Det har gått mer enn fire år siden Obama-administrasjonen kunngjorde sin «omdreining» eller «ombalansering» mot Asia, noe som utgjorde en helhetlig strategi for å militært omringe Kina, undergrave den kinesiske økonomiske innflytelsen i regionen og tvinge Beijing til å adlyde Washingtons diktat.
Siden den gang har amerikanerne hele tiden økt antallet militære provokasjoner i Sør-Kinahavet, de sendte krigsskip og strategiske bombefly ganske nært de små øyene Kina hevder suverenitet over. Samtidig har de oppmuntret Japan, Filippinene, Vietnam og andre asiatiske land til å satse på en konfronterende tilnærming mot Beijing.
Innenfor Pentagon har det nylig vært stemmer som ba om at den amerikanske imperialismen skulle utvide denne konfrontasjonen. Det var ikke nok til å utfordre Kina, verdens nest største økonomi, om dominansen over det østlige Stillehavet eller hegemoni over den enorme eurasiske landmassen.
I stedet må denne konfrontasjonen bli forfulgt globalt, ifølge høytstående militære tjenestemenn, med særlig vekt på den økende kinesiske innflytelsen i Latin-Amerika.
Denne tilnærmingen kom til uttrykk i en artikkel publisert i den nyeste utgaven av ‘Parameters’, tidsskriftet til den amerikanske krigsskolen. Tittelen var «Utvidelse av skiftet i ombalanseringen. Å konfrontere Kina i Latin-Amerika» Forfatteren, oberst Daniel Morgan, er beskrevet som en høytstående offiser med «omfattende erfaring fra Det hvite hus, tverretatlig og internasjonalt»
Krigsskolen fungerer som en forberedende skole for offiserer som blir dyrket frem som Pentagons neste toppledere, mens den også fungerer som en slags militær tankesmie, dedikert til å utdype den amerikanske imperialistiske strategien.
Artikkelen til oberst Morgan presenteres som en advarsel om at «Kinas ekspansjon i Latin-Amerika kan godt utmanøvrere den amerikanske omdreiningen til Asia.»
Han skriver:
«Framveksten av kinesisk makt i Asia-Stillehavsregionen og i Latin-Amerika er av økende bekymring for amerikansk strategi. Den nylige fokuseringen på Midtøsten har gjort lettere Beijings politiske, økonomiske og militære ekspansjon fra Stillehavet til Sør-Amerika. En ny global økonomi har åpnet muligheter for vekst og utvikling med Kina og andre i Asia-Stillehavsregionen. Noen land har reagert med å forplikte seg til Kina i form av økonomisk handel og investeringer. I tillegg har regjeringer som Peru, Chile, Colombia, Nicaragua og Costa Rica lovet internasjonal politisk støtte til kinesiske interesser, inngått våpensalg og samarbeidet om militær opplæring og utdanning. Denne utviklingen utfordrer USAs strategi, siden kinesisk nærvær i begge regionene uten tvil er en del av en økende konkurranse mellom Beijing og USA. Denne gjensidige avhengigheten over Stillehavet mellom de to regionene skaper ett samlet problem i stedet for to separate regionale problemer.»
Morgan advarer om at kinesisk handel og investeringer i regionen er i ferd med «å skape et økonomisk avhengighetsforhold, og undergraver De forente staters innflytelse og skaper også ytterligere politiske, sosiale og økonomiske spenninger.»
Tydelig økonomisk statistikk åpenbarer kilden til bekymringene for den amerikanske imperialismen. I løpet av litt mer enn et tiår har handelen mellom Kina og Latin-Amerika økt mer enn 20 ganger, fra 12 milliarder dollar i 2000 til 289 milliarder i 2013. Kina har blitt Latin-Amerikas nest største eksportmarked, etter USA. Landet har allerede fortrengt USA som den største handelspartneren for Brasil, Chile og Peru.
Beijing har også vist seg som en av de største kreditorene til regionen. Kineserne har lån til Argentina på totalt $ 19 milliarder dollar; Brasil, $ 22 milliarder; Venezuela, $ 56.3 milliarder; Ecuador, $ 10.8 milliarder; og Peru, $ 2,3 milliarder dollar.
I 2015 lovte den kinesiske presidenten Xi Jinping å investere 250 milliarder dollar i Latin-Amerika i løpet av det neste tiåret.
I mellomtiden har avkjølingen i den kinesiske økonomien siden 2013 hatt en alvorlig innvirkning på en rekke latinamerikanske økonomier; den har drevet ned prisene på råvarer som olje, kobber, jernmalm og soya, og skapt dype politiske kriser i Brasil, Venezuela, Argentina og andre land.
