Millioner av arbeidere og unge mennesker har protestert i Storbritannia og internasjonalt, rasende over slaktingen utført av Israel i Gaza med etnisk rensking av palestinerne som det eksplisitte målet. Deres raseri er ikke bare rettet mot Netanyahus fascistregjering, men også mot dens supportere i Storbritannias parlament og betalerne i USA.

Men Storbritannias Stop the War Coalition (STWC) og organisasjonens politiske leder Jeremy Corbyn har forsøkt å begrense alle protester til å legge press på Conservative-regjeringen, og dens de facto allierte i Labour Party, til å flytte fra deres nakne støtte for Israel og i stedet kreve en våpenhvile.

Uke etter uke kverner den israelske krigsmaskina videre og berget av palestinske lik vokser mens regjeringer i FN enten har appellert om «pauser» eller våpenhviler, eller har som Storbritannia avstått fra å stemme – alle vel vitende at aksen USA-Israel vil sikre at genocidet fortsetter uforminsket.

I munnen på alle av dem, fra president Macron i Frankrike til de despotiske styrerne i forskjellige arabiske regimer, er oppfordringer om våpenhvile et gjennomskuelig dekke for deres aktive samspill med Israel i landets bestrebelser for etnisk rensking av Gaza, for å bli fulgt opp av Vestbredden og Israel selv. Likevel, jo mer bankerott dette perspektivet har vist seg, jo mer insisterer Stop the War på at suksess vil komme bare man får flere mennesker ut på gatene.

9. desember så den syvende nasjonale marsjen med krav om våpenhvile siden 7. oktober, og den siste planlagt før 13. januar 2024. I forkant av denne marsjen gikk Storbritannias kampanje for å kreve en våpenhvile på et katastrofalt nederlag. Den 15. november ble den første avstemmingen i Storbritannia av noe slag holdt om Israels genocidale angrep, om et endringstillegg til Kongens tale om våpenhvile, framlagt av Scottish National Party (SNP).

I ukene før denne avstemmingen ble Labour-partileder sir Keir Starmer en hatfigur for millioner på grunn av hans berettigelse av krigsforbrytelser ved å referere til Israels «rett til selvforsvar». Konfrontert med et tilbakeslag trakk mer enn to dusin Labour-byrådsmedlemmer seg, mens tusenvis skrev inn til partiet der de fordømte dets posisjon og det kom til demonstrasjoner utenfor MP-ers valgkretskontorer.

800 000 marsjerte i London 11. november der de krevde en våpenhvile, i den største protesten i Storbritannia siden 2003-marsjen mot Irak-krigen. Til tross for dette, og etter fem uker med massedrap, Starmer ga ikke etter en tomme – og bare fire dager seinere svingte han partipisken over hans MP-er for å få dem til å motsette seg endringstillegget om en våpenhvile. SNP-forslaget møtte et rungende Nei, med 293 mot og bare 125 for. En stor del av Tory-partiets 350 MP-er var ikke engang pålagt å avgi stemme for å sikre forslagets nederlag.

Nesten tre fjerdedeler (142) av Labour-MP-ene fulgte Starmers ordre om å avstå fra å stemme. Bare 56 stemte for en våpenhvile. Som WSWS skrev: «Ikke én av Labour-MP-ene som brøyt med Starmers ordre i denne avstemmingen har noen intensjon om å bryte med Labour Party eller føre noen kamp mot partiets flertall for genocid. Få tenkte på å redde noe annet enn deres sjanser for gjenvalg.»

I kjølvannet av avstemmingen trakk åtte medlemmer av Labours frontbenk seg eller de ble sparket, og partimaskina buldret videre. De fleste som trakk seg bekjente deres fortsatte lojalitet til Starmer, med Labour Friends of Israel-medlem Jess Phillips’ «Dear Keir»-fratredelsesbrev som bemerket hennes «tunge hjerte», stolthet over «ditt Labour Party» og lovet å «gjøre alt jeg kan for å besørge en Labour-regjeringen ...» De fleste av disse skurkene vil etter hvert være tilbake om bord.

Enda mer opprørende var avslaget fra en enkelt nominelt «venstre»-MP til å bryte ut av partiet, etter uker med nesten generell nekting av engang å kritisere Starmer ved navn, for hans kriminelle samspill med genocid.

