Påtroppende statsminister Gabriel Attal holdt tirsdag den tradisjonelle presentasjonen av hans regjerings generelle politikk for den franske Nasjonalforsamlingen. Han skisserte en ytre høyre-agenda med kutt i arbeidsledighetsforsikringen, helsevesenet og pensjoner, styrkingen av Frankrikes politistyrker og deres anledning til å målrette immigranter og ungdom, og for en akselerert gjenkomst av universell militærtjeneste samtidig med NATOs krig mot Russland i Ukraina og Israels krig mot Gaza.
Den franske regjeringens agenda er formet av kapitalismens nedadgående spiral inn i en tredje verdenskrig. President Emmanuel Macron kuttet i fjor pensjonene, til tross for overveldende folkelig opposisjon og massestreiker, for å avlede € 100 milliarder til militæret innen 2030. Mens Frankrikes korrupte fagforeningsbyråkratier fikk slutt på protestene, og uttalte at de ikke ønsket at motstanden mot Macron skulle vokse ut over deres kontroll, er det nå allment erkjent blant arbeidere at Macron styrer mot folket.
Attals fascistiske politiske tale bekrefter at det brygger en eksplosiv konfrontasjon mellom hans regjering og arbeiderklassen. Han talte samtidig med bøndenes protester over hele Frankrike og Europa, en landsdekkende jernbanestreik i Tyskland, og streikeoppfordringer fra franske skolelærere og transittarbeidere. Likevel feide hans tale, full av påkallelser om fransk nasjonal identitet, arrogant til side arbeidernes krav, og tilbød ingenting annet enn fattigdom og undertrykkelse.
Attal begynte med å oppfordre det franske folket til ikke å tvile på den nasjonale regjeringen. Han sa: «Det spesielle med det menneskelige samfunn er å se til framtiden som utvikler seg for dets øyne. Et samfunn mister aldri seg selv. Dersom det tviler, taper det.» Han la til at «Frankrike rimer på kraft [på fransk: France og puissance]. Frankrike er en guidepost, et ideal. … Jeg vil ikke tillate at vår identitet blir utvannet eller oppløst.»
Attals tale bekreftet at disse konstante, giftige påkallelsene av nasjonalisme ikke er annet enn et forsvar for kapitalistoligarkiets makt over den arbeidende befolkningen.
Attal oppfordret til å kutte arbeidsledighetsforsikringen og eliminere ASS-programmet (l’Allocation de Solidarité Spécifique) for langtidsledige. De vil bli overført til velferdsprogrammet le revenu de solidarité active (RSA), og RSA-mottakere vil bli tvunget til å jobbe minst 15 timer i uka for å motta en månedlig ytelse på € 607,75. Et stort sjikt arbeidere ville måtte jobbe under minstelønna, og gjøre arbeid de ikke lenger kan telle mot pensjonisttilværelsen.
Dette forklarer Attals løfte om å «kutte reguleringer» og «minimumslønnsgjøre» Frankrike. Minimumslønna, le salaire minimum interprofessionnel de croissance (SMIC), er indeksert til inflasjonen, som har økt, og bringer den til € 1 398,70 (€ 1 766,92 før skatt) måneden for en heltidsjobb. Med gjennomsnittlige månedslønninger som stagnerer på € 1 880 for ansatte og € 1 940 for timelønnede produksjonsarbeidere, mot € 4 500 for arbeidsledere, betyr dette at stadig større sjikt av arbeidere blir betalt knapt over SMIC. Med inflasjonen fortsatt høy, kan SMIC passere deres lønninger og deretter tvinge arbeidsgivere til å heve lønningene i det minste i tråd med inflasjonen.
For å fortsette plyndringen av arbeiderne ser regjeringen etter pseudo-legale måter, utover det å ty til deltidsarbeid, for å la kapitalister ansette millioner av arbeidere til under-SMIC-lønninger.
Attal lovet også å øke kostnadene for helsetjenester, ved å tvinge pasienter til å betale for legebesøk de ikke møter opp til, og heve pasienters egenandel for medisiner. Han lovet å kutte l'aide médicale d'État (AME), som finansierer medisinsk behandling for dem som ikke er statsborgere, et mangeårig mål for nyfascistene.
Attal foreslo ytterligere å styrke politistatsundertrykkelse, etter ungdommers masseopptøyer i fjor sommer provosert av politiets drap av en tenåring, Nahel. Han lovet å ansette 8 500 flere politibetjenter for å danne 238 nye militærpolitienheter, og å øke antallet dommer for tvunget arbeid. Dette inkluderer nye programmer for å dømme ungdom under 16 til «pedagogisk arbeid», og «foreldre til kriminelle» som staten anser å ha «ignorert deres foreldreansvar» til «arbeid i allmennhetens interesse».
