Dette foredraget ble holdt av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsåd, på Humboldt Universität i Berlin, Tyskland, den 14. desember 2023

Når man ankommer Humboldt Universität og kommer inn inngangen til bygningen, ser man det berømte sitatet fra Marx: «Filosofene har bare tolket verden; poenget er å endre den.» Denne grunnleggende påkallelsen fra Marx er en som alltid bør veilede foredragsholdere når de taler til et møte. Hvordan vil det de sier bidra til å forandre verden?

Først og fremst vil jeg takke mine kamerater i den tyske seksjonen av Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – for å ha invitert meg til å fordra i kveld på Humboldt Universität. Jeg forstår at de møtte visse problemer med å etablere temaet for dette foredraget, og de ble informert om at tittelen på mitt foredrag ikke kunne inneholde noen henvisning til den israelske regjeringens pågående genocid i Gaza. Vel, de har observert denne forordningen, og det er ingenting i tittelen som refererer til denne særdeles betydningsfulle hendelsen. Denne åpenbare restriksjonen på ytringsfriheten er del av bestrebelsene til den tyske regjeringen, media og underdanige akademiske institusjoner for å forby og diskreditere motstand mot forbrytelsene som begås av Netanyahu-regjeringen.

Ikke desto mindre, nå som vi har observert begrensningen på foredragets tittel, vil jeg gå hen til å snakke om hendelsene i Gaza. Er det mulig å la være?

I løpet av de to siste månedene har verden vært vitne til den israelske regjeringen føre en krig med svimlende brutalitet mot en forsvarsløs befolkning. Dødstallet nærmer seg, og det kan godt overstige 20 000. Mer enn halvparten av de drepte er kvinner og barn. Det totale antallet skadde er et multiplum av dette tallet. I løpet av de seks første ukene av denne krigen slapp Israel 22 000 bomber, levert av USA, over Gaza. Det var bare de seks første ukene; en vesentlig tidsperiode har gått siden da. For å få en viss følelse av omfanget av angrepet, husk at den totale størrelsen på Gaza er 365 kvadratkilometer, mindre enn halvparten av Berlins areal (891,3 kvadratkilometer).

Ingen del av Gaza og ikke noe segment av Gazas befolkning blir skånet av de israelske militærstyrkene. Sykehus, skoler, biblioteker, flyktningleirer og andre offentlige bygninger blir bombet. Journalister, leger, lærere, forfattere og kunstnere blir bevisst målrettet. Drapet av poeten Refaat Al-Ar’eer er bare det mest prominente av attentatene som utføres etter instruksjoner fra den israelske regjeringen.

Denne slaktingen må stoppes og alle de ansvarlige for forbrytelsene som blir begått mot Gazas befolkning, og mot hele det palestinske folket som lever under okkupasjon, må holdes fullt ut ansvarlige, i samsvar med prinsippene som ble etablert under Nürnberg-rettssakene i 1945 og 1946. Og om jeg hadde noe å si i saken ville de samme straffene bli anvendt.

Begrensningen satt på tittelen på mitt foredrag inneholder et element av ironi. Det er nesten nøyaktig et tiår siden, i februar 2014 at jeg ble fysisk utestengt av sikkerhetsvakter, innkalt av historieprofessor Jörg Baberowski, her på Humboldt, fra å delta på et seminar han hadde arrangert for å diskutere en ny biografi om Leo Trotskij skrevet av professor Robert Service fra Oxford University. I hans kunngjøring av det offentlige seminaret ble det opplyst at Service ville svare på spørsmål fra de frammøtte.

Services biografi var en skamløs eksersis i historisk forfalskning. Bokas bakvaskelser av Trotskij var så blatante at de framkalte en offentlig protest fra ledende tyske historikere, som resulterte i et års forsinkelse i utgivelsen av biografiens tyskspråklige utgave.

Blant mine innvendinger mot Services biografi, som ble beskrevet i flere anmeldelsesessayer, var den britiske historikerens eksplisitte bruk av stereotypiske antisemittiske troper i hans fordømmelse av Trotskij. De inkluderte, blant mange andre ting, referanser til formen på Trotskijs nese og endringen av hans faktiske russiske fornavn fra «Lev» til «Leiba», en jiddisk variant av navnet utelukkende brukt av antisemittiske fiender av den jødiskfødte Trotskij.

Som det snart skulle framkomme var alliansen mellom professorene Baberowski og Service basert på en delt antikommunistisk politisk agenda. Samme dag som jeg ble utestengt fra Humboldt-seminaret ble et nytt nummer av Der Spiegel publisert som presenterte et langt essay som rettferdiggjorde nazistenes forbrytelser ved å argumentere for at Hitlers politikk var en legitim respons på bolsjevik-revolusjonens «barbari».

Blant dem som ble intervjuet av Der Spiegel var Baberowski, som uttalte: «Hitler var ikke grusom. Han likte ikke å høre om utryddelsen av jødene ved hans bord.» Baberowski fortsatte med å forsvare den nå avdøde professoren Ernst Noltes pro-nazi-synspunkter, som på den tiden var Tysklands ledende Hitler-apologet.

I møte med forargelsen fra Humboldt-studenter som etterfulgte publiseringen av Der Spiegels essay, sto administrasjonen ved Humboldt Universität og media bak Baberowski. Dette endret seg ikke selv etter en rettslig kjennelse fra en tysk domstol at Baberowski kan omtales som en høyreorientert ekstremist. Baberowski nøt og nyter fortsatt ubegrenset støtte fra Humboldt, som gjorde det mulig for ham å utnevne en viss Fabian Thunemann til lærerstaben ved Instituttet for østeuropeiske studier, hvis curriculum vitae forut for hans Humboldt-utnevnelse inkluderte deltakelse i en nynazistdemonstrasjon som protesterte mot avsløringen av grusomheter begått av Wehrmacht under den andre verdenskrig.

For ti år siden ble jeg utestengt fra å delta på et seminar på Humboldt fordi jeg hadde til hensikt å utfordre Services forfalskninger og hans bruk av antisemittiske utsagn. Nå forbyr universitetet, som poserer som en uforsonlig motstander av antisemittisme, å inkludere en henvisning til Gaza-genocidet under påskudd av å bekjempe antisemittisme.

