Perspective

Massemobiliseringen mot ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland og kampen mot fascisme

Folk samles for å protesterer mot partiet AfD og høyreekstremisme foran Riksdagsbygningen i Berlin, Tyskland, søndag 21. januar 2024. [AP Photo/Ebrahim Noroozi]

Masseprotestene mot fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) er del av en internasjonal bevegelse mot styringsklassens høyreorienterte politikk. Den enorme motstanden mot antiflyktningepropaganda, krig og ulikhet må utvikles til en bevisst bevegelse av arbeiderklassen mot regjeringen og kapitalisme.

Godt over en million mennesker protesterte i løpet av helga mot AfD i hundrevis av tyske byer etter at et hemmelig møte ble offentlig kjent der ytre høyre-politikere fra AfD og Kristelig-demokratenes «Verdiunion» sammen med næringslivsrepresentanter diskuterte planer for deporteringen av millioner av mennesker med migrantbakgrunn.

Størrelsen på demonstrasjonene, som overgikk arrangørenes forventninger mange ganger, viser den enorme motstanden mot gjenkomsten av fascisme og krig i befolkningen. Etter de grufulle opplevelsene fra to verdenskriger og Holocaust er avvisingen av tysk imperialisme og militarisme dypt forankret i massenes bevissthet.

Objektivt sett er masseprotestene derfor ikke bare rettet mot AfD, men også mot den høyreorienterte politikken til regjeringen og samtlige partier i Forbundsdagen (det føderale parlamentet). De er del av en internasjonal mobilisering mot krigspolitikken og de sosiale innstrammingene. I flere måneder har enorme demonstrasjoner mot Israels genocid mot palestinerne funnet sted over hele verden. I Frankrike demonstrerte 150 000 mennesker sist helg mot «reformen» av landets immigrasjonslov, som feires av fascisten Marine Le Pen som en «ideologisk seier». Arbeidslivskonflikter og sosiale protester øker overalt. En seks-dager-lang streik av lokførere begynner i Tyskland tirsdag. Bøndenes protester mot statlige nedskjæringer fortsetter også, og sprer seg over hele Europa.

Mange av demonstrasjonenes arrangører står imidlertid nært Forbundsdagens partier og har som mål å underordne protestene til den forhatte politikken til regjeringen og etablissementspartiene, og til statsmaskina. Det de mener med «demokrati» er forsvaret av den eksisterende ordenen og styrkingen av de hemmelige tjenestene, politiet og hæren, som selv er infiltrert av høyreekstreme krefter, og ikke, som de fleste demonstrantene, ytringsfrihet, sosialt velvære og fred.

Derfor inviterte arrangørene representanter for sosialdemokratene (SPD), De grønne og kristelig-demokratene (CDU) til å tale under protestene og forsøkte mange steder å undertrykke fordømmelser av regjeringens AfD-lignende deportasjonspolitikk. Det samme gjelder den utbredte motstanden mot Israels genocid i Gaza, som er kriminalisert av regjeringen under den falske beskyldningen om antisemittisme. Palestinske grupper har rapportert at de har blitt delvis ekskludert fra demonstrasjonene mot AfD.

Slagord som «Alle sammen mot AfD» er ment å antyde at Bundestag-partiene står på demonstrantenes side og er allierte i kampen mot den høyreorienterte faren. Høyredreiningen kommer faktisk fra styringsklassen.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og World Socialist Web Site har de siste årene vist i detalj hvordan ytre høyre-posisjoner, inkludert at naziforbrytelser relativiseres, systematisk har blitt akseptable av borgerlige politikere av alle sjatteringer, i akademia og media. AfD er ikke et tilfeldig fenomen, men ble bevisst bygget opp og kurtisert for å kunne håndheve den forhatte krigspolitikken og de sosiale innstrammingene mot arbeidende mennesker.

Alle partier i Forbundsdagen setter nå AfDs program ut i livet. Mens AfD diskuterer deportasjoner i hemmelige møter vedtok i forrige uke SPD, De grønne og FDP den såkalte «Loven om forbedret tilbakeføring» – «das Rückführungsverbesserungsgesetz» – en massiv innstramming av assimilerings- og oppholdslovene, som vil resultere i massedeportasjoner. Støtte til genocidet i Gaza, hets mot muslimer og massiv gjenopprusting av Bundeswehr (de væpnede styrker) er også sentrale pilarer i AfD-programmet som er satt ut i livet av den tyske regjeringen.