Stop the War samarbeider med Corbyn for å insistere på enda mer «press» på MP-er

En «operativ pause» i Gaza begynte 24. november for å tilrettelegge for en fangeutveksling, korrekt beskrevet av WSWS som å besørge Israel tid «til å lade våpnene på nytt for neste trinn i landets etniske rensking» av enklaven.

Den helga fant det sted en vesentlig redusert marsj i London, anslått av STWC til å telle 300 000. Stop the War møttes 2. desember likevel for å diskutere deres kampanjes angivelig enorme suksess.

Den første taleren, stalinisten Andrew Murray, følte seg forpliktet til å respondere på voksende misnøye med det han oppsummerte som «marsjer fra A til B» som ikke oppnår noe. Han insisterte at marsjene faktisk hadde sikret «fratredelsen av semi-fascist-innenriksminister» Suella Braverman, og «det største opprøret mot Starmer-lederskapet», hvilket beviste at «vi er på rett vei».

Han insisterte at oppgaven er å fortsette å legge press på Labour Party ved å true med å nekte å stemme på partiets MP-er ved neste parlamentsvalg! Murray bestrebet seg for ikke å forårsake noen vanskeligheter for møtets hovedtaler, Jeremy Corbyn, ved å komme med direkte kritikk av Labours genocidale krigshissere, der han sa britisk imperialisme «har et ansikt og navn. Men jeg vil ikke beskjemme noen av de utmerkede kameratene på podiet her, så jeg vil ordlegge meg positivt om anliggendet... Det er en stor skam, en politisk tragedie, at Jeremy Corbyn ikke fortsatt er partileder for Labour Party i dag.»

De uten Corbyns «moralske klarhet», som ble besørget anonymitet av Murray, ville «bli spikret til den politisk vanærens søyle, de som ikke kan bestemme seg for om de er for en våpenhvile eller imot den, hvorvidt de er for en våpenhvile eller for at krigen fortsetter, disse politikerne trenger bare ett enkelt budskap, ‹Ingen våpenhvile, ingen stemme.›»

Murray sa dette ville gjøre det mulig for antikrigbevegelsen å «påtvinge regjeringen i vårt land fred og rettferdighet».

Corbyn forholdt seg også taus om Starmers Labour Party, da han talte. Etter å ha skrytt av de 125 MP-ene som stemte for en våpenhvile, fortsatte han: «Store antall andre gjorde det ikke... I parlamentets ‹parallelle univers› kalkulerer politikerne ‹Vel … om jeg går halvveis inn for en delvis våpenhvile vil kanskje de som støtter Palestina tro jeg er grei nok, men jeg går ikke hele veien med dem, for jeg er uansett ikke enig med dem.› Jeg overhører noen helt latterlige samtaler som pågår.»

Spurt av en reporter om slike politikere noen gang vil bli tvunget til å lytte repliserte Corbyn: «Ja, de vil bli tvunget til å lytte, for hadde vi kalt den avstemmingen ei uke tidligere, ville vi ikke ha fått de 125 stemmene vi fikk, som stemte for en permanent våpenhvile. Vi hadde fått langt færre. De som ble oppmuntret av styrken i handlinger i deres egne valgkretser. Titusenvis av e-poster ble sendt til hver MP, som forlangte en våpenhvile, og velgerne har fortsatt med det.»

Dette sa Corbyn nesten ni uker etter begynnelsen av Israels angrep, med tusenvis døde og Gaza redusert til grus. Dødstallet den 16. november, da avstemmingen om en våpenhvile ble holdt, var rundt 12 000, som tilsvarer 214 døde palestinere for hver Labour-MP-stemme. Med nå over 21 000 bekreftet døde og ytterligere tusener begravd under ruinene, er blodprisen for hver Labour-MPs stemme for en våpenhvile over 500 døde palestinere og stigende.

Likevel, i et valg som sannsynligvis vil finne sted i mai i år – med Labour som står på et program identisk med Toryenes og åpent støtter genocid – tilbyr Stop the War-koalisjonen sin støtte til en Labour-regjering dersom noen flere av partiets MP-er gjør en meningsløs oppfordring om en våpenhvile mens Israel fortsetter sin militæroperasjon. Innen mai kan dødstallet være hundretusener, der Israel har lovet å føre krig i mange måneder framover, og med vinter og sykdom som allment er forventet å kreve flere liv enn landets bomber.

