Mexicos president Andrés Manuel López Obrador suspenderte diplomatiske relasjoner med Ecuador etter invasjonen av den mexicanske ambassaden fredag kveld.

Kl. 22:00 klatret en tungt bevæpnet eliteenhet fra politiet og militæret murene til diplomatbygningen i Quito og reiv deretter ned portene, for å kidnappe Jorge Glas, den tidligere visepresidenten i Ecuador, som hadde blitt innvilget asyl der. Den mexicanske konsulære sjefen Roberto Canseco rapporterte at han ble slått i hodet og anklaget for at livene til de ansatte og Glas ble satt i fare.

Ytre høyre-regjeringen til president Daniel Noboa berettiget operasjonen med å hevde at Glas, som var dømt for to tilfeller av korrupsjon, var en fluktrisiko etter at Mexico forespurte om trygg passasje for å ta ham ut av landet.

Noboa hadde en dag tidligere erklært den mexicanske ambassadøren Raquel Serur persona non grata og bedt henne forlate landet i protest mot insinuasjoner fra López Obrador om at Noboa var medskyldig i fjorårets drap av presidentkandidat Fernando Villavicencio. Den mexicanske presidenten sa Noboa kun ble valgt takket være denne forbrytelsen.

Kunngjøringen om at et militærfly ville bli sendt for å hente Serur skapte utbredte spekulasjoner om at det også ville bli brukt til å smugle ut Glas.

Det ecuadorianske militæret fløy etter bortføringen Glas til havnebyen Guayaquil og eskorterte ham umiddelbart til det maksimalsikre fengselet La Roca.

Så langt har bare to historiske presedenser for statlige inntrengninger i ambassader i Latin-Amerika blitt rapportert i media, begge under militærdiktaturer.

I juni 1976 brøyt uruguayansk politi seg inn i den venezuelanske ambassaden og banket opp flere diplomatiske tjenestemenn for å kidnappe Elena Quinteros, en venstreorientert skolelærer som hadde hoppet over gjerdet for å gjemme seg der. Hun ble deretter ført til et tortursenter og henrettet. Som respons brøyt Venezuela diplomatiske relasjoner fram til 1984.

Tjue år tidligere, i juni 1956, sendte militærdiktaturet til generalløytnant Eugenio Aramburu væpnede menn for å bryte seg inn i den haitiske ambassaden og pågripe syv argentinske opposisjonelle som rømte fra brutal undertrykkelse. Internasjonalt press tvang imidlertid regimet til å returnere de syv til ambassaden.

Den mest relevante presedensen var imidlertid Ecuadors tilbaketrekking av politisk asyl for WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange i april 2019, da Quito tillot britisk politi å gå inn i sin ambassade i London og slepe ut journalisten, som siden har vært fengslet og nå står overfor utlevering til USA. Det er nå rikelig med bevis for at CIA planla å kidnappe eller drepe Assange i ambassaden.

Enten under republikanere eller demokrater, den amerikanske regjeringen har vært hovedsponsor for den ecuadorianske styringsklassens forflytning til høyre, som gikk fra å innvilge Assange asyl i 2012, til å gi avkall på hans asyl og nå til kidnapping av en tidligere visepresident i et annet lands ambassade i Quito.

Behandlingen av Glas ble framlagt som del av den «interne krigen› lansert av Noboa siden begynnelsen av januar, angivelig mot gjenger, da regimet erklærte en unntakstilstand for å utplassere tropper og suspendere demokratiske rettigheter nasjonalt. Angrepet har på tre måneder resultert i nesten 15 000 interneringer og ei rekke rapporter fra menneskerettighetsgrupper om tortur og utenomrettslige henrettelser.

