En rapport fra Kongressens budsjettkontor, Congressional Budget Office (CBO), om den skyhøye amerikanske statsgjelda har reist spørsmål om hvor lenge dollaren kan fortsette å fungere som en stabil base for det globale monetære systemet.
Anliggendet om dollarens overherredømme blir ikke framtredende presentert i finansmyndigheters offentlige uttalelser, men det diskuteres absolutt under betingelser der det er bevegelser bort fra avhengighet av den amerikanske valutaen for internasjonale transaksjoner. De nylige initiativene fra blant andre Kina, Brasil og Saudi-Arabia for å gjennomføre noen transaksjoner i deres egne valutaer er et eksempel.
Selv om forskyvninger bort fra dollaren på nåværende tidspunkt er begrenset, er de opphav til en viss bekymring, som det framgår av en tale holdt tidligere denne måneden av Christopher Waller, et medlem av Federal Reserves styre, til en konferanse om sentralbankvirksomhet.
Temaet for hans tale var dollarens forrang i global finans og den globale økonomien «som noen føler er truet som aldri før».
Etter å ha bemerket at advarsler om dollarens borfall hadde blitt reist ved tidligere anledninger, og at det var fristende å avskrive dem fordi de «aldri ser ut til å skje», la han til, som for å ha ryggdekning, at «jeg avviser dem ikke». Han fortsatte imidlertid med å gjøre nettopp det.
Waller skisserte mulige kilder til ustabilitet for dollaren, deriblant: Forflytninger til å utføre internasjonale transaksjoner i andre valutaer; Kinas økonomiske oppgang og den internasjonale rollen til landets valuta, renminbi; forflytningen ut av amerikanske finanseiendeler på grunn av frykt for amerikanske sanksjoner, som de pålagt Russland; og rollen til det som har blitt kalt «geoøkonomisk fragmentering» – den tiltakende trenden mot oppdelingen av verden i blokker.
Selv om han bemerket disse anliggendene, feide Waller dem til side som å ha liten effekt, før han i hans konklusjon vende seg til «bekymringer om finansiell stabilitet» som en faktor i den internasjonale bruken av dollaren.
Det ble også avvist, fordi hver gang ei krise oppstod, var det en «flukt til dollaren» med økt etterspørsel etter amerikanske dollar-benevnte finanseiendeler.
«Vi så dette i 2008 og igjen i 2020. Dette er den ultimate bekreftelsen på at den amerikanske dollaren er verdens reservevaluta og sannsynligvis vil forbli det – i tider med globalt stress løper verden til dollaren, ikke vekk fra den.»
Det så ikke ut til å plage Waller at det er, for å si det mildt, noe høyst perverst ved påstanden at den «ultimate bekreftelsen» av dollarens overherredømme er stormløpet mot den hver gang det er ei krise med opphav i det amerikanske finanssystemet, som det fant sted i 2008 og 2020.
Anliggendet ble tatt opp av den mangeårige Financial Times-spaltisten John Plender i en kommentar publisert denne uka.
Han bemerket at Waller «påfallende hadde unnlatt å nevne den største grunnen til å tro at Treasuries [amerikanske statsobligasjoner] ikke lenger er et ultrasikkert verdilager».
Ifølge Plender: «Dette er ikke USAs forferdelig dysfunksjonelle politiske orienteringer. Heller ikke hvordan dollaren gjøres til et våpen takket være geopolitikk. Heller ikke igjen den mulige konkurransetrusselen fra andre sentralbankers planer om digitale valutaer. Snarere er det ei spinnede offentlig gjeld som nå overstiger 97 prosent av bruttonasjonalproduktet, et nivå ikke sett siden den andre verdenskrig.»
Den eksplosive veksten av amerikansk offentlig gjeld ble framhevet i CBO-rapporten som ble utgitt tidligere denne måneden, som forutså at den ville vokse med nesten to tredjedeler, fra $ 1,6 billioner til $ 2,6 billioner i løpet av de ti neste årene.
I perioden med ultralave renter etter finanskrisa i 2008 var spørsmålet om amerikansk offentlig gjeld i stor grad ute av syne og ute av tankene. Men med Feds heving av rentene fra nært null opp til 5,5 prosent siden våren 2022, har dette kommet i fokus.