Jeg påminner denne hendelsen fra en ikke så fjern fortid fordi den eksemplifiserer kynismen, hykleriet, demagogien og den hemningsløse lyvingen som er pådriver for kampanjen for å diskreditere opposisjonen mot Israels angrep mot Gaza som «antisemittisk». Bruken av denne svertingen har blitt et kritisk våpen i Israels og landets imperialistmedskyldiges bestrebelser for å intimidere og isolere alle dem som protesterer mot genocidet av palestinere.

Plutselig, og fra så mange overraskende hold, har det dukket opp forkjempere mot antisemittisme. I USA ble i forrige uke universitetspresidenter innkalt til Washington D.C. og avhørt om deres manglende evne til å undertrykke angivelig antisemittiske protester på amerikanske collegecampuser. Leder av det inkvisitoriske avhøret var kongresskvinna Elise Stefanik, en Republikaner fra et valgdistrikt i delstaten New York. Hun krevde å få vite hvorfor presidentene ved University of Pennsylvania, Harvard, Massachusetts Institute of Technology og andre store universiteter tolererte oppfordringer til «genocid» – som kongresskvinna identifiserer som enhver studentprotest som krever en slutt på apartheidregimet som berøver palestinere deres demokratiske rettigheter.

Men hva er Stefaniks legitimering som en forkjemper mot antisemittisme? Hun er en kjent forfekter av det som er kjent som «Great Replacement Theory», som hevder at jøder planlegger elimineringen av hvite kristne i et komplott om å ta over verden. Med andre ord, hun er en regelrett antisemitt, i den mest klassiske definisjonen av begrepet.

Alliansen av krefter fra det ekstreme høyre med det israelske regimet er et internasjonalt politisk fenomen. Som dere vet har partiet Alternative für Deutschland (AfD), der en av lederne avfeide Holocaust som ingenting annet enn et stykke «fugleskitt» i historien, tilsluttet seg korstoget mot antisemittisme. Og, uten tvil, om der Führer fortsatt var i live, ville han tilslutte seg det.

En delegasjon fra den ukrainske Azov-bataljonen, hvorav mange medlemmer tatoverer seg med nazisymboler, besøkte i desember i fjor Israel for å uttrykke deres solidaritet med Netanyahu-regimet. Disse er ikke bare isolerte og bisarre forvrengninger av det som ellers er en legitim bestrebelse for å bekjempe antisemittisme. Snarere er hele kampanjen basert på forfalskningen av antisemittismens historiske opprinnelser og politiske funksjon. Den nåværende kampanjen eksemplifiserer en prosess som kan kalles «semantisk inversjon», der et ord blir brukt på en måte og innen en kontekst som er det stikk motsatte av ordets virkelige og lenge aksepterte betydning.

Gjennom repetisjonens reine kraft, forsterket av alle makter til disposisjon for staten og selskapsmediene, endres betydningen av et begrep fundamentalt. Det tiltenkte utfallet av forfalskningen er fornedrelsen av den folkelige bevisstheten og dens evne til å forstå virkeligheten.

Et betydelig eksempel på hvordan begrepet «antisemittisme» blir brukt for å forfalske historien, forvrenge den politiske virkeligheten og desorientere folkelig bevissthet, er å finne i den nylige talen fra den sølvtungede Robert Habeck, visekansleren i den nåværende tyske koalisjonsregjeringen. I en nøkkelpassasje uttalte denne politiske Tartuffe:

Jeg er imidlertid også bekymret for antisemittisme i deler av den politiske venstresiden og dessverre også blant unge aktivister. Antikolonialisme må ikke føre til antisemittisme.

Kan noen engang begynne å forklare hvordan antikolonialisme ville anta en antisemittisk karakter? Han fortsetter med å si:

I så måte burde denne delen av den politiske venstresiden undersøke sine argumenter og utvise mistillit til det store motstandsnarrativet.

Jeg skal lese dette på tysk slik at alle kan få hele tyngen av det:

Sorge macht mir aber auch der Antisemitismus in Teilen der politischen linken und zwar leider auch bei jungen Aktivistinnen und Aktivisten. Anti-Kolonialismus darf nicht zu Antisemitismus führen.

Insofern sollte dieser Teil der politischen Linken seine Argumente prüfen und der großen Widerstand Erzählung mistrauen.

Avslørt i denne passasjen er det sentrale formålet med anvendelsen av semantisk inversjon av ordet antisemittisme. Et fenomen historisk knyttet til den politiske høyresiden forvandles til en sentral egenskap ved den politiske venstresiden. Den reaksjonære hensikten med denne forfalskningsprosessen ble demonstrert i ødeleggelsen av Jeremy Corbyn i Storbritannia. Jeg er knapt en beundrer av Mr. Corbyn, hvis mest iøynefallende politiske karaktertrekk er fraværet av en ryggrad. Men til tross for alle hans opportunistiske synder er påstanden om antisemittisme mot Corbyn og hans supportere i det britiske Labour Party en ondsinnet sverting, sammenkokt av hans høyreorienterte motstandere for å ødelegge ham politisk.

Et annet og enda mer skittent eksempel på bruken av svertingen er den ondskapsfulle heksejakta på Roger Waters. En kunstner som har viet hans liv og hans kunst til å forsvare menneskerettighetene, blir jaget i en internasjonalt orkestrert kampanje for å stemple ham som antisemitt. Her i Tyskland, i Frankfurt og Berlin ble det forsøkt å få hans konserter avlyst. Og hva er motivasjonen for hans forfølgelse? Roger Waters forsvarer palestinernes grunnleggende demokratiske rettigheter og uttaler seg mot deres undertrykkelse.

Den fullstendige separasjonen av begrepet «antisemittisme» fra dets faktiske historiske og politiske betydning oppnås fullt ut når det brukes mot dem som er jøder som i tusentall har protestert mot det israelske regimets kriminelle politikk. En spesiell ondsinnet frase brukes mot dem: «selvhatende jøder». Kjernen i denne fornærmelsen er at motstand fra dem som er jøder mot israelsk politikk, og mot hele sionistprosjektet, bare kan forklares som manifesteringen av et slags psykologisk problem, en patologisk avvising av ens egen identitet.