Rundt 100 000 protesterte i London 9. desember hvor de ble fortalt av Stop the War-innkalleren Lindsay German fra pseudo-venstre-gruppa Counterfire: «Når valget kommer står Palestina på stemmeseddelen, og om det ikke er et avstemmingsresultat for en våpenhvile, vil det ikke være noen stemme for politikerne som nekter å gjøre det.» På podiet sto Corbyn og bare to Labour-MP-er, Apsana Begum og John McDonnell, og ingen av dem sa noe kritisk om Labour.

STWC og Labour-venstres svik mot antikrigbevegelsen

Stop the War Coalition promoterer Corbyn og en håndfull fra Labours «venstre», sammen med fagforeningsledere som Mick Lynch fra Rail, Maritime and Transport (RMT), som de angivelige lederne av en antikrigbevegelse, fordi dens pseudo-venstre og stalinistiske lederskap deler med dem en urokkelig lojalitet til hele arbeiderbyråkratiet. Grupper som Counterfire og Socialist Workers Party som det splittet fra i 2010 opererer utenfor Labour Party, men bare med den begrensede målsettingen å «presse» fagforeningene og Labours «venstre» til å vedta en mer «radikal» agenda.

Det er ikke bare at de fortsatt forfekter å stemme på Labour mot Toryene, som de helt sikkert vil opprettholde til tross for deres trusler over en våpenhvile. Framfor alt reiser de aldri nødvendigheten for at arbeidere skal rive seg løs fra fagforeningsapparatet Labour Party baserer seg på for å overvåke og inndemme klassekampen og påtvinge partiets krigspolitikk. De kan av og til knurre mot Starmer, men han gjør det klart at hans høyreorienterte regjeringsprogram vil bli pålagt av et korporatistisk system av offisielt samspill mellom regjeringen, arbeidsgiverne og fagforeningene.

STWC må prise antikrigtrovedigheten til Corbyn og hans svinnende gjeng av supportere desto mer presserende, gitt at Labour Party og Trades Union Congress (TUC) er så åpent pro-krig og deres grep om arbeiderne har blitt massivt erodert. Det å forfekte «corbynisme» som en antikrigtendens er derfor avgjørende om STWC skal kunne opprettholde utsiktene til å få tvunget Labour til å endre posisjon på Gaza.

Det er imidlertid Corbyns historikk som mest perfekt legemliggjør den politiske bankerotten for STWCs antikrigstrategi. Han ble populært valgt til Labour-leder i 2015, i vesentlig grad på grunn av hans antikrig- og antiimperialismehistorikk, spesielt relatert Irak-krigen i 2003, men også hans forsvar av palestinerne. Han overtok lederskapet av Labour Party samtidig som han innehadde stillingen som styreleder for Stop the War Coalition, og Murray selv ble rådgiver for den nye lederen. Men med millioner av arbeidere som støttet ham og hundretusener som sluttet seg til partiet for å beseire en høyreorientert plan om å avsette ham i 2016, presiderte Corbyn over et langtrukkent nederlag, som endte med hans erstatning av Starmer i 2020.

Der han kapitulerte på alle prinsipielle anliggender var Corbyns mest groteske svik, og dem var det mange av, var da han, etter å ha sluttet som STWC-styreleder etter å ha blitt Labour-partileder, raskt forlot hans motstand mot NATO og den kjernefysiske avskrekkingen, forpliktet seg til NATOs militære utgiftsmål, og ga Labours MP-er fritt stemmevalg om militær aksjon mot Syria.

Forløperen for heksejakta på antisionistdemonstranter som opponerer mot genocidet i Gaza som antisemitter var den ondsinnede kampanjen ført mot Corbyn og hans støttespillere i Labour Party. Men det var Corbyn som tilrettela for denne heksejakta ved å nekte å motsette seg den og sågar ledet utvisningen av noen av hans nærmeste allierte fra partiet. Dette forhindret ikke hans egne utvisning fra det parlamentariske Labour i 2020 for å ha antydet et politisk motiv for denne svertekampanjen anført av hans blairist-motstandere.

Som respons på denne kapitulasjonen advarte Murray, på et møte for å markere STWCs 20-årsjubileum i 2021, mot å lage bølger ved å være for hard i kritikken av Labour, fordi «vi må tenke på alt vi sier, og hvordan vi protesterer – hvordan det ikke bare vil påvirke opinionen, men hvordan det kan innvirke på Jeremy, som er en veldig trofast venn av Stop the War... Vi har, så å si, mye penger i banken med hverandre.»