Der europeiske styringskretser diskuterer gjeninnføring av verneplikt for krig med Russland, lovet Attal å framskynde Macrons planer for obligatorisk universell militærtjeneste. Han berettiget dette ved å hevde at det ville binde ungdom til et forent fransk folk: «Endelig, vår borgerlige gjenopprusting betyr å forsterke vår ungdoms republikanske enhet, som tillater at alt av Frankrikes ungdom kan danne én nasjon. … Dette er den universelle nasjonale tjenestens rolle. Jeg vil begynne arbeidet med å implementere den innen høsten 2026.»
Attal er et tidligere medlem av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PS), som han forlot i 2016 sammen med Macron, og han kom med forutsigbare referanser til identitetspolitikk og samarbeid med fagforeningsbyråkratiene. I hans avsluttende bemerkninger understreket han at han ikke bare er Frankrikes yngste statsminister, 34-år-gammel, men også den første åpent homofile statsministeren. «Det å være fransk i 2024», sa han, «betyr at du kan være statsminister når du er åpent homofil».
«Jeg vil aldri gi avkall på dialog,» la han til. «Metoden min har alltid vært den samme. Hver fransk statsborger bærer på en sannhet om vårt land. Vi – de politiske kreftene, fagforeningsorganisasjonene og lokale folkevalgte – må lytte og respondere.»
Til tross for Attals retorikk, hans agenda har en umiskjennelig fascistisk karakter. Det blir stadig klarere hvorfor Macron i 2018 hyllet Frankrikes nazikollaborerende diktator, den dømte forræderen Philippe Pétain, som en «stor soldat». Macron leder ikke et fascistregime, men hans politiske orienteringer – utarmingen av arbeidere via inflasjon og sosiale nedskjæringer, og undertrykkelse av masseopposisjon med politistatsvold, og påkallelser av fransk militarisme der krig ødelegger Europa – er tiltak Pétain ville ha erkjent som hans egne.
Attals forakt for befolkningen kom fram i hans respons på bøndenes protester. Han lovet å utsette avgifter på diesel og utbasunerte at europeiske subsidier ville bli utbetalt i sin helhet til bøndene innen 15. mars. Der Attal presenterte dette som en stor innrømmelse, påpekte bøndene at 15. mars faktisk er den juridiske fristen for utbetaling av subsidiene.
Attals tale bekrefter sentrale punkter framsatt av Parti de l’égalité socialiste (PES) i fjorårets pensjonskamp. Det er ingenting å forhandle med den franske kapitaliststaten om, som nakent forsvarer kapitalistoligarkiets privilegier mot folket. Politikere og fagforeningsbyråkrater som forhandler med den impliserer bare seg selv i dens forbrytelser – fra dens undertrykkelse av arbeidere hjemme til dens støtte for genocid i Gaza.
Veien framover er å forberede en kamp av arbeiderklassen i Frankrike alliert med arbeidere i kamp på tvers av Europa og internasjonalt, for å felle Macron-regjeringen. Dette nervesenteret for politistatsundertrykkelse, sosial kontrarevolusjon og imperialistkrig er uforenlig med arbeiderklassens mest fundamentale interesser.
Dette betyr å foreta et politisk brudd med pseudo-venstre partier, allierte med fagforeningsbyråkratiet, som knytter arbeiderklassens opposisjon til blindgata av parlamentariske manøvrer og fagforeningsfunksjonærers hestehandler med Macron. Disse partiene så seg tvunget til å kritisere Attal. «Attal er veldig ulykkelig fordi folket nekter å tro det lever i paradis», skrev Jean-Luc Mélenchon fra partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), på X/Twitter, og kalte Attals tale «den mest reaksjonære på et århundre».
Fabien Roussel, partileder for det stalinistiske Frankrikes kommunistparti (PCF), kritiserte Attals tale for dens «store sosiale vold mot de svakeste, enten de er arbeidsledige eller i arbeid», og lovet å motsette seg Attal «i Nasjonalforsamlingen og i kamper».
De presenterte imidlertid bare nok et mistillitsforslag rettet mot Attal – et forslag støttet av rundt 140 stemmer i Forsamlingen med 577 seter, og som derfor forutsigbart, som før, vil gå til nederlag. Mélenchon, Roussel og deres allierte jobber fortsatt for å demobilisere arbeiderklassens opposisjon, som de gjorde mest blatant i fjorårets pensjonskamp.
Den essensielle forutsetningen for å stoppe krigseskaleringen og marsjen i retning fascistisk diktatur er å føre en kamp for å felle Macron-regimet. En slik kamp kan imidlertid bare gå fram som en kamp mot hele kapitalistsystemet, for å overføre makt til arbeiderne og bygge sosialisme. Det politiske hovedalternativet til Macron som den franske kapitalistklassen pleier, nyfascisten Marine Le Pen, ville bare forsterke pådriveren for å bygge et fascistisk politistatsregime i Frankrike.
Dette fordrer å knytte kampene til arbeidere i Frankrike an til kampene til deres klassebrødre og -søstre i Europa og internasjonalt, ved å bygge kamporganisasjoner på grunnplanet i alle land, og bygge PES som den trotskistiske revolusjonære fortroppen mot stalinisme og pseudo-venstres politikk.