Avskaffelsen av demokratiske rettigheter

Den tyske regjeringens rolle ved fengslingen av Öcalan

Denne artikkelen publiserte WSWS fire måneder etter at den tyske koalisjonsregjeringen Schröder var innsatt i 1998. Den kommenterer spesielt tysk utenrikspolitikk i forbindelse med den kurdiske PKK-lederen Öcalans pågripelse i Kenya og bortføring til Tyrkia. Artikkelen presenteres i kontekst av den nye tyske koalisjonsregjeringens pågripelse av den katalanske separatislederen Puigdemont.

Da den nye koalisjonsregjeringen mellom sosialdemokratene (SPD) og Bündnis 90/Die Grünen tiltrådte for fire måneder siden ga De grønnes utenriksminister Fischer til kjenne at det for ham ikke fantes noen «grønn utenrikspolitikk», bare «tysk utenrikspolitikk». Nylig har natt-og-tåke-aksjonen der Abdullah Öcalan ble arrestert og deportert til Tyrkia, gjort det blodige alvoret i denne erklæringen klart.

Den tyske regjeringen spilte en nøkkelrolle i begivenhetene forut for pågripelsen av Öcalan. De Grønnes utenriksminister har hovedansvaret for at kurderlederen blir utlevert til sine tyrkiske bødler. Gjentatte ganger signaliserte forbundsregjeringen til PKK-ledelsen at den var klar for å samarbeide for en løsning av det kurdiske spørsmålet. Under ledelse av den tyske regjeringen vil Europarådet også ta initiativ med hensyn til kurdernes interesser, ble det annonsert. Men på det avgjørende tidspunktet nektet den tyske regjeringen Öcalan asyl og signaliserte dermed til alle andre europeiske regjeringer å følge etter. Om det forslitte ordet svik fortsatt har aktualitet, så her.

Tidligere hadde delegasjoner av sosialdemokrater og De grønne flere ganger reist til Tyrkia og Kurdistan. De pekte på den tyrkiske regjeringens utryddelseskrig mot den kurdiske befolkningen og fordømte støtten fra sine regjeringsforgjengere under Helmut Kohl for den morderiske undertrykkelsen av kurderne. Her noen representative eksempler:

Da ca. 20.000 tyrkiske tropper invaderte Nord-Irak i oktober 1992 på jakt etter PKK, protesterte SPD og Bündnis 90/Die Grünen i Bundestag mot den medfølgende massakren av sivilbefolkningen og krevde slutt på militærbistanden til den tyrkiske regjeringen. De snakket om 580 millioner tyske mark, som bare på åttitallet hadde strømmet til Tyrkia for våpenanskaffelser, og fordømte bruken av utrangert militærutstyr fra DDRs Nasjonale folkehær (VNA) mot kurderne.

Dagens miljøvernminister Juergen Trittin krevde i et Bundestags-møte den 18. desember 1992 en stopp av utvisning av kurdiske flyktninger etter at TV-programmet «Monitor» detaljert dokumenterte anvendelsen av tyske granater av typen M438 X, produsert i Liebenau, og utrangerte NVA-tanks i de kurdiske områdene. «Som kjent er det slik at den tyrkiske regjeringen under påskudd av å bekjempe PKK også massakrerer kurdiske sivile,» sa han.

Pressetjenesten til Bündnis 90/Die Grünen gjenga den 5. november 1993, etter en delegasjons fire-dagers opphold i tyrkisk-kurdiske områder, en uttalelse fra Angelika Beer: «Forbundsrepublikken Tyskland er krigsdeltager ... Den er ikke tilskuer til krigen i Tyrkia – det alene ville vært ille nok – den er aktivt involvert i det pågående militære samarbeidet og gjenopprustningen av den tyrkiske hæren ...»

Vi krever at føderalregjeringen:

- avslutter ethvert samarbeid med den tyrkiske regjeringen i sammenheng med NATO-bistand, våpenbistand, etterretningsopplæring og støtte, samt at samarbeid innen Interpol fremlegges og kontrollerbart opphører, og

- utsteder en øyeblikkelig utvisningsstopp for alle kurdere fra Tyskland

- og fryser økonomisk samarbeid – spesielt Det tysk-tyrkiske samarbeidsrådet – inntil Tyrkia beviselig respekterer menneskerettighetene.»

I 1994 krevde «Nettverk fredskooperativ» med betydelig deltagelse av det føderale forbundet til Bündnis 90/Die Grünen av den tyske regjeringen:

« - umiddelbar innkalling til en internasjonal kurdiske konferanse, med deltakelse av kurderne og på grunnlag av selvbestemmelse for den kurdiske befolkningen i Tyrkia ...

- opphør av enhver form for militær- og politisamarbeid og økonomisk og politisk støtte til Tyrkia og innføring av en umiddelbar våpenembargo innen NATO.»