Denne diagnosen stammer fra den fullstendige oppløsingen av jødedommen som en spesifikk religiøs identitet inn i den israelske staten og sionismens nasjonalistiske ideologi. Et individs religiøse tilhørighet – som i den ene eller den andre jødiske personens liv kan være av begrenset eller til og med ingen spesiell betydning – blir utstyrt med en enorm metafysisk betydning.

Denne ideologiske sammenblandingen er ikke basert på historie, men på bibelsk mytologi. Faktisk utgår sionistprosjektets legitimitet fra påstanden at opprettelsen av staten Israel for bare 75 år siden markerte det jødiske folkets såkalte «gjenkomst» til deres forfedres hjem, «lovet» dem av Gud, etter 2000 års eksil.

Dette mytologiske tullet har ikke noe grunnlag i den historiske virkeligheten. Mer enn 350 år har gått siden Spinoza i hans Teologisk-politiske avhandling slo ned påstanden om at Pentateuch [o. anm.: toraen, de fem Mosebøker] var diktert til Moses av Gud. Bibelen var mange forfatteres verk. Som historikeren Steven Nadler, en autoritet på Spinoza, har forklart:

Spinoza benekter at Moses skrev hele, eller engang det meste, av toraen. Henvisningene i Pentateuch til Moses i tredje person; fortellingen om hans død; og det faktum at noen steder kalles ved navn som de ikke bar på Moses’ tid, «gjør det klart og hevet over enhver skygge av tvil» at skriftene som vanligvis refereres til som «De fem Mosebøker» faktisk var skrevet av noen som levde mange generasjoner etter Moses.

Der han gikk videre fra å ha forkastet Bibelens autoritet forarget Spinoza ytterligere Amsterdams eldre og provoserte fram hans ekskommunikasjon ved å benekte påstanden – som var sentral for jødedommen som religion, og sionismen som en politisk ideologi – at jøder er et «utvalgt folk». Som Nadler skriver:

Om Skriftens opprinnelse og autoritet nå er mistenkelig, da må dens store påstander om hebreernes «kall» også være det. Det er «barnslig», insisterer Spinoza, for noen å basere sin lykke på det unike ved deres begavelser; hva angår jødene ville det det unike være at de skulle være utvalgt blant alle mennesker. De gamle hebreerne overgikk faktisk ikke andre nasjoner i deres visdom eller i deres nærhet til Gud. De var verken intellektuelt eller moralsk overlegne andre folkeslag.

Spinozas frafall ble informert av vitenskapens raske framskritt på 1600-tallet og forankret i filosofisk materialisme, som banet vei for de mest progressive og radikale politiske tendenser. Det førte de rabbinske håndheverne av ortodoksiens vrede ned over hans hode. Spinozas ekskommunikasjon ble forkynt på et språk som var uten sidestykke i sin hardhet. Ekskommunikasjonen lød delvis:

Forbannet være han om dagen og forbannet være han om natta; forbannet være han når han legger seg og forbannet være han når han står opp. Forbannet være han når han går ut, og forbannet være han når han kommer inn. Herren vil ikke spare ham, men da skal Herrens vrede og hans nidkjærhet ryke mot denne mannen, og alle forbannelser som er skrevet i denne boka skal ligge på ham, og Herren skal utslette hans navn under himmelen.

Spinozas navn kunne ikke utslettes, til tross for denne fordømmelsen. Hans kjetterske oppfatningers påvirkning har vedvart gjennom århundrer, og har bidratt dypt til utviklingen av Opplysningstidens tanker – inkludert den jødiske Opplysningstiden kjent som Haskalah – og dens revolusjonære politiske konsekvenser på 1700-, 1800- og til og med 1900-tallet.

Den dagsaktuelle sionismens politiske teologi representerer den ekstreme kontrarevolusjonære antitesen og forkastelsen av den progressive, demokratiske og sosialistiske tradisjonen som stammer fra spinozistisk og seinere marxistisk tenkning blant generasjoner av jødiske arbeidere og intellektuelle. Omtolkingen av religiøs myte i en ånd av ekstrem nasjonal sjåvinisme inngir dagsaktuell sionistisk teologi begrepet et «utvalgt folk» en gjennomgående rasistisk og fascistisk karakter.

Selv om det er allment erkjent at den israelske regjeringen er sammensatt av partier fra det ekstreme høyre blir dette politiske faktum behandlet som en mindre detalj som ikke har noen spesiell relasjon til 7. oktober-hendelsene og den israelske statens respons. I den politisk dekningen av krigen er det praktisk talt ingen referanse å finne til påvirkningen av en apokalyptisk «Hevnens teologi» på Netanyahu-regjeringens politikk, som eksplisitt krever utslettelsen av alle Israels fiender.

En sentral figur i utviklingen av «Hevnens teologi» var den nå avdøde Meir Kahane. Hans far, rabbineren Charles Kahane ble født i Brooklyn i 1932, og var en venn og medarbeider av Ze’ev Jabotinsky, lederen av en erklært fascistfløy av sionistbevegelsen. Meir Kahane oppnådde initielt å bli offentlig beryktet i USA som grunnleggeren av den nyfascistiske Jewish Defence League. JDL målrettet svarte organisasjoner i New York, som Kahane fordømte som en trussel for jøder.

Kahane flyttet i 1971 til Israel og grunnla det virulent antiarabiske partiet Kakh. Hans tilhengere i USA forble aktive. Workers League, forgjengeren til Socialist Equality Party i USA, ble et mål for JDL i 1978 da de i Los Angeles gjennom et bombeangrep forsøkte å forstyrre en visning av dokumentaren med tittelen The Palestinian, som Den internasjonale komitéen hadde sponset.

Kahanes rolle og innflytelse i Israel er analysert i et essay med tittelen «Meir Kahane and Contemporary Jewish Theology of Revenge», publisert i 2015. Forfatterne er de to israelske akademikerne Adam og Gedaliah Afterman. De forklarer at Kahanes teologi

er sentrert om påstanden at staten Israel ble opprettet av Gud som en hevnakt mot hedningene for deres forfølgelse av jøder, spesielt det systematiske drapet av jøder under Holocaust.