De kraftige demonstrasjonene mot AfD viser at denne høyredreiningen ikke kommer fra arbeidende mennesker, men fra styringsklassen. Om AfD klarer å oppnå valgsuksess er det bare fordi de andre partiene er dypt foraktet og fordi det ikke finnes et venstreorientert alternativ. De nominelt «venstre»-partiene SPD, De grønne og Die Linke (Venstrepartiet) konkurrerer med hverandre om å promotere militarisme, sosiale nedskjæringer og overrekking av milliardgaver til de rike.

Denne utviklingen er et internasjonalt fenomen. Alle pseudo-venstre-partiene, som Syriza i Hellas, Podemos i Spania eller Democratic Socialists of America (DSA), forsvarer kapitalismen og baner vei for de mest høyreorienterte kreftene. Åpent høyreekstreme regjeringer, som Milei i Argentina eller Meloni i Italia, skiller seg ikke vesentlig fra en «sosialdemokrat» Olaf Scholz eller en «demokrat» Joe Biden hva angår krigs-, sosial- og flyktningepolitikk.

Styringsklassen griper overalt til autoritære styringsformer fordi den endeløse berikelsen av oligarkiet og krigspolitikken for å nyfordele verden ikke kan håndheves med demokratiske midler. Genocidet i Gaza viser at de med det tyr til massemorderiske og i all hovedsak fascistiske metoder.

Under disse betingelsene vender den tyske styringsklassen tilbake til sine brune tradisjoner. Hitler ble heller ikke valgt av flertallet, men ble brakt til makten av en konspirasjon av borgerlige partier, næringslivsrepresentanter og militæret. I motsetning til AfD i dag ledet han imidlertid en massebevegelse av et fortrykt småborgerskap, men fikk i det siste relativt frie valget bare i underkant av en tredjedel av stemmene.

Reichspresident Hindenburg, som SPD tidligere hadde støttet som en garantist mot fascismen, utnevnte likevel Hitler til Reichskansler i januar 1933. To måneder seinere innvilget alle de borgerlige partiene ham diktatoriske fullmakter.

Leo Trotskij og Venstreopposisjonen var de eneste som forsto denne utviklingen og motarbeidet den med et progressivt perspektiv. De erklærte at fascismen var et produkt av den kapitalistiske krisa og bare kunne stoppes ved en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen. Opp mot kapitalistbarbariet satte de den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Disse lærdommene og dette perspektivet er i dag av brennende relevans. Det å slåss sammen med SPD, De grønne og Die Linke (Venstrepartiet) mot AfD ville være som å drive ut djevelen med Beelzebub. De gjennomfører selv det ekstremt høyreorienterte programmet for genocid, krig og ulikhet, og kurtiserer AfD. Dette gjør de fordi de forsvarer kapitalismen og representerer oligarkenes interesser. Som World Socialist Web Site forklarte i sitt nyttårsperspektiv:

Alt snakk om å forsvare demokratiet og bekjempe fascisme mens man ignorerer det fundamentale spørsmålet om klasse og økonomisk makt – og derfor, erkjenner nødvendigheten av mobiliseringen av arbeiderklassen på en global skala for å styrte kapitalismen – er kynisk og politisk impotent demagogi. Milliardærenes rikdom må eksproprieres og de gigantiske selskapene må transformeres, uten kompensasjon til de store aksjonærene, til offentlig kontrollerte verktøy, drevet på grunnlag av sosialt behov, ikke privat profitt.

Den avgjørende oppgaven er å utvikle mobiliseringen mot AfD til en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme, og å utstyre den med et klart sosialistisk program og det nødvendige politiske lederskapet. Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei og Den internsjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) kjemper for i de kommende europeiske valgene. Dersom du er stemmeberettiget, meld deg på for å støtte vår deltakelse i de europeiske valgene. Ta opp kampen for sosialisme!

Loading