Selv SPDs parlamentarisk gruppe i Bundestag, som tydelig i sine «prinsipper for sosialdemokratisk kurder-politikk» fra februar 1994 distansert seg fra PKK, erklærte utvetydig at kurderne er et undertrykt folk i Midtøsten og mente at: «intensiveringen av statlige voldshandlinger fører til at fredelige kurdere stadig oftere blir drevet inn i fanget på PKK. At Tyrkia skal kunne løse sitt PKK-problem med en planlagt tilstramming av antiterrorlovene kan betviles».

I 1993 og 1995 reagerte representanter for SPD og De grønne på PKK-lederens våpenhvileerklæringer med fornyede opprop om at «muligheten må anvendes» for å søke en forhandlingsløsning.

Den 18. januar 1996 oppfordret Europaparlamentet i en «resolusjon om situasjonen i Tyrkia og PKKs våpenhvile alle berørte parter i Tyrkia til å gripe den nåværende muligheten til å undersøke måter og midler for å starte en nasjonal dialog, og søke å finne en politisk og ikke-voldelig løsning på problemene i de sørøstlige deler av landet». Det gjorde Europaparlamentet med eksplisitt henvisning til tyrkiske myndigheters tallrike menneskerettighetsbrudd, fengslingen av kurdervennlige parlamentarikere, såvel som at de var «sjokkert over frastøtende bilder publisert i europeisk presse av tyrkiske soldater som svingte hoder av halshuggede kurdere.»

I begynnelsen av mai 1998, for litt over et halvt år siden, uttalte en konferanse for Den sosialistiske internationale i Wien, med deltagelse av sosialdemokratiske medlemmer fra Europaparlamentet, seg for en «løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia» ved en «direkte dialog mellom representanter for tyrkiske myndigheter og representanter for kurderne i Tyrkia». Konferansen som ble avhold under mottoet «På vei til Europa – fremtiden for det kurdiske spørsmålet for Tyrkia og dets naboer», krever i punkt 20 i sin slutterklæring at EU «tar det internasjonale politiske initiativ til etableringen av en atmosfære der en konstruktiv dialog kan finne sted, kan fremmes og muliggjøres.»

Men ikke før var spørsmålet konkretisert, gjorde sosialdemokratene og De grønne en u-sving på 180 grader.

Hva hadde endret seg? Forfølgelsen og undertrykkelsen av kurderne hadde absolutt ikke avtatt de siste månedene, snarere tvert imot. Og hva PKK angår, hadde Öcalan selv imøtekommet europeerne på alle punkter og hadde lovet å oppfylle så godt som alle deres krav.

«Europa krevde våpenhvile av PKK og en ensidig våpenhvile ble erklært den 1. september 1998. Europa krevde anerkjennelse av Tyrkias udelelighet, og som det kan utledes av syv-punkts-planen og mange uttalelser fra PKK-lederen, var også dette kravet etterkommet,» skrev Kurdistan Informasjonssenter Köln i en uttalelse den 17. februar.

Allerede PKKs ensidige våpenhvileerklæring av den 28. august 1998 begynt med ordene: «Allerede over lengere tid har det vært forventet av oss fra Europaparlamentet og noen fredsinitiativ fra Tyrkia, at PKK tar skritt for innledningen til en politisk løsning. Med det forbinder vi håp om et positivt resultat, og denne holdningen har oppmuntret oss ... »

Etter sin ankomst til Roma, dit han kom den 12. november 1998, appellerte Öcalan i presseerklæringer til den italienske og spesielt til den tyske regjeringen om å ta ham imot for å bli stilt for en internasjonal domstol, der det kurdiske problemet kunne forhandles. På slutten av november rapporterte pressen at etableringen av et slikt internasjonalt tribunal var blitt diskutert på et møte mellom den italiensk statsministeren D'Alema og kansler Schröder i Bonn.

Kani Yilmaz, europeisk talsmann for PKK, siterte på en pressekonferanse den 14. november i Roma Öcalan med ordene: «‘Jeg krever at det straks blir gjort klart hva min politiske status er. Italia bør ikke bruke Tyskland som påskudd om de ser for seg hindringer ved å gi meg en slik status’ ... PKK-formannen sa at om det var tilfelle kunne det også vurderes å dra til Tyskland.»

Man må kunne si at mer kunne ikke Öcalan ha ydmyket seg. Men likevel ble PKK-lederen bokstavelig talt utlevert til kniven. Nøling og vakling fra den italienske, tyske, nederlandske, belgiske og den greske regjeringen opprettholdt betingelser som til slutt førte til at Öcalan den 15. februar ble kidnappet fra den greske ambassaden i Nairobi i Kenya og bortført til Ankara.

Den kurdiske befolkningen har dermed blitt fritt vilt for den tyrkiske hæren. I Tyrkias byer og landsbyer ruller det frem en hittil usett bølge av arrestasjoner. I Istanbul ble minst 400 medlemmer av det legale kurdiske partiet Hadep arrestert, ifølge den tyrkiske menneskerettighetsorganisasjonen IHD. Den uhyrlige sjåvinistiske agitasjonen i Tyrkia i anledning Öcalans pågripelse taler et klart språk. Dagevis ble PKK-lederen vist på fjernsyn i en ydmykende tilstand, bundet og med bind for øynene.