Kahanes parti Kach oppordret til annekteringen av alt territorium som ble erobret av Israel i 1967-krigen og den voldelige fordrivelsen av den palestinske befolkningen. Kahane ble i 1984 valgt inn i det israelske parlamentet, Knesset. Partiet Kach ble forbudt å stille til valg i 1988, men dets innflytelse fortsatte til tross for at Kahane ble myrdet under et besøk til New York i 1990.

Paret Aftermans essay oppsummerer de tre grunnleggende pilarene i Kahanes teori om hevn.

For det første:

Israels folk er et kollektivt mytisk vesen som er ontologisk forankret i guddommelighet, som sammen med Gud møtte en mytisk fiende fra sine tidlige dager. Denne mytiske fienden, «Amalek», er legemliggjort i forskjellige faktiske fiender gjennom jødisk historie, og de ulike forfølgelsene og prøvelsene jødene har lidd gjennom historien er manifesteringer av den samme mytiske kampen. Videre er det en ontologisk forskjell mellom den mytiske nasjonen Israel og hedningene, spesielt Israels fiender. Den ontologiske forskjellen mellom jødens og hedningens sjel overstyrer det jødiske prinsippet om at hele menneskeheten ble skapt i Guds bilde. Troen på at hedninger er underlegne og legemliggjør historiens demoniske krefter rettferdiggjør handlinger av dødelig vold og hevn.

For det andre:

…Følgelig, fortsetter argumentet, er Israels folk religiøst forpliktet til å bruke alle mulige midler for å ta hevn mot deres gjensidige fiender og for å rehabilitere deres gjensidige stolthet og status. Uansett om de innser det eller ikke er palestinerne og andre krefter som kjemper mot Israel del av en mytisk, religiøs kamp som søker å ødelegge Israels folk og dets Gud. Disse faktorene tillater bruk av alle midler for å overvinne fiendene.

For det tredje:

Etableringen av staten Israel i 1948, kort tid etter Holocaust, må tjene ett formål: Det å legge til rette for forløsende hevn mot hedningene. Etableringen av den moderne jødiske staten i det historiske landet Israel er et instrument for å aktivere forløsningsprosessen, heller enn et resultat eller et tegn på en slik prosess.

Paret Afterman forklarer, der de oppsummerer de tre søylene

...Kahane argumenterer for at det å utføre hevn mot den metafysiske fienden «Amalek» (fiendtlige hedninger) er fundamentalt for å redde Gud og hans folk, som begge nesten sluttet å eksistere som et resultat av Holocaust. Etableringen av den jødiske staten, med dens institusjonaliserte makt og militære kraft, burde etter Kahanes syn stilles til tjeneste for forløsningsbundet hevn. Kahane går så langt som å rettferdiggjøre hevnhandlinger selv mot uskyldige mennesker ved å hevde at de tilhører den mytiske fienden som må utryddes som en betingelse for forløsningen av Israel og dets Gud. Etter hans syn er tap av uskyldige liv, om nødvendig, et forsvarlig offer.

Kahane tolket læren om det «utvalgte folk» som en helhetlig avvisning av all assosiasjon med tradisjonelle vestlige verdier. Han skrev i hans bok, Or Ha’Raayon:

Dette er en jødisk stat. Den bøyer seg foran jødedommen og motsier den ikke. Den handler i samsvar med jødiske verdier og jødiske bud selv om disse motsier internasjonal lov og diplomati, selv om de står i kontrast til den normale vestlige og demokratiske livsstilen; dette er tilfellet selv om dette setter dens interesser i fare og truer med å isolere den fra de siviliserte hedningene. … Jødedommens plikt er å være atskilt, unik, annerledes og utvalgt. Dette er rollen til det jødiske folk og deres instrument, staten … Vi har ingen del i nasjonenes standardverdier. Assimilering begynner ikke med blandede ekteskap, men ved å kopiere og adoptere fremmede verdier, fremmede og ikke-jødiske konsepter og ideer.

Kahanes teori om hevn ble identifisert på hebraisk som konseptet han kalte Kiddush Hashem. Han skrev:

En jødisk knyttneve i ansiktet på en forbløffet hedningeverden som ikke hadde sett den på to årtusener, dette er Kiddush Hashem. Jødisk herredømme over de kristne hellige stedene mens kirka som sugde vårt blod spyr ut sitt raseri og frustrasjon, dette er Kiddush Hashem.

Faktisk, til tross for dens semi-forstyrrede påkallelsen av en angivelig unik jødisk filosofi, kan Kahanes Kiddush Hashem beskrives som en hebraiskspråklig variant av filosofien i Adolf Hitlers Mein Kampf, der hovedforskjellen er at Kahanes hatfylte og rasistiske utblåsing ble skrevet på hebraisk fra høyre til venstre i stedet for fra venstre til høyre.

Kahanes innflytelse vedvarte etter hans attentat i det stadig mer høyreorienterte politiske miljøet i Israel. Den 25. februar 1994 myrdet Baruch Goldstein, en av Kahanes studenter, 29 palestinere og såret ytterligere 150 i et angrep på en moské i Hebron. Denne forbrytelsen ble rost av Kahanes tilhengere, inkludert den ekstremt innflytelsesrike rabbineren Yitzchak Ginsburgh, som proklamerte at massemordet utført av Goldstein var en handling av Kiddush Hashem.

Hva har dette å gjøre med i dag? Itamar Ben-Gvir, lederen av det xenofobiske partiet Otzmah Yehudet, er nå minister for nasjonal sikkerhet i Netanyahus koalisjonsregjering. Han var medlem av partiet Kach før det ble forbudt. Han er fortsatt en frittalende forsvarer av Meir Kahanes fascistiske teologi og politikk. Ben-Gvir holdt i april i fjor en tale, flankert av en sikkerhetsvakt besørget av statsministerens kontor, der han berømmet både Kahane og Baruch Goldstein.

Israelske lederes påkallelse av Kahanes hevndoktrine har blitt stadig mer vanlig siden krigen startet. Forrige måned erklærte Netanyahu i en offentlig tale: «Dere må huske hva Amalek har gjort mot dere, sier vår Hellige bibel. Og vi husker det.» Implikasjonene av Netanyahus referanse til Amalek ble gjort eksplisitt i en uttalelse fra Israels forsvarsminister Yoav Gallant: «Vi slåss mot menneskelige dyr, og vi handler deretter. Vi vil eliminere alt – de vil angre det.» Mange uttalelser av identisk karakter har blitt framsatt av israelske ledere siden krigen begynte, og disse uttalelsene har blitt aktualisert av den israelske regjeringens og militærets genocidale handlinger.

