Indias BJP-regjering, Bharatiya Janata Party, iscenesatte mandag et massivt skue for å innvie et nyoppført hindutempel på stedet der den kjente Babri Masjid-moskéen sto i nesten 500 år. Moskéen ble i 1992 stormet og demolert av fundamentalistiske hindufanatikere organisert av BJP og partiets fascistiske allierte.

Den indiske statsministeren Narendra Modi presiderte over mandagens begivenhet som både var feiringen av en historisk forbrytelse og et stort skritt i retning av å realisere en langt større – transformasjonen av India til en hinduoverherredømmestat der muslimer, kristne og andre minoriteter skal leve i lidelse, og det bare i den grad de erkjenner at India først og fremst er en «hindunasjon».

Raseringen av Babri Masjid den 6. desember 1992 var en uhyrlighet som utløste den største bølga av kommunalistisk vold i India siden delingen av subkontinentet i 1947 i et uttrykkelig muslimsk Pakistan og et overveiende hinduistisk India. Tusener omkom, de fleste av dem fattige muslimer.

Tre tiår seinere har det høyreekstreme partiet BJP blitt den indiske styringselitens foretrukne parti for nasjonal regjering. Om Indias milliardærer har omfavnet Modi og kjeltringene som bemanner BJPs fremste benkerader, er det nettopp på grunn av deres vilje til å tråkke jernskodd over demokratiske rettigheter og konstitusjonelle sikkerhetsgarantier i forfølgelsen av «pro-investorpolitikk» og New Delhis stormaktsambisjoner.

Mandagens begivenhet var regissert ned til minste detalj – alt med siktemålet å håne og tilsidesette Indias konstitusjons sekulære forskrifter, oppildne hindusjåvinisme, promotere religiøs fordomsfullhet og irrasjonalitet, og besørge den hinduistiske sterke mannen Modi et guddommelig imprimatur.

Modi presiderte i en seremoni i templets indre helligdom som hevdet å ha «gitt liv» til et idol av babyen lord Ram – i realiteten ei stor dukke – gjennom en forseggjort serie med hinduistiske besvergelser og ritualer.

I en påfølgende tale til tusenvis av dignitærer som ble nasjonalt fjernsynskringkastet, erklærte Modi templets innvielse for å være «gjenfødelsen» av «hindunasjonen», etter århundrer av «slaveri» for hendene på «muslimene» og Det britiske imperiet, som bekreftet at hindunasjonen og India er ett.

Erklæringene om nasjonal hinduenhet er, selvfølgelig, en kolossal svindel. India er herjet av klassekonflikt, der den øverste 1 prosenten av befolkningen mesker seg på 22 prosent av all inntekt, mens hundretalls millioner overlever på mindre enn $ 3 dagen. Der Modi proklamerer en mytisk hindunasjons «gjenfødsel» er det han faktisk feirer den politiske forrangen til BJP og partiets ytre høyre-allierte.

«Dette er ikke bare et guddommelig tempel» hevdet Modi. «Det er et tempel for Indias visjon, filosofi, og retning ... Ram er Indias tanke, Indias lov ... Indias prestisje, Indias makt.»

Velsignelsen av denne orgien av reaksjon kom ikke bare fra lederen av fascistpartiet RSS, som sto ved Modis side under store deler av forløpet, men også fra Indias milliardærer. Anført av Mukesh Amabani og Gautam Adani, henholdsvis Asias rikeste og nest rikeste person, stilte de mannsterkt opp for å delta i festlighetene og besørge ytterligere glans til det som var den uoffisielle lanseringen av valgkampen til Modi og BJP, for å vinne en tredje femårsperiode på rad når India denne våren går til valgurnene. «Veldig, veldig privilegert å bevitne Indias nye tid,» erklærte Ambani.

Deler av vestlige media, deriblant Guardian, Financial Times, New York Times og Japan Times, har uttrykt bekymring over «det sekulære Indias død». Disse bekymringene er først og fremst motivert av frykt for at Modi kan høste en virvelvind og sette den globale kapitalens investeringer i fare, og at hans uopphørlige kommunalistiske oppildninger avslører deres uredelige bestrebelser for å promotere India som en «demokratisk» motsetning til det ‹totalitære» Kina.

