Det demokratiske partiet bruker millioner av dollar på advokater, operatører og propaganda for å sikre at arbeidere og ungdom ikke vil ha noen valgmulighet i det amerikanske presidentvalget i 2024 bortsett fra Joe Biden, ansvarlig for genocidet i Gaza, og Donald Trump, den aspirerende diktatoren.
I løpet av de to siste ukene har vesentlige artikler publisert i media presisert Det demokratiske partiets plan for å blokkere, i den grad det er mulig, tredjepartier eller uavhengige kandidater fra å stå på stemmeseddelen i november. Dette inkluderer Socialist Equality Party-valgkampen til Joseph Kishore og Jerry White.
Medieoppslagene bruker språket til en militæroffensiv, og refererer til den «fullskala krigen» partiet forbereder, «hæren av advokater» det mobiliserer, «kontraopprørsplanen delstat-for-delstat» som det implementerer.
Ordvalget er talende. Det demokratiske partiet og styringsklassen som helhet fører faktisk en «krig» mot arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter. I et land med 330 millioner innbyggere krever finansoligarkiet at tilgangen til stemmeseddelen begrenses til deres selskapsdominerte partier.
Den ekstreme forakten for grunnleggende demokratiske prinsipper er slående. «Det er bekymringer [i Det demokratiske partiet] at det å gi folk flere valgmuligheter på stemmeseddelen mer sannsynlig vil skade Mr. Biden», skriver New York Times, et argument passende et diktatur. Times siterer Robert Lenhard, en ekstern advokat for demokratene, som uttaler at tiltakene for å begrense tilgangen til stemmesedlene er ment å «sikre at personene som er på stemmesedlene har legitime støttegrunnlag», der han mener støtten fra selskaps-finansoligarkiet.
En Pew Research-meningsmåling utført i 2022 fant at forakten for demokratene og republikanerne «er like høy som den har vært i mer enn to tiår med meningsmålinger». Under disse betingelsene er det nødvendig å forhindre velgerne fra «flere valgmuligheter på stemmeseddelen», det vil si, muligheten til å stemme på kandidater de faktisk støtter.
Det er ikke breit forstått, heller ikke av arbeidere i USA, hvor dypt udemokratisk det amerikanske valgsystemet faktisk er.
Antallet underskrifter som tredjepartier må samle inn i noen delstater er kolossale: 219 403 i California, 145 040 i Florida, 113 151 i Texas, 82 452 i North Carolina, 45 000 i New York, 43 000 i Arizona, 36 944 i Indiana, 25 000 i Illinois, 23 737 i Oregon, og minst 10 000 i Massachusetts, Missouri, Maryland, Michigan, Nevada, South Carolina og Colorado. Til sammen ville uavhengige kandidater og tredjepartier måtte samle over 900 000 underskrifter for å komme på stemmeseddelen i hver delstat og Washington D.C.
Videre, for å overvinne demokratenes og republikanernes hensynsløse utfordringer av underskriftene som samles inn, er tredjepartier tvunget til å samle minst 50 prosent mer enn det offisielle kravet, eller rundt regnet 1,5 millioner underskrifter nasjonalt. Som kontrast, for å komme på stemmeseddelen nasjonalt i Russland – vedvarende fordømt av amerikanske media som det mest autoritære og udemokratiske landet i verden – krever innsamlingen av 100 000 underskrifter.
Disse tiltakene har blitt iverksatt av begge partier med det spesifikke målet å utelukke venstreorientert opposisjon mot deres dominans. Som Richard Winger, ekspert på tilgang til stemmeseddelen, har bemerket ble mange av de mest tyngende kravene iverksatt etter 1930-tallet, under Den store depresjonen og i perioden som fulgte, for å forhindre at Kommunistpartiet og andre venstreorienterte partier kom på stemmeseddelen.
Fra 1929 og til 1960 økte 10 delstater «drastisk» stemmeseddelrestriksjonene, bemerker Winger i hans essay, «Hvordan lover for tilgang til stemmeseddelen påvirker det amerikanske partisystemet», mens bare tre delstater åpnet opp for tilgang. Fra 1961 til 1983 akselererte denne prosessen, med 25 delstater som begrenset tilgangen til stemmesedlene.
Til tross for gjentatte, og dyre, rettsutfordringer fra tredjepartier, har delstatenes og USAs høyesterettskjennelser ofte opprettholdt antidemokratiske lover om tilgangen til stemmesedlene, eller dømt på så snevre måter at lovgivere blir tillatt å omskrive lover for å oppnå samme effekt. Under 2020-valgene avviste domstoler i Michigan og California søksmål anlagt av Socialist Equality Partys kandidater som argumenterte at at massive signaturkrav var konstitusjonstridige under betingelser av en global pandemi.
Utover selve lovene om tilgangen til stemmesedlene, er staten og media satt opp for å opprettholde demokratenes og republikanernes institusjonelle kontroll. Dette har blitt ledsaget av andre antidemokratiske tiltak, som den eskalerende kampanjen med internettsensur, inkludert målrettingen av World Socialist Web Site av Google og alle sosialmedier, alle kontrollert av milliardæroligarker.
Demokratenes nåværende bestrebelser for å hindre tredjepartier og uavhengige kampanjer markerer en stor akselerasjon av denne prosessen.
Demokratene hevder, selvfølgelig, at deres antidemokratiske konspirasjoner er nødvendige for å stoppe Trump og republikanerne. Dette er en kynisk svindel.
For det første, responsen fra demokratene og Biden-administrasjonen til det fascistiske kuppet den 6. januar 2021 var å insistere på nødvendigheten av et «sterkt» Republikansk parti. Og selv om Biden av og til erklærer at «demokratiet er på stemmeseddelen» i november, har han gjentatte ganger tilbudt å akseptere praktisk talt hele antiimmigrantagendaen til hans republikanske «venner» i bytte mot en topartsavtale for å finansiere USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina.
Forøvrig, Trumps evne til å utnytte sosiale klager er tilknyttet den systematiske utestengelsen fra det politiske systemet, håndhevet av demokratene, av ethvert genuint uttrykk for de sosiale interessene til den breie massen av arbeiderklassen.
Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, fordømte i en uttalelse, utstedt på Twitter/X i går, demokratenes «fullskala krig» mot tredjepartier og uavhengige kandidater, og uttalte: «SEP støtter retten til å stå på stemmeseddelen for alle uavhengige og tredjepartikandidater, deriblant SEP-kampanjen så vel som kampanjene til Jill Stein, Cornel West og andre.»
Kishore la til: «Forsvaret av demokratiske rettigheter er umulig uten å adressere hovedårsaken for diktatur: den svimlende konsentrasjonen av rikdom i hendene på kapitalistoligarkiet. Milliardærenes rikdommer må eksproprieres, og de gigantiske selskapene må transformeres til offentlig kontrollerte redskaper, drevet på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.»
Demokratenes krig mot tredjepartier og uavhengige kandidater er faktisk en krig mot den mest grunnleggende demokratiske rettigheten – stemmeretten. Det er del av det breiere angrepet på demokratiske rettigheter og styringsklassens vending til autoritarisme og fascisme. Disse rettighetene kan bare sikres i en politisk offensiv mot både demokratene og republikanerne og kapitalistsystemet de forsvarer. Det vil si, forsvaret av demokratiske rettigheter er uadskillelig fra kampen for sosialisme.