Midt i forbrytelsene som blir begått av det israelske regimet er det ingen større og mer bakstreversk løgn enn påstanden at motstand mot sionismen er, og må være, antisemittisk. Dette er ei løgn som tilbakevises av den lange historien av motstand mot sionismen før 1948, blant utallige tusener av jødiske arbeidere og intellektuelle, som spenner over flere generasjoner, som avviste den mytebaserte oppfordringen om en gjenkomst til Palestina.

Motstanden mot sionisme ble uttrykt med den største politiske klarhet av sosialistbevegelsen, som identifiserte og fordømte den politisk reaksjonære karakteren av perspektivet om å etablere en jødisk stat i Palestina. Det ble forstått at dette prosjektet var et kolonialistisk forehavende, som bare kunne oppnås i allianse med imperialismen og på bekostning av den palestinsk-arabiske befolkningen som i 2000 år hadde levd i territoriet.

Dessuten forsøkte den store massen av jøder, i deres kamp mot tradisjonell religiøs forfølgelse og fra slutten av 1800-tallet framveksten av politisk antisemittisme, å oppnå politisk og sosial likhet innen de landene de bodde i. Dette var av dyp sannhet, spesielt i Tyskland. De ønsket å være del av massebevegelsen mot undertrykkelse. For den mest politisk bevisste delen av jødisk ungdom, arbeidere og intellektuelle førte denne streben til aktivt engasjement i sosialistbevegelsen.

Dagens påstand at sionisme er det nødvendige og ekte uttrykket for jødisk identitet har ikke noe grunnlag i historien. Forøvrig, vedvarende demokratiske overbevisninger og en sympati for de undertrykte forankret i erfaringen av antisemittiske fordommer og forfølgelse kommer til uttrykk i det store antallet jødiske ungdommer som har vært involvert i demonstrasjoner mot Israels angrep på Gazas befolkning.

Til tross for all propagandaen kan ikke bildene av massedrap på forsvarsløse palestinere unngå å framkalle historiske og familiære erindringer om jødenes skjebne for nazistenes hender. Dermed framkaller krigen mot Gaza-befolkningen ikke bare en følelse av solidaritet med ofrene for israelske grusomheter, men også et dypt raseri mot utnyttelsen av Holocaust-tragedien for å berettige krigen.

Sionistene og deres apologeter vil selvsagt hevde at alt jeg har sagt bare er bevis på min dypt forankrede antisemittisme, som de hevder – som jeg allerede har forklart – er en fordom utbredt innen sosialistbevegelsen. Jo mer venstreorientert et individ er, jo mer ettertrykkelig hans eller hennes motstand er mot kapitalisme og imperialisme, desto mer uforsonlig er motstanden mot den jødiske staten og dermed deres antisemittisme.

Denne påstanden er like absurd som den er politisk reaksjonær. Etter å ha vært involvert i sosialistbevegelsen i mer enn et halvt århundre har jeg egentlig ingen personlig forpliktelse til å svare på påstanden at jeg og mine kamerater i trotskistbevegelsen er antisemitter. Som det sies, min historikk taler for seg selv.

Men det er beklageligvis ikke generelt sant. Beskyldningen om antisemittisme krever ignoreringen og forvrengningen av et gitt individs politiske historikk.

Så jeg vil, for første gang, respondere på beskyldningen ved å tillegge min velkjente offentlige politiske historikk informasjon relatert min personlige bakgrunn. Nå som jeg har nådd en i en viss grad framskreden alder, bare litt mer enn et år unna det som blir min 75-årsdag, tror jeg tiden er inne for det. Jeg gjør det ikke fordi det vil ha noen innvirkning på bakvaskerne, men fordi det er elementer av min personlige erfaring som vil kunne finne gjenklang hos en yngre generasjon og kunne oppmuntre dem til å intensivere deres kamp til forsvar for palestinerne og mot alle former for undertrykkelse.

Den dominerende faktoren i alle individers utvikling er deres tids sosiale og politiske miljø, betinget på det mest fundamentale nivået av de rådende sosioøkonomiske strukturene i samfunnene de ble født inn i. Menneskers personligheter er formet av det Marx omtalte som «et ensemble av sosiale relasjoner». Men disse sosiale relasjonene brytes gjennom personlige erfaringer, både ens egne og dem som overføres gjennom familie, venner, lærere, bekjente, og så videre.

Jeg er en første generasjons amerikaner, født i 1950. Stedet for min fødsel – faktisk min eksistens – ble bestemt av hendelsene som hadde ført til den andre verdenskrigen, som var avsluttet bare fire og et halvt år tidligere. Begge mine foreldre hadde flyktet fra Europa for å unnslippe nazistenes jødeforfølgelser. Min mor, Beatrice, ble født i Wilmersdorf den 18. desember 1913 – nøyaktig samme dag som Herbert Framm, alias Willy Brandt, ble født. Bygården hun ble født i, som ligger i Konstanzer Strasse, står fortsatt. Hennes far – min bestefar – innehadde en betydelig posisjon i Berlins kulturliv. Han het Ignatz Waghalter. Waghalter, som ble født i Warszawa i 1881 i en svært fattig familie av musikere, reiste i en alder av 17 til Berlin med den hensikt å få en skikkelig musikalsk utdanning.

Min bestefar var den 15. av 20 barn. Av disse 20 barna døde 13 i barndommen, fire på én dag under tyfusepidemien i 1888. Av de 20 barna overlevde syv – fire gutter og tre jenter. Min bestefar viste et enormt musikalsk talent fra hans tidligste år. I en alder av seks opptrådte han allerede i Warszawa-sirkuset. I en alder av åtte skrev og komponerte han en revolusjonær hymne som ble så populær at politiet begynte å søke etter navnet og identiteten til den opprørske musikeren. De ble ganske sjokkerte da de oppdaget at det var en åtteåring. Familien Waghalter hadde dype røtter i det polske folkets revolusjonære demokratiske kamp. Jeg oppdaget faktisk nylig i et bibliotek en revolusjonær marsj skrevet av min bestefars bestefar, som ble komponert i 1848.