Ett år seinere førte denne amnestien for Corbyn og hans allierte til at elleve medlemmer av Socialist Campaign Group, deriblant John McDonnell og Diane Abbott, trakk deres støtte til et åpent brev fra STWC som oppfordret til en våpenhvile i Ukraina – innen en time etter at Starmer advarte om at kritikk av NATO ville føre til utvisning fra partiet. McDonnell ble selv en prominent supporter av den ukrainske regjeringen som leder NATOs stedfortrederkrig.

På Stop the War’s nasjonalkonferanse ved begynnelsen av fjoråret deltok ikke en eneste Labour-MP, som var første gang i organisasjonens historie. Murray besørget igjen den nødvendige apologetikken, der han understreket at dette ikke var fordi «ingen Labour-MP er enig i Stop the War’s posisjon [til Ukraina-krigen], men fordi lederen av Labour Party, som for hver dag avslører seg som en mer autoritær imperialist, har gjorde det klart at ethvert Labour-MP ville ofre partipisken og sitt parlamentsete dersom de assosierer seg med antikrigbevegelsen – noe ikke engang Tony Blair gjorde.»

Hvis slike som McDonnell nå føler de kan kombinere deres kryping for Starmer og krigshissingen i Ukraina med mønstring på STWC-plattformer om Gaza, sammen med Corbyn, er det bare fordi de stoler på organisasjonens fortsatte forpliktelse til å «tenke på alt vi sier, og hvordan vi protesterer» slik at Labours «venstre» kan fortsette å unngå sammenstøt med Starmer.

En alternativ utenrikspolitikk for britisk imperialisme

Det andre grunnleggende anliggendet som må forstås angående Stop the War-koalisjonen er at dens allianse med det gjenværende av Labours «venstre» fullt og helt er del av at organisasjonen forfekter en pro-kapitalistisk strategi, kjempet for i bevisst politisk opposisjon til sosialisme og et perspektiv basert på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen.

Den sentrale lederskapet i STWC siden koalisjonen ble grunnlagt i 2010 består av Counterfire og det stalinistiske Kommunistpartiet i Storbritannia. De fungerer som et samlingspunkt for andre pseudo-venstre-tendenser, pasifister og stalinister rundt den nå nesten nedlagte Kampanjen for atomnedrustning, noen få av Lbours «venstreorienterte» og fagforeningsbyråkrater, foruten religiøse grupper, deriblant Sunni Muslim Association of Britain. Krigen mot Gaza har involvert en prominent rolle for Palestine Solidarity Campaign, med dens pseudo-venstre-lederskap som er fullstendig lojalt Labour Party.

Stop the War har fra starten av kombinert deres bestrebelser for å fange opp antikrigsentimenter og få brakt dem under politisk veiledning av fagforeningsbyråkratiet og en håndfull labourister som Corbyn, med appeller til Labour og alle andre de tror vil lytte til dem, for å forfekte en britisk utenrikspolitikk som tar avstand fra amerikansk imperialisme. Allianser med angivelig mindre militaristiske globale makter, initielt Europa og mer nylig «Det globale sør», forfektet av «progressive stemmer» hjemme, er faktisk måten Stop the War foreslår å stoppe kriger.

Under oppløpet til den andre Gulf-krigen i 2003 ble Liberal-demokratene holdt fram som antikrigallierte, sammen med den franske og den tyske regjeringen, og FN – alle fremmet som et alternativ til Tony Blairs allianse med George Bush jr.s amerikanske administrasjon, og med katastrofalt resultat.

Etter Irak ble STWC adoptert og promotert av et breit spekter av «venstreorienterte» i Labour og fagforeningsapparatene, som et trygt og pålitelig redskap for å lage symbolske protester mot upopulære kriger i Libya, Syria og andre steder, som ikke forpliktet noen til noe annet enn å formane britisk imperialisme til å revurdere sin «spesielle relasjon» til USA.