Om det blant De grønne har vært og fortsatt finnes oppriktige forsvarere av kurderne, må de være forferdet over rollen til sin utenriksminister Fischer. Et mottak av Öcalans i Tyskland ville ha forhindret det fornyede utbruddet av statsterror. Når nå uskyldige kvinner og barn blir massakrert i kurdiske landsbyer hviler en stor del av ansvaret på De grønnes topp-politiker.

Det var alltid politikken til den tidligere CDU-regjeringen å trekke kortet om menneskerettighetene og det kurdiske spørsmålet ut av ermet når det gjaldt å sette press på Tyrkia, eller å utnytte sin egen innflytelse i regionen, og like raskt å slippe det igjen. Nå viser det seg at det samme gjelder Fischer: «Det er ingen grønn utenrikspolitikk, det er bare tysk utenrikspolitikk.»

Tysk utenrikspolitikk har tradisjonelt anvendt kurderspørsmålet. Likevel involverer det mer enn en diplomatisk forhandlingsbrikke og press i forholdet mellom imperialiststater. Det er et høyst reelt historisk problem og inneholder betydelig sosial eksplosivitet. Krigen i de kurdiske områdene av Tyrkia er ledsaget av en vedvarende brutal undertrykkelse av tyrkiske arbeidere og fattige. Det gjærer en dyp sosial krise i hele Midtøsten, hvilket gjenspeiles av en rekke regjeringskriser og konflikter. Arbeiderklassen har vokst til en stor samfunnskraft. Kurderne selv er ikke lenger et tilbakeskuende naivt bondefolk som man kan lure som man vil, men lever millionvis i eksil som arbeidere i industrielle sentre.

Å gi Öcalan asyl ville ha betydd å hentet denne knuten av historiske og sosiale motsetninger og problemer rett til hjertet av Europa. Det ville ikke ha vært bare diplomatiske intriger lenger. Det ville ha betydd å konfrontere legitime ønsker og krav fra millioner av undertrykte mennesker, uavhengig av Öcalans imøtekommelser. Det manglet De grønne mot til, for ikke å snakke om sosialdemokratene.

Dobbelmoralen i den tidligere tyske politikken – å bevæpne Tyrkia med den ene hånda og holde frem kurderne, som fortsatt kan være nyttige, med den andre – kunne da knapt blitt tilslørt og opprettholdt lenger, for øynene til en bred internasjonal offentlighet.

Og hva det kunne ha medført: En offentlig rettssak mot PKK-lederen i Europa ville ha vært en åpen provokasjon mot amerikanske krav i Midtøsten, der de har støttet Tyrkia uten forbehold. Det våget ikke sosialdemokratene, og ikke De grønne heller.

Utenriksminister Fischer er så taus at det nesten er øredøvende. Ikke et ord av kritikk om kidnappingen av Öcalan i Nairobi. Og ikke fordi SPD og De grønne ikke er patriotiske nok. De vil absolutt opprettholde tysk imperialismes interesser i Midtøsten og i all hemmelighet surmule om USAs rolle som verdenspoliti, der de overalt sprer sin innflytelse med militærmakt eller trusler om det. Men de kapitulerte for Amerikas press, for med åpen opposisjon mot den amerikanske rollen i Midtøsten hadde de åpnet en pandoras eske av sosiale protester. Det ville ha skapt et fokuspunkt for alle som får sine anliggender tråkket på.

Hvor kunne det ikke alt ha ført hen! Selv om man hadde kommet til enighet med Öcalan etter modell av en Arafat eller Mandela, ville det ikke ha løst kurdernes problemer. Den miserable situasjonen for vanlige mennesker i Sør-Afrika og i de autonome palestinske territoriene taler et klart språk. Med andre ord kunne mottaket av Öcalan ha vært begynnelsen for en mobilisering av kurderne i Europa, med en ende som ikke kunne forutsies. Kravet om rettferdighet kunne ha spredt seg til andre sjikt. Og under forhold der alle europeiske regjeringer, og tyskernes spesielt, planlegger omfattende angrep på sosialtjenestene – nei, da var det bare å slå ned bommen.

Tilbud om PKK-lederens beskyttelse mot hans forfølgere, og i gitt fall mot dødsstraff, ville ha representert en handling av demokratisk etterlevelse av prinsipper som dagens regjeringer ikke lenger er i stand til.

Europeiske regjeringenes handlinger, og spesielt tyskernes hva angår det kurdiske spørsmålet, viser tydelig hvordan sosialdemokratene og deres grønne aspiranter vil reagere på sine egne folks demokratiske og sosiale fordringer: med økende undertrykkelse. Tiltakene mot protesterende kurdere i Tyskland, som blir arrestert, dømt i hasterettsaker og tidvis deportert, er en advarsel for alle. Innenriksminister Otto Schily (SPD) opptrer skarpere enn sin beryktede forgjenger i Kohl-regjeringen, Manfred Kanther.

Loading