Min bestefar ønsket å få en genuin utdannelse. Han ville ikke bare være en omreisende musiker, han ønsket å dra til verdens musikalske hovedstad – Berlin – og lære å bli en seriøs komponist. Han ble smuglet over grensa i 1897, uten noen penger. Han strevde mot stor motgang men fanget til slutt oppmerksomheten til den store fiolinisten Joseph Joachim, som var en venn av Brahms. Etter anbefaling fra Joachim ble min bestefar tatt inn som elev på Akademie der Kunste. Hans Sonate for fiolin og piano ble i 1902 tildelt den ettertraktede Mendelssohn-prisen. To år seinere ble Ignatz’ yngre bror Wladyslaw, som hadde fulgt ham til Berlin, tildelt samme pris for hans prestasjoner som fiolinist.

no caEtter hans uteksaminering oppnådde Ignatz en stilling som dirigent ved Komische Oper. En ansettelse av Opernhaus Essen fulgte flere år seinere. Men det avgjørende vendepunktet i hans musikalske karriere kom i 1912 da han ble utnevnt til førstedirigent ved det nybygde Deutsches Opernhaus i Bismarck Strasse i Charlottenburg, i dag kjent som Deutsche Oper. Den opprinnelige bygningen ble selvfølgelig ødelagt i løpet av den andre verdenskrigen og ble gjenoppbygd, selv om operaen ligger i samme gate i dag. Wladyslaw Waghalter ble utnevnt til konsertmester for det nye operahuset, som åpnet 7. november 1912 med en framføring av Beethovens Fidelio. Premiereforestillingen ble dirigert av Ignatz Waghalter, til tross for høylytt motstand fra antisemitter og mange drapstrusler.

Min bestefar beholdt hans stilling som førstedirigent for Deutsches Opernhaus de 10 neste årene. Tre av hans operaer, Mandragola, Jugend og Sataniel hadde deres premiere på operahuset. Waghalter var kjent for å være en forkjemper for Giacomo Puccinis operaer, hvis musikk tidligere hadde blitt avvist av et musikalsk etablissement som var besatt av Richard Wagner. Waghalter dirigerte i mars 1913 den tyske premieren av Puccinis La Fanciulla del West [Das Mädchen aus dem goldenen Westen], med Puccini til stede. Det ble en triumf som etablerte Puccinis renomé som en stor mester i Tyskland.

Gjennom hans lange periode ved Deutsches Opernhaus måtte Waghalter kjempe mot både antipolske og antisemittiske fordommer. Selv om han selv ikke observerte noen religiøse ritualer eller deltok i synagogen, nektet Waghalter – i motsetning til mange andre jødiskfødte dirigenter – å konvertere til kristendommen. Tanken på å endre ens religion med det formål å fremme ens karriere, og dermed tilpasse seg antisemittiske fordommer, var for ham avskyelig.

I 1914, etter utbruddet av den første verdenskrigen fikk Waghalter forbud mot å dirigere, fordi han var født i Det russiske imperiet som Det keiserlige Tyskland var i krig med. Protester fra det operaelskende publikum i Charlottenburg førte til at han ble gjeninnsatt.

Waghalter ble værende ved Deutsches Opernhaus til 1923, da operahuset gikk konkurs midt under den katastrofale inflasjonskrisa. Han tilbrakte et år i USA som sjef for New York State Symphony Orchestra. Deretter returnerte han til Tyskland hvor han ble utnevnt til musikalsk leder for filmselskapet Ufa. Men han var ikke i stand til å returnere til Städtische Oper, som det omorganiserte og gjenåpnede Deutsches Opernhaus da var kjent som.

Hitlers ankomst til makten avsluttet effektivt hans karriere, og hans brors, som musikere i Tyskland. Min mor, enda ikke 20, hadde en forutanelse om at Det tredje riket ville koste jøder ikke bare deres karrierer men også deres liv. Beatrice oppfordret hennes foreldre til å forlate Tyskland før det ble umulig å unnslippe. De fulgte hennes råd og forlot Tyskland, der de først reiste til Tsjekkoslovakia og deretter til Østerrike.

Min mor, en høyt begavet musiker, ble værende i Tyskland. Hun meldte seg inn i Jüdische Kultur Bund, hvor hun opptrådte som sanger i jøders private hjem over hele Tyskland. I 1937 oppnådde hun et visum for å komme inn i USA. Hun klarte også å sikre innreisevisum for foreldrene. Mine besteforeldre ankom New York i mai 1937. I løpet av få dager etter ankomsten satte Ignatz i gang et prosjekt av historisk betydning, opprettelsen av det første klassiske musikkorkesteret sammensatt av afrikaner-amerikanske musikere.

Dette radikale prosjektet møtte bitter motstand i datidens rasistiske miljø. Waghalter inviterte ofte svarte musikere til å øve i hans leilighet. Dette resulterte i sirkuleringen av et opprop, signert av praktisk talt alle de hvite beboerne i leilighetsbygningen, som krevde Waghalters utkastelse dersom han fortsatte denne praksisen.

Min bestefar ble intervjuet av den afrikansk-amerikanske avisa Baltimore. Han uttrykte overbevisningen som hadde inspirert hans opprettelse av symfoniorkesteret, og uttalte: «Musikk, det universelle demokratiets sterkeste citadell, kjenner verken farge, tro eller nasjonalitet.»

Til tross for Waghalters enorme bestrebelser gjorde det reaksjonære miljøet det umulig å opprettholde orkesteret. Waghalter ble i løpet av det siste tiåret av hans liv stadig mer isolert. Han mistet kontakten med familien. Først etter krigen fikk han vite at hans bror Wladyslaw – som ikke hadde vært i stand til å forlate Tyskland – døde plutselig i 1940, etter et besøk i Gestapo-hovedkvarteret. Hans kone og ei datter omkom i Auschwitz i 1943. Faktisk kan man foran Brandenburgerstrasse 49, min onkel Wladyslaws bostedet og adresse, se Stolpersteine der Wladyslaws og hans families liv og død blir minnet.

