skolering og opplæring. Det gjelder imidlertid ikke for de «utvalgte» – styringseliten. Ingen av dens representanter – presidentens følge og hans omgangskrets, ministrene, parlamentarikerne, så vel som oligarkene – slåss ved fronten. Det samme gjelder deres voksne sønner. Alle av dem er enten dypt bak, eller de forlot uten forhindringer til utlandet. De foretrekker å tjene penger på krigen framfor å dø i den. Styringseliten overlater retten til å dø i denne krigen til den arbeidende befolkningen, til de fattige, som majoriteten av Ukrainas befolkningen på nåværende tidspunkt tilhører. I denne konteksten må det også bemerkes at i Ukrainas knuste økonomi er militærlønninger nesten den eneste mulige inntekten for gjenværende funksjonsfriske menneskene som er tvunget til å risikere liv og lemmer for å brødfø deres familier.

Det regjerende oligarkiets klasseessens har manifestert seg med full klarhet i mobiliseringen. Dette forklarer også hvorfor ledende vestlige media overholder en fullstendig taushet om det: De prøver desperat å bevare det falske mediebildet – skapt av dem selv – av en angivelig eksisterende «enhet av den ukrainske demokratiske regjeringen og folket». Men det har lite med virkeligheten å gjøre.