Som det er beskrevet i detalj på World Socialist Web Site: «I 2007 brukte STWC Blairs avgang som Labour-leder til å rette en direkte appell til Gordon Brown, hans erstatter og partner-in-crime, om å ‹føre en utenrikspolitikk uavhengig av De forente stater av Amerikas administrasjon.›»

«STWC erkjente: ‹Brown har vært ved statsministerens høyre hånd gjennom alle beslutningene om Irak og Afghanistan›, før de la til: ‹Likevel er det vår overbevisning at massepress, kombinert med velgernes egeninteresse, kan tvinge den britiske regjeringen til å bryte med George Bush’ kriger.›»

Offentlig opposisjon mot militarisme tvang Conservative-regjeringen til David Cameron til å holde en parlamentarisk avstemming 30. august 2013, som gikk imot at Storbritannia deltok i planlagte amerikanske luftangrep på Syria. Lindsey German skrøyt som respons: «Vi har sagt i noen år at et av våre mål som bevegelse burde være å bryte Storbritannia fra å følge USA i hvert trinn av deres utenrikspolitikk. Denne uka har vi gjort det mulig.»

Da Corbyn ble partileder i 2015 uttalte STWC igjen at de tok til orde for en alternativ utenrikspolitikk for en Labour-regjering å følge, uten noen utfordring av kapitalistsystemet som er pådriveren for Storbritannias imperialistinteresser. En artikkel av John Rees 4. november 2017, «Labour trenger sårt å vedta Corbyns syn på krig og fred» fordømte «utdaterte strukturer fra den kalde krigen», med USA som «den dominerende staten i NATO-alliansen». Med USA som «taper det økonomiske kappløpet til Kina», burde Storbritannia forlate den «spesielle relasjonen» som etterlater Storbritannia til «underarbeid for USAs vippe til Stillehavet» og «adoptere corbynisme».

STWCs respons på den vanærende tilbaketrekkingen av amerikanske og allierte styrker fra Afghanistan i 2021 var en appell 15. august til «politikere fra alle partier om å ta til seg lærdommene fra de mislykkede intervensjonskrigene og vende seg til internasjonalt samarbeid som middel for å løse tvister og takle problemer med fattigdom og underutvikling.»

Det samme kravet ble framsatt under oppkjøringen til NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, i en uttalelse 21. januar 2022, der de ba om «en ny altomfattende sikkerhetsarkitektur i Europa, ikke under noen stats hegemoni. Vi forlanger at den britiske regjeringen og Labour Party tar avstand fra USAs politikk og prioriteringer, og utvikler en uavhengig utenrikspolitikk.»

En måned seinere begynte krigen i Ukraina, med hver eneste av de europeiske stormaktene som støttet USA og NATO og ikke et spor av den mytiske «altomfattende sikkerhetsarkitekturen» å se. Men skulle et slikt trekk noen gang bli gjort av de europeiske maktene ville det ikke være et trekk imot krig, men ville representere en forpliktelse fra de europeiske imperialistene til å føre krig på deres egne premisser og for å fremme deres egne rovinteresser.

Det bankerotte perspektivet av en fredelig «multipolar» kapitalisme

Ingen fundamental endring av STWCs linje fulgte av disse hendelsene, annet enn å legge ytterligere vekt på den «begrensende» hånda som angivelig ble tilbudt av de framvoksende økonomiske maktene, framfor alt ledet av Kina.

På et stevne mot Ukraina-krigen i februar 2023, erklærte Murray: «Når vi sier fred nå, snakker vi unisont med Kina, med India, med Sør-Afrika, med Lula og Brasil, og med det meste av menneskeheten som sier at tiden nå er inne for å stoppe denne krigen... Lula har oppfordret til forhandlinger. Den kinesiske regjeringen har fremmet en plan for forhandlinger. Vi trenger denne våpenhvilen for at forhandlingene kan starte og vi kan få en fred... Vi trenger den fredsavtalen nå. Og vårt ansvar er å sørge for at vår regjering ikke saboterer den.»

Det er denne linja som nå er mest dominerende i Stop the Wars perspektiv for å få slutt på genocidet i Gaza. Organisasjonens nettsted gjenga en artikkel fra den stalinistiske avisa Morning Star fra 18. desember, en av en serie skrevet av Jenny Clegg som understøtter kapitalistregimet i Beijing med absurde titler som «Hvordan Kina vil bygge en moderne sosialistisk stat innen 2049», og som aksepterer at Xi-regimets mål er «sosialistisk modernisering med kinesiske særtrekk».