Ei av Wladyslaws døtre, Yolanda, klarte heldigvis å rømme. Hun kom seg til Sør-Amerika, bodde i Peru, hvor hun ble førstefiolinist i Lima Symphony Orchestra, og hennes sønn Carlos, min andreledds fetter, bor nå i New Orleans, og vi har vært nære venner i det meste av våre voksne liv. Ignatz’ bror Joseph døde i Warszawa-gettoen. To av de tre søstrene omkom også i Polen. Bare hans eldste bror, den store polske cellisten Henryk Waghalter, klarte å overleve krigen. Min bestefar døde brått i New York i en alder av 68, i april 1949.

Under hans korte eksil i Tsjekkoslovakia i årene 1935 og 1936 skrev min bestefar en kort memoar, som avsluttes med en uttalelse om hans idealer som kunstner. Han erkjente at nazistene representerte en dødelig trussel for jødene, men han uttrykte overbevisningen at forbryterne i Det tredje riket ikke ville gå seirende ut mot det jødiske folks etiske og moralske forpliktelse til rettferdighet. Waghalter erkjente at han enda ikke visste hvor han kunne finne tilflukt. Og så avsluttet han memoarene med ordene:

Uansett hvor det måtte bli ønsker jeg å tjene kunsten og menneskeheten i samsvar med Moses’ ord: «Du ble frigjort fra slaveri for å kunne tjene dine brødre.»

Åpenbart var min bestefars oppfatning av jødisk etikk veldig forskjellig fra den som råder i Netanyahu-regjeringen og den dagsaktuelle sioniststaten. Han ville vært forferdet og forskrekket om han visste hva som ble gjort i det jødiske folks navn. Det kunne ikke være noe større bakvasking, ingen større gave til de virkelige antisemittene, enn å assosiere det jødiske folket med forbrytelsene som for tiden hver dag begås mot det undertrykte palestinske folket.

Historien om min bestefars liv og dets relasjon til katastrofen som hadde overveldet europeisk jødedom var et konstant diskusjonstema i mitt barndomshjem. Min bestemor, Ignatz’ enke, som vi kalte Omi, bodde hos oss. Jeg tilbrakte utallige timer på hennes rom, hvor hun fortalte meg om livet i Berlin, vennskapene med så mange flotte kunstnere, om å bli kløpet i baken av Giacomo Puccini, alle vennene hun kjente, forfatterne og til og med vitenskapsmenn, deriblant Albert Einstein, som ofte besøkte leiligheten i Konstanzerstrasse, hvor han likte å spille fiolin som del av en strykekvartett. Leilighetsboerne hadde ingen innsigelser.

Min bestemors historier ble supplert med dem fortalt av min mor, som hadde hatt en spesielt nær relasjon til hennes far. De fleste historiene ble fortalt på tysk, som hjemme hos oss hadde samme status som engelsk.

Det var ikke uvanlig, i hvert fall ikke i gata der jeg bodde. Mange av våre naboer var flyktninger: Dr. Jakobius, Frau London, Frau Spitzer, Frau Rehfisch, Walter og Uschi Bergen, Dr. Hartmann og Dr. Gutfeld. Det var andre hvis navn jeg ikke husker, men det var som om en betydelig del av Charlottenburg hadde blitt satt sammen igjen, i en forstad til New York City. Og så var det de mange vennene som bodde i andre deler av byen, men som var hyppige besøkende: Greta Westman, Dela Schleger og Kurt Stern.

Så mange av diskusjonene som beskrev livet i Berlin førte fram til uttrykket: «Und dann kam Hitler». Så kom Hitler. Det var hendelsen som forandret alt. Og dette førte i mitt unge sinn til så mange spørsmål. «Hvordan kom Hitler?» «Hvorfor kom Hitler?» «Så noen ham komme før 1933?» «Når hørte mine besteforeldre og mor om Hitler, og innså at han kunne komme?» Og til slutt, det viktigste spørsmålet av alle, «Hvorfor stoppet ikke folk Hitler fra å komme?»

Dette var et spørsmål som ingen jeg kjente hadde noen fullstendig utformede og overbevisende svar på. Men det var visse elementer ved svarene jeg fikk hjemme som var nyttige. For det første, nazistene ble klart identifisert som en høyreorientert bevegelse. Skillelinja i min familie mellom godt og ondt hadde derfor ikke gått mellom tysk og jøde, men mellom venstre og høyre. Dette skillet, insisterte min mor, fantes ikke bare i Tyskland, men over hele verden, og selvfølgelig i USA. Hun kunne av og til se på noen amerikanske politikere, og si: «Ich vertraue nicht diese Bande» («Jeg stoler ikke på den gjengen.»)

Min mor la spesielt vekt på det punktet. Hun hatet fascisme. Når hun la merke til eller møtte visse eksepsjonelt kritikkverdige sosiale og politiske holdninger, var hun tilbøyelig til å beskrive det fornærmende individet som «ein echter Fascist», en ekte fascist.

Hun var så visst klar over antisemittismens eksistens i Tyskland før Hitler. Hun møtte slike tendenser allerede før Hitler begynte å framkomme, blant lærere på hennes skole. Men hun gjorde ofte poeng om disse tendensene, at hun aldri ville ha trodd, og ikke trodde, at de uunngåelig ville utvikle seg til massemord. Hun trodde ikke på en slik uunngåelighet. Dessuten uttrykte hun aldri et spor av hat eller bitterhet mot tyskere. Hun var stolt over at hennes beherskelse av det tyske språket ikke hadde avtatt selv 60 år etter hennes flukt fra Tyskland.

Det skulle ta mange år før jeg kunne finne et politisk overbevisende svar som forklarte hvordan fascismen hadde kommet til makten i Tyskland. Som mange i min generasjon gjennomgikk jeg erfaringen av borgerrettighetsbevegelsen, gettooppstandene og Vietnamkrigen. 1960-tallets eksplosive hendelser stimulerte mine studier av historie, og oppmuntret til tendensen til å plassere samtidens hendelser i et breiere tidsmessig rammeverk. Dessuten, sinnet over den endeløse Vietnamkrigen og den stadig større desillusjoneringen med Det demokratiske partiet og amerikansk liberalisme førte meg videre i retning av sosialisme. Denne prosessen førte til slutt til min initielle oppdagelse, høsten 1969, av Leo Trotskijs skrifter.