Denne beslutningen om å la de væpnede styrkene løpe løpsk mot «terrorister» og avstå fra enhver bekymring for demokratiske rettigheter og lovlighet hadde Biden-administrasjonen som sin viktigste støttespiller, som ratifiserte ei militær hjelpepakke på $ 200 millioner og oppnådde avtaler om å sende amerikanske tropper til Ecuador. Washington sendte deretter delegasjoner på høyt nivå og team av amerikanske politimyndigheter for direkte å delta i operasjonene under unntakstilstanden.

Noboa ble ikke bare oppmuntret av denne støtten men fikk sannsynligvis grønt lys og bistand fra Biden-administrasjonen for inntrengningen i den mexicanske ambassaden.

Den eneste protesten kom fra Matthew Miller, talsmann for utenriksdepartementet, som tvitret i en avmålt tone: «USA fordømmer ethvert brudd på Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner. Vi oppfordrer våre partnere Mexico og Ecuador til å løse deres meningsforskjeller i samsvar med internasjonale normer.»

US Southern Command bekreftet lørdag Ecuadors deltakelse i en 4th Fleet-utplassering som vil se offiserer fra 11 nasjoner turnere Latin-Amerika i flere måneder ombord på hangarskipet USS George Washington.

Hele det politiske etablissementet i Ecuador og i alle land i regionen, inkludert López Obrador-administrasjonen i Mexico, har gått sammen med denne forflytningen til høyre og omfavnet tilsvarende angrep på demokratiske rettigheter og har hevet militærets politiske rolle under påskudd av å bekjempe organisert kriminalitet.

Seinest i forrige måned ble Noboa-administrasjonen i all hovedsak godkjent som en modell for ‹sikkerhet» og overlevert presidentskapet for Den latinamerikanske komitéen for innenrikssikkerhet, Latin American Committee for Domestic Security (CLASI), et EU-initiativ som inkluderer 14 latinamerikanske land, inkludert Mexico, som er ment å skulle koordinere operasjoner mot organisert kriminalitet.

Innen Ecuador, under banneret «nasjonal enhet», ble unntakstilstanden støttet av hvert eneste parti i Kongressen, det stalinist-ledede fagforeningsbyråkratiet og urfolkenes nasjonalistiske lederskap. Borgernes revolusjon-partiet til Jorge Glas og tidligere president Rafael Correa, som lever i eksil, angrep gjentatte ganger Noboa fra høyre for ikke å være hard nok mot økningen av gjengrelatert vold.

Kidnappingen fra den mexicanske ambassaden representerer en eskalering i dette bykset av hele den ecuadorianske styringsklassen i retning innføring av åpent diktatoriske styreformer, der det endelige målet er arbeiderklassen og landsbygdas slitere.

Under tyngden av økonomiske og geopolitiske trykk forankret i framveksten av en ny omfordeling av verden, er den eneste responsen fra de latinamerikanske borgerskapene å intensivere deres angrep på sosiale og demokratiske rettigheter etter ordre fra den globale finanskapitalen.

Samtidig fører de økonomiske og militære konfliktene utløst av USAs pådriver for å sikre sitt hegemoni på global skala til et sammenbrudd av internasjonale relasjoner over hele regionen.

Det voldelige inntrengningen i den mexicanske ambassaden, som tilsvarer en krigshandling, finner sted samtidig med diplomatiske kriser og skittkasting som har ført regjeringene i Venezuela, Mexico, Brasil, Colombia, Argentina, Ecuador og Guyana i strupen på hverandre. Nicaragua brøyt også båndene med Ecuador for å protestere mot fredagens hendelser. For mindre enn ett år siden sto dessuten chilenske og peruanske tropper overfor hverandre ved grensa, over forsøk på å drive migranter ut av deres respektive land.

Det faktum at hendelsene i Quito fant sted samme uke som den israelske bombingen av den iranske ambassaden, som truer med å gjøre genocidet i Gaza til en breiere krig i Midtøsten, understreker hvor raskt kapitalismen henfaller til verdenskrig, diktatur og regelrett kriminalitet.