Uansett, hva styringsklassens skriftlærde nedfeller er én ting; deres regjeringers politiske orienteringer en annen. I et tiår var Modi utestengt fra innreise til USA på grunn av hans rolle som sjefminister i delstaten Gujarat der han oppildnet til og presidert over den antimuslimske pogromen i Gujarat i 2002. Den etterlot rundt 2 000 døde muslimer og hundretusener hjemløse. Men siden BJP kom til makten i 2014 har Washington, London, Berlin, Paris og Tokyo alle aggressivt kurtisert og fetert Modi, selv om hans regjering har presidert over en endeløs litani av kommunalistiske overgrep – fra å ha oppmuntret vigilanteangrep på muslimske kuhandlere til å vedta en lov om Nasjonalt statsborgerskap for å bane vei for massedeporteringen av muslimske migranter.

Dette har vært fordi India er sentralt i deres planer om strategisk å omringe og føre krig mot Kina.

Imperialistmaktenes omfavnelse av Modi er i ett med deres fulle støtte til Israels statsminister Benjamin Netanyahu og hans høyreekstreme regjering som mønstrer sitt genocidale angrep på Gaza, og deres allianse med Stepan Banderas fascistdisipler for å føre krig mot Russland i Ukraina.

Som over hele verden er det masseopposisjon i India mot det ytre høyres agenda. De siste årene har sett ei bølge av militante arbeiderkamper og bondeprotester som har gått på tvers av kommunalistiske skillelinjer av kaster og etnisitet, som har vært oppildnet av politiske representanter for styringsklassen, og dermed har demonstrerer arbeiderklassens objektive enhet.

Men i India, som rundt om i verden, møter arbeiderklassen problemet at de politiske partiene og fagforeningene som hevder å tale i dens navn, opprettholder den kapitalistiske ordenen og systematisk kveler dens kamper, og dermed åpner døra for at det ytre høyre utnytter voksende sosialt raseri og frustrasjon. I flere tiår har de to stalinistiske parlamentariske tvillingpartiene – Indias Kommunistparti (marxistisk) eller CPM, og Indias Kommunistparti CPI – deres Venstrefront og tilknyttede fagforeninger, knyttet arbeiderklassen til Kongresspartiet, det indiske borgerskapets tradisjonelle regjeringsparti, og en konstellasjon av høyreorienterte kaste- og etnokommunalistiske partier under påskudd av å slåss mot det «fascistiske» BJP.

I dag peker de på BJPs forbrytelser ikke for å tiltale den indiske styringsklassen og kalle arbeiderklassen til kamp, men for å prøve å samle den bak valgalliansen INDIA ledet av Kongresspartiet, som ikke er mindre forpliktet til «pro-investor»-politikken og det indo-amerikanske «globale strategiske partnerskapet» enn hva Modis BJP er. Prominent blant medlemmene av denne såkalte «sekulære, demokratiske alliansen» er partier som lenge var BJP-allierte og til og med forfektere for hinduoverherredømme, som partiet Shiv Sena.

Indias arbeidere og slitere kan ikke bekjempe kommunalistisk reaksjon ved å klamre seg til det kapitalistiske etablissementets høyreorienterte partier og Den indiske republikkens råtnende «demokratiske» institusjoner. Disse partiene og institusjonene, først og fremst Kongresspartiet selv, har samspilt med og tilpasset seg hinduhøyre, inkludert i selve delingen av India, som nedfelte kommunalismen i selve statsstrukturene i Sør-Asia. Høyesterett, som Modi spesifikt berømmet i hans tale mandag, har utstedt den ene dommen etter den andre som tilrettelegger for BJPs angrep på demokratiske rettigheter, inkludert en kjennelse fra 2019 til fordel for å bygge Ram-tempelet på lokaliseringen til den demolerte moskéen Babri Masjid.

For å beseire hinduoverherredømme og kommunalistisk reaksjon må Indias arbeidere basere deres kamper på kampen for sosialisme og trotskistprogrammet for permanent revolusjon. De må forene alle deres kamper mot privatisering, prekære kontraktsansettelser, innstramminger, kommunalistiske provokasjoner og andre angrep på demokratiske rettigheter, til en politisk masseoffensiv fra arbeiderklassen. En slik offensiv ville trenge å bli orientert til det utviklende oppsvinget av den internasjonale arbeiderklassen, og må innrettes for å samle de undertrykte arbeiderne i opposisjon til borgerskapet og alle dets politiske representanter, i kampen for arbeidernes makt og den sosialistiske omorganiseringen av det sosioøkonomiske liv.