Mandag i forrige uke markerte tiårsdagen for militærkuppet i Egypt. Den 3. juli 2013 tok daværende militærsjef general Abdel Fatah al-Sisi statsmakten med imperialistmaktenes støtte, og etablerte et av de mest brutale og blodige regimene på kloden.

Sisis kupp kulminerte i et blodbad. Hær- og politienheter under hans kommando ødela 14. august 2013 to protestleirer etablert av kuppmotstandere i Egypts hovedstad Kairo, der de myrdet mer enn 1 000, deriblant mange kvinner og barn. Human Rights Watch kalte det en «massakre», den «verste hendelsen av illegale massedrap i Egypts moderne historie».

Siden den gang har hundretalls flere demonstranter blitt drept av regimets håndlangere. Titusenvis av politiske fanger vegeterer i landets torturfangehull. Protester og streiker er forbudt. Uavhengige medier er sensurert og forbudt, det samme er partier og organisasjoner som i det aller minste kritiserer regimet. Bruken av dødsstraff tiltar stadig i Sisis Egypt. Antallet henrettelser ble i 2020 tredoblet – hovedsakelig ved henging – til den offisielle totalen av 107.

Sisis kupp var ikke bare rettet mot den daværende presidenten, islamisten Mohamed Mursi, og Det muslimske brorskapet han var medlem av. Sisis siktemål var å knuse den egyptiske revolusjonen. Millioner av arbeidere og ungdommer felte tidlig i 2011 den vestlig-støttede diktatoren Hosni Mubarak gjennom massestreiker og protester, og skaket egyptisk kapitalisme og imperialismens dominans over regionen til deres fundamenter.

Med Sisis kupp forsøkte militæret en gang for alle å stoppe massebevegelsen, som selv under Mursi ikke hadde stilnet. Arbeidere organiserte i første halvdel av 2013 mer enn 4 500 streiker og sosiale protester mot den islamistiske regjeringen. Da det i slutten av juni 2013 ble kalt for masseprotester deltok millioner over hele landet for å protestere mot Mursis pro-kapitalistiske politikk, hans støtte til Israels angrep på Gaza og den imperialistiske regimeskiftekrigen i Syria.

Som med omveltingen av Mubarak i 2011 viste protestene arbeiderklassens enorme makt. Samtidig rettet kuppet nok en gang et skarpt fokus på det fundamentale problemet med den egyptiske revolusjonen: Mangelen av et politisk perspektiv og lederskap. I mangelen av et revolusjonært parti for å mobilisere arbeiderklassen til maktkampen på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, var militæret til slutt i stand til å dominere.

En sentral rolle i å desorientere massebevegelsen, og til slutt få overlevert den til Sisis tyranni, ble spilt av Egypts pseudo-venstre. Krefter som De revolusjonære sosialistene (RS), som opprettholder tette forbindelser med Socialist Workers Party (SWP) i Storbritannia og Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, erklærte blant annet at arbeiderklassen ikke kunne spille noen selvstendig rolle, men måtte underordne seg den ene eller den andre fløyen av borgerskapet.

Umiddelbart etter Mubaraks fall 11. februar 2011 spredte RS illusjoner om De væpnede styrkers øverste råd, Supreme Council of the Armed Forces (SCAF), som grep makten under Mubaraks tidligere forsvarsminister Muhammed Tantawis lederskap. I den britiske avisa Guardian hyllet RS-aktivisten og bloggeren Hossam el-Hamalawy «unge offiserer og soldater» som «våre allierte» og erklærte at hæren «til slutt vil besørge overgangen til en ‹sivil› regjering.»

Da militæret avslørte sin sanne karakter og voldelig undertrykte streiker og protester, ble det reist krav om en «andre revolusjon» blant arbeidere og ungdommen. RS avviste dette eksplisitt, og promoterte i stedet Det muslimske brorskapet som «revolusjonens høyre fløy». De støttet i etterkant av presidentvalget i 2012 Mursi, og feiret deretter islamistens seier som en «seier for revolusjonen» og en «stor oppnåelse for å skyve kontrarevolusjonen tilbake».

RS’ rolle i militærkuppet avslørte deretter fullt ut partiets kontrarevolusjonære karakter. RS kalte kuppet en «andre revolusjon» og blåste igjen til glørne for illusjoner om militærledelsen. I en uttalelse den 11. juli oppfordret partiet til at det måtte legges press på kuppregimet «for å iverksette umiddelbare tiltak for å oppnå sosial rettferdighet til fordel for millioner av fattige egyptere».