Clegg, en seniorforeleser for internasjonale studier ved University of Central Lancashire, formaner til støtte for Kinas fempunkts fredsforslag om Israel-Palestina som ble lansert i FNs sikkerhetsråd 30. november. Det banale tullet det er tale om, som formaner til en våpenhvile og en politisk overenskomst etter «den lange forsinkelsen med å realisere drømmen om en uavhengig palestinsk stat, og unnlatelsen av å rette opp den historiske urettferdigheten det palestinske folket har lidd», ble framlagt i et organ der USA har vetorett og i flere tiår har blokkert utallige lignende resolusjoner.

Clegg syter: «Initiativet er fullstendig forbigått i Vesten», mens Kina «understreket dets betydning ved å sende utenriksminister Wang Yi til å lede sesjonen og framsette forslaget,» før hun patetisk spurte: «Gitt at FN, EU, USA, Storbritannia, Kina og Russland alle hevder å støtte en tostatsløsning, hvor vanskelig kan det være å få til en avtale?»

Clegg og STWC er blant de mange forfekterne av en «multipolar verden» der USA og europeiske makter gradvis overskygges av deres konkurrenter, alltid ledet av Kina. Palestinernes skjebne er derfor betrodd Kinas suksess med å erstatte EU som Midtøstens «hovedhandelspartner, eller i Israels tilfelle, den nest største handelspartneren», og til ulike regionale makter «som ser østover til Shanghai Co-operation Organisation», med Egypt, Qatar og Saudi-Arabia som ble «dialogpartnere i 2021, etterfulgt av UAE, Bahrain og Kuwait i 2022».

Dette blir framstilt som «ikke så mye en maktkamp mellom Kina og USA, det som finner sted er framveksten av Midtøsten selv», med Kinas rolle som en «konsensusbygger for fred».

Det multipolare perspektivet utlegges som følger: «Dette handler da ikke om å utvise USA fra Midtøsten, men å begrense deres muligheter: Det å avslutte regionens underkastelse til USAs makt handler ikke så mye om å kutte koblinger, men heller at både vest og øst ser i retning Kina for å styre mot en grønn, digitalisert overgang.»

Hovedproblemet med alle slike scenarioer er at de antar at USA vil respondere på en slik utfordring for sitt globale hegemoni ved å rulle over og akseptere sin naturlige degradering. Virkeligheten beviser det motsatte. Selv om man skulle akseptere at Kinas rolle i verdensanliggender er fullstendig altruistisk, snarere enn designet for å utvide sitt borgerskaps kommersielle og politiske innflytelse samtidig som de prøver å unngå direkte konflikt med Washington, vil USAs respons på en økonomisk utfordring fra Kina, som de ikke kan overvinne med økonomiske midler aleine, være en pådriver for deres vending til en militær løsning.

Biden-administrasjonens plan er at genocidet i Gaza skal følges opp av militæraksjon mot Iran og landets allierte, i det Israels forsvarsminister Yoav Gallant har beskrevet som en «flerfrontskrig» på tvers av «syv teatre: Gaza, Libanon, Syria, Judea og Samaria [Vestbredden], Irak, Jemen og Iran». USA står bak denne pådriveren, som de kalkulerer vil konsolidere deres grep over det oljerike Midtøsten og styrke deres hånd i en pågående konflikt med både Kina og Russland.

Stop the War vet dette, der de 21. desember publiserte en artikkel fra Counterfire, «Rødehavet er nå den andre fronten i Gaza-krigen». Men det eneste svaret på denne alvorlige faren, tilbudt av John Rees, etter å ha spurt «om Gaza-krigen vil oppsluke hele Midtøsten», er å håpe på et amerikansk nederlag gjennom en kombinasjon av Houthi-angrep på saudiske oljefelt, Iran som støtter «en mer offensiv strategi fra både Houthiene og Hizbollah», «den irakiske motstanden, under en pro-iransk irakisk regjering ... som gjennomfører en vedvarende kampanje av angrep på amerikanske baser både i Irak og Syria», og at USA «blør troverdighet hos alle andre enn landets mest servile allierte, som påfølgende FN-avstemminger har vist».