CBO sa at rentebetalinger på gjeld ville utgjøre rundt tre fjerdedeler av stigningen i underskuddet i løpet av det neste tiåret, og bringe det fra 5,6 prosent av BNP i 2024 til 6,1 prosent i 2034, godt over gjennomsnittet de 50 siste årene, på 3,7 prosent.
Den stigende gjelda har allerede hatt en konsekvens som ble sett i august i fjor med beslutningen fra kredittvurderingsagenten Fitch om å fjerne sin trippel A-rating fra USA, fordi gjelda i forhold til BNP oversteg den i andre land som ble tildelt topprangeringen.
Plender bemerket at nedgangen av dollarens dominans hadde blitt forutsagt tidligere, men at det ikke hadde skjedd «fordi andre land ikke kan matche den antatte sikkerheten og likviditeten til US Treasuries».
Han fortsatte imidlertid med å si at «logikk kan briste i møte med et dyptliggende problem», identifisert av tidligere sjeføkonom for Det internasjonale pengefondet (IMF) Kenneth Rogoff og to andre økonomer, i en artikkel publisert i 2021.
Dokumentet sammenlignet den nåværende situasjonen med det såkalte Triffin-dilemmaet, identifisert av den belgisk-amerikanske økonomen Robert Triffin i 1960, som til slutt førte til bortfallet av Bretton Woods-avtalen fra 1944. Den hadde dannet grunnlaget for etterkrigstidens monetære orden, et sentralt fundament for boom-perioden som varte til begynnelsen av 1970-tallet.
Under Bretton Woods-avtalen fungerte dollaren som den globale valutaen støttet av gull til en kurs på $ 35 per unse, men som Triffin forklarte, dette systemet krevde en netto utstrømming av dollar fra USA for å finansiere handel og andre finansielle transaksjoner. Men, etter hvert som dollarer hopet seg opp utenfor USA manglet landet nok gull til å løse dem inn, som førte til president Nixons beslutning 15. august 1971 om å fjerne gullstøtten.
Siden den gang har den amerikanske dollaren fungert som en fiat-valuta, i siste instans støttet av den amerikanske statens økonomiske makt.
Ifølge dokumentet referert av Plender er den moderne versjonen av Triffin-dilemmaet «etterspørselen etter trygge dollarbenevnte finanseiendeler som til slutt risikerer å overvelde den amerikanske regjeringens finanspolitiske kapasitet til å støtte dem». Denne avtagende kapasiteten avsløres i den krympende amerikanske andelen av globalt produksjonsvolum og økningen av gjeld.
Det amerikanske finansdepartementet, US Treasury, har allerede erklært at veksten av USAs gjeld er «uholdbar».
Plender pekte på dette problemet og minnet om den britiske erfaringen fra september-oktober 2022. Såkalte vakter i obligasjonsmarkedet satte i gang ei finanskrise, der de solgte ut statsobligasjoner etter at Liz Truss-regjeringen forsøkte å finansiere skattekutt ved å øke statsgjelda uten å foreta dype kutt i offentlige utlegg.
«Kunne ikke de budsjettpolitiske disiplinærene i det globale investeringsmiljøet vende deres forpurrende talenter til det amerikanske finansmarkedet?» skrev Plender.
«I tillegg til å herje med den sittende presidenten ville en slik utfordring ødelegge USAs rolle som verdens ledende leverandør av sikre finanseiendeler under globale kriser, samtidig som å true dollarens status som den fremste reservevalutaen.»
En slik situasjon blir i dag avvist som «utenkelig», men det er alltid tilfelle i forkant av ei krise der finanskapitalens voktere hevder at «alt er til det beste, i den beste av alle mulige verdener».
Krisa i Storbritannia for 18 måneder siden kom tilsynelatende «ut av det blå», i likhet med kollapsen av tre amerikanske banker i fjor vår.
Man burde huske hendelsene som førte til den globale finanskrisa i 2008. Advarsler om at de ultralette monetære orienteringene til Fed skapte forutsetninger for et krasj ble avvist som en bakvaskelse mot «maestroen», styreleder Alan Greenspan, sammen med Lawrence Summers, en av Biden-administrasjonens rådgivere, som ledet stormløpet.