Oberst Morgan fordømmer kineserne for deres politikk angående handel, kreditt og investeringer, som er ‘uten forpliktelser’. Han sier at det tjener til å «styrke anti-amerikanske styresmakter som Venezuela, Bolivia, Ecuador …»
Svært avslørende skriver han «kinesiske investeringer i Latin-Amerika hindrer amerikansk tilgang ved å gi styresmakter alternative kilder til finansiering» og fortsetter med å merke seg at «siden 2010 har kinesiske lånetilsagn til regionens stater overskredet Verdensbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) og De forente staters import-eksport bank tilsammen» Med andre ord, finnes det en bekymring for at kinesiske lån fratar Washington et middel til å få latinamerikanske stater til å adlyde gjennom økonomiske kvelertak.
Artikkelen fremstiller også de økte kinesiske militære båndene til Latin-Amerika som en trussel mot amerikanske interesser. Den siterer nylige eller allerede gjennomførte avtaler om våpensalg med Venezuela, Peru, Bolivia, Argentina og andre land, sammen med offisielle besøk av militære delegasjoner samt «utvekslinger for utdanning av militære offiserer».
«Folkerepublikken Kinas militære tilstedeværelse og innflytelse i regionen gir Kina strategiske alternativer som åpenlyst eller skjult kan støtte kinesiske aktiviteter i Asia-Stillehavsregionen,» hevder artikkelen. «USA har ikke råd til å undervurdere trusselen fra Beijings militære nærvær på den vestlige halvkule.»
En tidligere artikkel skrevet av professor ved Krigsskolen, R. Evan Ellis, med tittelen «Den strategiske relevansen av Latin-Amerika for USA,» stiller spørsmålet enda mer tydelig:
«For å betrakte saken som en militær analogi; Latin-Amerika den uokkuperte høydepunktet som skuer over USAs stillinger. En sjef som føler ansvar ville innse at en okkupasjon av høydepunktet av en motstander utgjør en uakseptabel trussel mot hans egne styrker, og dermed ville han bruke ressurser på å blokkere motstanderen fra å gjøre dette. Det ville det være en alvorlig feil for USA å konkludere med at, i fravær av alvorlige trusler mot USA fra Latin-Amerika, er det greit å bare se på mens mulige fremtidige motstandere som Russland og Kina utvider sine posisjoner i regionen. Mens en slik forsømmelse på kort sikt kan frigjøre ressurser for å fortsette andre oppgaver i utlandet, vil denne frivillige tilbaketrekningen fra ens eget nabolag på lang sikt være den enkeltfaktoren som mest sannsynlig vil tvinge USA inn i en kaotisk tilbaketog fra sine eksterne engasjementer.»
Ellis hevder at Pentagon må slutte å se på Latin-Amerika gjennom prismet av «narkotika, organisert kriminalitet og grensespørsmål», og i stedet tilnærme seg det fra standpunktet imperialistisk strategi og nødvendigheten av å fjerne «potensialet for at en sterk aktør fra utenfor halvkulen skal bruke området til å skade USA eller svekke vår handlingsevne i andre deler av verden i en eventuell fremtidig konflikt.»
For litt over to år siden erklærte den amerikanske utenriksministeren John Kerry på et møte i Organisasjonen av amerikanske stater at «æraen til Monroe-doktrinen er over». Han henviste til den nesten 200 år gamle doktrinen i amerikansk utenrikspolitikk som ga Washington retten til å bruke makt for å hindre makter fra utenfor området å etablere et fotfeste på den vestlige halvkulen.
Doktrinen ble opprinnelig påberopt som et amerikansk politikk for å motsette ethvert forsøk fra europeiske imperier på å re-kolonisere nylig uavhengige land i Latin-Amerika. Men senere ble den omgjort til en erklæring av en amerikansk innflytelsessfære og ble begrunnelsen for kanskje 50 direkte amerikanske militære intervensjoner i regionen sammen med mange CIA-støttede kupp som skapte fascist-militære diktaturer over store deler av regionen i andre halvdel av det 20. århundre.
Planene som blir utviklet ved krigsskolen indikerer at Pentagon ønsker sterkt å tørke støv av Monroe-doktrinen og bruke den på nytt som en del av begrunnelsen for den eksplosive veksten i amerikansk militarisme rettet mot Kina, og til å kreve hegemoniet til den amerikanske imperialismen over strategiske markeder og ressurser i verden.
Advarselen er klar: Latin-Amerika vil ikke slippe unna marsjen mot en tredje verdenskrig som har blitt skapt av den uløselige og stadig dypere krisen i den amerikanske og globale kapitalismen.