RS-støtten til kuppet var ikke bare begrenset til ord. Partiet hadde aktivt beredt vei for det. RS var blant de mest aktive supporterne av Tamarod-alliansen – et sammensurium av pseudo-venstre-krefter, «liberalere» (Mohamed El-Baradei), egyptiske milliardærer (Naguib Sawiris), og tidligere representanter for Mubarak-regimet (Ahmed Shafiq) – som hadde som deres oppdrag å gjøre folkelig motstand til vann på militærets møller.

Da Sisi 3. juli annonserte hans maktovertakelse på det statlige fjernsynet, sto Tamarod-lederne Mahmoud Badr og Mohammed Abdel Aziz ved hans side. Bare noen uker tidligere, 28. mai 2013, hadde de to blitt mottatt og feiret i RS’ hovedkvarter i Giza. RS hadde tidligere utstedt en uttalelse som kalte Tamarod «en måte å fullføre revolusjonen» og erklærte partiets «intensjon om å delta fullt ut i denne kampanjen».

Ti år seinere bestreber RS seg fortvilt for å dekke sine spor. I Hamalawys artikkel i anledning årsdagen for kuppet, med tittelen «Egypt: Et tiår med kontrarevolusjon», bemerker han at «egyptiske arbeideres frustrasjon over Morsis styre ble til slutt kanalisert inn i en reaksjonær posisjon, takket være innflytelsen fra ledere fra forskjellige leirer av arbeiderbevegelsen». Hamalawy overser glatt det faktum at han selv og RS var blant disse «lederne» og «leirene».

Én person Hamalawy navngir er Kamal Abu Eita, den «uavhengige» fagforeningslederen som ble den første arbeidsministeren i Sisis kuppkabinett. Som minister hadde han spilt «en sentral rolle i å avvæpne arbeidslivsaksjoner». Under hans styre ble «organiserere i industriene sparket, trakassert eller arrestert i raid ved morgengry. Uavhengige fagforeninger ble kvalt, og streiker ble forbudt.» Igjen unnlater Hamalawy å nevne at nasseristen Abu Eita i mange år var en av RS’ tetteste allierte.

At Hamalawy, RS og deres internasjonale allierte ikke er villige til å innrømme at deres politiske linje har ført til katastrofe, etterlater bare én konklusjon: De pro-kapitalistiske tendensene som utgjør pseudo-venstre, som artikulerer velstående middelklassesjikts interesser – frykter en uavhengig revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen mer enn enhver kontrarevolusjon, uansett hvor blodig den måtte være.

Arbeidere og ungdommen må trekke de nødvendige politiske konklusjonene fra denne erfaringen. For å lykkes i deres kamp for demokratiske og sosiale rettigheter trenger de deres eget uavhengige revolusjonære lederskap, og et internasjonalt sosialistisk perspektiv. World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) – basert på Leo Trotskijs perspektiv for Permanent revolusjon – førte kamp for denne orienteringen på alle av revolusjonens stadier.

Dagen før arbeiderklassen styrting av Mubarak, den 10. februar 2011, skrev David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd:

Revolusjonære marxisters ansvar er å utvikle en forståelse blant arbeidere for nødvendigheten av en uavhengig kamp om makten, når de gjennomgår kolossale politiske erfaringer. De revolusjonære marxistene må rådgi arbeidere mot enhver illusjon om at deres demokratiske forhåpninger kan oppnås under ledelse av borgerlige partier. De må nådeløst avsløre kapitalistklassens politiske representanters falske løfter. De må oppmuntre til opprettelsen av uavhengige organer for arbeidernes makt, som etter hvert som den politiske kampen intensiveres, kan bli grunnlaget for overføringen av makt til arbeiderklassen. De må forklare at realiseringen av arbeidernes essensielle demokratiske forlangender er uatskillelige fra implementeringen av sosialistisk politikk.

Framfor alt, revolusjonære marxister må heve egyptiske arbeideres politiske horisont ut over deres eget lands grenser. De må forklare at kampene som nå utspiller seg i Egypt er uløselig forbundet med en framvoksende global prosess for sosialistisk verdensrevolusjon, og at revolusjonens seier i Egypt ikke krever en nasjonal, men en internasjonal strategi.

Under betingelser der klassekampen eskalerer over hele verden og arbeidere gjør opprør mot deres respektive regjeringers pro-krig- og innstrammingspolitikk, er det nødvendig å styrke denne marxistiske offensiven. I Egypt utviklet det seg ganske objektivt en revolusjon. Det som manglet var den subjektive faktoren: Et revolusjonært parti forankret i folkemassene som kjempet for perspektivet for internasjonal sosialisme. De avgjørende lærdommene fra revolusjonen og den påfølgende kontrarevolusjonen i Egypt er nødvendigheten av å bygge et slikt revolusjonært lederskap i tide.