Jeg fordypet meg i studiet av hans tilgjengelige skrifter: Hans monumentale Historien om Den russiske revolusjon, hans selvbiografi Mitt liv, Den nye kursen, Lærdommer av oktober og Den forrådte revolusjon. Alle disse verkene fungerte som grunnlaget for min beslutning om å tilslutte meg trotskistbevegelsen. Men bindet som hadde størst innvirkning på meg var en samling av Trotskijs skrifter viet kampen mot nazistenes framvekst til makten mellom 1930 og 1933.

I løpet av disse kritiske årene levde Trotskij i eksil på øya Prinkipo, utenfor kysten av Istanbul. Han var blitt forvist dit av det stalinistiske regimet. Nesten 2 000 miles unna Tyskland fulgte han hendelsene som utspilte seg. Artiklene hans, advarslene han kom med om faren reist av Hitler og nazipartiet, er uten sidestykker i politisk litteratur.

Trotskij forklarte ikke bare fascismens karakter – dens klassegrunnlag og vesentlige funksjon som et instrument for politisk terror mot sosialistbevegelsen og arbeiderklassebevegelsen – men han forklarte også hvordan nazistene kunne bli beseiret. Han avslørte de politiske orienteringene til det stalinistiske Kommunistpartiet, i dets såkalte Tredje periode, som erklærte at sosialdemokratiet og fascismen var identiske. Han motarbeidet denne bnkerotte ultravenstrepolitikken med en oppfordring til en samlet front av alle arbeiderklassepartiene for å bekjempe nazistenes trussel. Advarslene hans ble ignorert. Stalinismen, så vel som sosialdemokratiets svik, muliggjorde nazistenes seier.

Men Hitlers framvekst til makten og den påfølgende katastrofen med den andre verdenskrigen og Holocaust var ikke uunngåelig. De var resultatet av de politiske svikene til de reformistiske og stalinistiske lederskapene i arbeiderklassen. Å forstå det, å forstå hva fascisme var – og, når jeg tenker tilbake på det, innse at jeg vokste opp bare noen tiår etter at alt dette hadde funnet sted – hadde en dyp innvirkning på meg. Etter å ha innsett at det aldri mer må bli fascisme, og av å forstå at det var mulig å beseire denne politiske redselen, var man forpliktet til å bli aktiv i sosialistbevegelsen, og spesielt i den politiske organisasjonen som korrekt hadde analysert og gitt et svar på den største trusselen menneskeheten sto overfor.

Trotskij forankret framveksten av fascismen, ikke i den tyske psyken men i kapitalismens og nasjon-stat-systemets historiske krise. Hitler og fascistregimet representerte i siste instans den tyske kapitalismens desperate forsøk på å finne en løsning, gjennom krig og massedrap, på begrensningene pålagt den av det eksisterende nasjon-stat-systemet. Den ble tvunget til å «omorganisere Europa». Men dette var ikke et utelukkende tysk problem. Krisa påla den amerikanske imperialismen en enda større utfordring, som den er engasjert med i dag: Oppgaven å omorganisere verden.

I påfølgende skrifter, skrevet etter at Hitler hadde kommet til makten, advarte Trotskij for at fascismen og utbruddet av en andre verdenskrig ville konfrontere europeisk jødedom med faren for utryddelse. Han skrev at faren ikke kunne avverges av sionismen, som fremmet en nasjonal løsning på et problem forankret i kapitalistsystemets globale motsetninger.

Etter nazistenes seier insisterte Trotskij at jødenes skjebne mer enn noen gang var knyttet til sosialismens skjebne. Han skrev, i et brev datert 28. januar 1934:

Som helheten av den jødiske historiske skjebnen er jødespørsmålet et internasjonalt et. Det kan ikke løses gjennom «sosialisme i et separat land». Under omstendighetene med de nåværende ondsinnede og avskyelige antisemittiske forfølgelsene og pogromene, kan og bør de jødiske arbeiderne avlede revolusjonær stolthet fra kunnskapen at det jødiske folkets skjebne bare kan løses gjennom proletariatets fulle og endelige seier.

Dette perspektivet har blitt bekreftet av historien. De som hevder at grunnleggelsen av Israel var en politisk triumf har en særegen idé om hva en politisk triumf består av. Opprettelsen av en stat som er grunnlagt på åpenlyst tyveri av andres land, som på et reint rasistisk grunnlag fornekter de grunnleggende demokratiske rettighetene som burde innvilges alle borgere, som helliggjør hat og hevn som grunnlag for statspolitikk, som systematisk betingelser sine egne borgere til å drepe og plage menneskene det har stjålet fra, og som har gjort landet til det mest forhatte i verden – dette kan knapt beskrives som en «politisk triumf». Det er en politisk fornedrelse.

Den pågående krigen har, til tross for all dens skrekk og gru, gitt ett betydelig politisk bidrag. Den har vekket ungdommen. Den har åpnet verdens øyne. Den har avslørt sionistregimet og dets imperialistmedskyldige for de kriminelle de er. Den har igangsatt ei flodbølge av forargelse som skyller over hele verden, og vil skylle over de ansvarlige for dette genocidet.

Men den store utfordringen som konfronterer vår bevegelse er å fylle raseriet med et revolusjonært sosialistisk program som kan forene den globale arbeiderklassen i en felles kamp mot imperialistisk barbari. Vår bevegelse og bare vår bevegelse er utrustet til å møte denne utfordringen. Den legemliggjør en enorm politisk historie og en enorm politisk erfaring som nå strekker seg over et helt århundre. Det er ingen andre partier som i ei krise som den vi nå står overfor kan bringe en forståelse av dens dynamikk og et perspektiv til å gripe inn i situasjonen og endre den i arbeiderklassens interesser.

Så selv om dette foredraget ikke var en formell rapport for trotskismens hundreårsjubileum, adskilt fra dagens hendelser, jeg håper det har bidratt til deres forståelse av hva trotskistbevegelsen er og dens relasjon til de dagsaktuelle kampene vi står overfor.