Et slikt lurvete program kan ikke stoppe den globale eskaleringen av krig og vender oppmerksomheten vekk fra den opposisjonelle bevegelsen i den internasjonale arbeiderklassen som faktisk kan det. Bare i det nest siste avsnittet er «folkelig avsky for det Israel gjør med amerikansk oppmuntring» reist som en faktor for amerikansk imperialismes krise. Dette vitner om hvordan Stop the War fornemmer Gaza-protestene utelukkende fra et ståsted som oppmuntrer de politiske hovedaktørene i STWCs syn – Washingtons ulike kapitalistrivaler – til å trimme Amerikas seil og på en eller annen måte sikre en multipolar verden.

«Venstre»-kritikk versus revolusjonær opposisjon

Leo Trotskij skrev i 1927 om «Kampen for fred og Den anglo-russiske komitéen», der han tegnet et skjærende nøyaktig bilde av rollen det politiske «venstre» spiller på vegne av imperialismen, som perfekt fanger Corbyns og Stopp krigalliansens rolle om Gaza:

«Venstre» kritiserer regjeringen innen slike grenser som ikke forstyrrer dens rolle som utbytter og raner. «Venstre» gir uttrykk for massenes misnøye innen disse grensene, for å forhindre dem fra revolusjonær handling.

Skulle massenes misnøye bryte gjennom til utsiden søker «venstre» å få dominert bevegelsen for å kvele den. Om ikke «venstre» kritiserer, ikke avslører, ikke angriper borgerskapet, ville det ikke være i stand til å tjene borgerskapet «på sin egen måte».

Om det innrømmes at «venstre» er en ballast da innrømmes det at det er den nyttige, relevante, nødvendige, støttende ballasten foruten hvilken den britiske imperialismens skip forlengst ville ha gått ned.

[Trotskijs skrifter om Storbritannia: Bind 2, s. 210, New Park Publications 1974]

«Venstre» er identifisert som å innta en posisjon innen imperialistpolitikk, heller enn en genuin opposisjon mot imperialisme, og del av et breiere spekter som inkluderer deres heftige kritikere på høyresiden. Hva angår blairisters og Tory-medias fordømmelser av Corbyn et al, legger Trotskij til:

Sikkert og visst, [Tory-] diehards raser og skummer mot «venstre». Men det gjøres for at det skal beholde gudsfrykten, slik at det ikke overskrider grensene foreskrevet det, for at det ikke påløper unødvendige utgifter for deres ‘ballast’. Disse diehards er en like nødvendig ingrediens i imperialistmekanismen som «venstre» er. [ibid]

Det er ikke noe grunnlag for å motsette seg genocidet i Gaza utenom en politisk kamp mot regjeringene og nominelle opposisjonspartier som Labour som støtter Israel, og fagforeningsbyråkratiene som ikke har gjort noe for å forsvare palestinerne eller motsette seg deres forfølgere. Dette inkluderer i første rekke de nakne krigshisserne i Washington og London, men også krigens mange andre tilretteleggere som imperialistlandene Frankrike og Spania, og de arabiske regimene som skjuler deres skyld bak oppfordringer om våpenhvile.

Det å få slutt på massemord og etnisk rensking i Gaza og opponere mot den ekspanderende krigen ført av NATOs imperialistmakter og deres stedfortredere i Midtøsten og Ukraina, i siste instans målrettet mot Kina, fordrer utviklingen av en global bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalistklassen og dens repressive statsapparat.

De millionene som uke etter uke har deltatt i masseprotester til forsvar for palestinerne, må vende seg bevisst og systematisk til fabrikkene og arbeidsplassene, og argumentere for arbeiderklassehandlinger, inkludert streiker og boikotter av våpenselskaper, havner og flyplasser, for å hindre forsendelser av alle gjenstander til Israel med militær anvendelse.

Forlangendet må reises om en politisk generalstreik, som knytter kampen mot krig til nedkjempingen av den brutale sparepolitikken og innstramningene som blir pålagt av regjeringer internasjonalt for å betale for krigen, og mot ødeleggelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter av en styringsklasse som er fast bestemt på å knuse all opposisjon mot dens forbrytelser.

Utviklingen av en sosialistisk massebevegelse mot krig krever nye organisasjoner, et nytt perspektiv og byggingen av et politisk lederskap som tar sikte på arbeiderklassens erobring av makten, styrtingen av kapitalismen og imperialismen, og etableringen av sosialisme på en verdensskala. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Party besørger denne nye kampaksen for arbeidere og unge mennesker i Storbritannia og over hele verden.