Elitene «har tapt all troverdighet» – et intervju med journalisten Chris Hedges

På mandag intervjuet David North, den internasjonale redaksjonssjefen for WSWS, den Pulitzer-prisvinnende journalisten, forfatteren, foreleseren og tidligere korrespondenten for New York Times Chris Hedges. Blant Hedges mest kjente bøker er Krig en kraft som gir oss mening, Den liberale klassens død, Illusjonens imperium: slutten på leseferdighet og begivenhetens triumf, Destruksjonsdager, opprørsdager, som han skrev sammen med tegneserieforfatteren Joe Sacco, og Opprørets lønn: Det moralske imperativ til revolt.

Chris Hedges

I en artikkel publisert av Truthdig den 17. september med tittelen «Kneblingen av dissens», henviste Hedges til WSWS sin dekning av Googles sensur av venstreorienterte nettsteder som advarte om veksten av «svartelisting, sensur og bakvaskingen av dissidenter som utenlandske agenter for Russland, og som produsenter av «falske nyheter». 


Hedges skrev at «Justisdepartementet ba RT-Amerika og nyhetsformidlerens ‘assosierte’ - hvilket kan bety folk som meg - å registrere seg iht. Loven om utenlandske agenter (Foreign Agents Registration Act). Uten tvil vet den korporative staten at de fleste av oss ikke vil registrere oss som utenlandske agenter, hvilket betyr at vi vil bli forvist fra eteren. Det er sannsynligvis også hensikten.»

Norths intervju med Hedges begynte med en diskusjon om betydningen av den antirussiske kampanjen i media.

David North: Hvordan tolker du fikseringen på Russland og hele tolkningen av valget innenfor rammene av Putins manipulasjon?

Chris Hedges: Det er like latterlig som Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Det er en absolutt ubevist påstand som brukes til å forevige en veldig skremmende beskyldning - kritikere av den korporative kapitalisme og imperialisme er Russlands utenlandske agenter.

Jeg har ingen tvil om at russerne investerte tid, energi og penger i å forsøke å påvirke hendelser i USA på måter som ville tjene deres interesser, på samme måte som vi har gjort og gjør i Russland og i alle andre slags land over hele verden. Så jeg sier ikke at det ikke var noen påvirkning, eller forsøk på å påvirke hendelser.

Men hele ideen om at russerne svingte valget over til Trump er absurd. Det er egentlig basert på den ubeviste påstanden om at Russland ga ‘Podesta-e-postene’ til WikiLeaks, og at utgivelsen av disse e-postene dreide titusenvis eller hundretusenvis av Clinton-tilhengerne over til Trump. Dette gir ingen mening. Enten det, eller, ifølge direktøren for De nasjonale etterretningen (DNI), at
RT-America, hvor jeg har et program, fikk alle til å stemme for De Grønne.

Denne besettelsen med Russland er en taktikk den herskende eliten bruker, og særlig Det demokratiske partiet, for å unngå å konfronteres av en veldig ubehagelig virkelighet: at deres manglende popularitet er resultatet av deres egen avindustrialiseringspolitikk og deres angrep mot arbeidende menn og kvinner og fattige fargede mennesker. Det er et resultat av katastrofale handelsavtaler som NAFTA som avskaffet godt betalte fagorganiserte jobber og sendte dem til steder som Mexico, hvor arbeidstakere blir betalt 3 dollar i timen, uten tilleggsfordeler av noe slag. Det er et resultat av eksplosjonen av et system for massefengsling, startet av Bill Clinton hans strenge nye lover i 1994, og tre- og firedobling av fengselsstraffene. Det er resultatet av raseringen av grunnleggende offentlige tjenester, inkludert selvfølgelig velferdstjenester, som Clinton tok knekken på; deregulering, en forvitrende infrastruktur, inkludert offentlige skoler, og foretakenes de facto skatteboikott. Det er resultatet av omdanningen av landet til et oligarki. Det fremmedfiendlige høyreopprøret og den avbrutte reisningen i Det demokratiske partiet, gir begge mening når du ser hva de har gjort med landet.

Politistyrkene har blitt omgjort til semi-militære enheter som terroriserer marginaliserte samfunn, hvor folk har blitt fratatt alle sine rettigheter og kan bli skutt uten rettsforfølgelse; faktisk blir flere enn tre drept per dag. Staten skyter og fengsler fattige fargede, som en form for sosial kontroll. De er helt beredt til å anvende samme form for sosial kontroll på et hvilket som helst annet segment av befolkningen som skulle røre på seg.

Det demokratiske partiet, i særdeleshet, driver hele denne Russlands-heksejakten. Partiet kan ikke stå ved sin medvirkning til ødeleggelsen av våre borgerrettigheter - og husk at Barack Obamas angrep på sivile friheter var verre enn de som ble utført av George W. Bush - og ødeleggelsen av vår økonomi og våre demokratiske institusjoner.

Politikere som Clinton-ene, Pelosi og Schumer er Wall Streets skapninger. Det er derfor de er så hissige på å trykke tilbake mot Sanders-fløyen av Det demokratiske partiet. Uten penger fra Wall Street ville de ikke hatt politisk makt. Det demokratiske partiet fungerer egentlig ikke som et politisk parti. Det dreier seg om evig massemobiliseringer og en hyperventilerende PR-avdeling, alle betalt av foretaksdonorer. Grunnfjellet i partiet har ingen ting å si i styringen eller partipolitikken, som Bernie Sanders og hans støttespillere fant ut. De er rekvisitter i det sterile politiske teatret.

DN: Chris, du jobbet for New York Times. Akkurat når var det?

CH: Fra 1990 til 2005.

DN: Siden du har en viss erfaring med den institusjonen, hvilke endringer ser du? Vi har understreket at den har dyrket en leserkrets av den velstående øvre middelklassen.

CH: New York Times sikter målbevisst på 30 millioner velstående amerikanere av øvre middelklasse. Det er en nasjonal avis - bare om lag 11 prosent av leserne er i New York. Det er veldig enkelt å se hvem
Times ønsker å nå ved å se på spesial delene om Hjem, Stil, Forretningsliv eller Reise. Her har du for eksempel artikler som forklarer vanskeligheten med å opprettholde et [feriehus i det ekslusive feriestedet] Hamptons. Avisen kan gjøre godt undersøkende arbeid, men gjør det ikke ofte. Den dekker utenrikssaker. Men den gjenspeiler bare elitenes tenkning. Jeg leser Times hver dag, kanskje for å balansere den ut med ditt nettsted.

DN: Vel, jeg håper mer enn å balansere ut.

CH: Ja, mer enn å balansere ut.
Times var alltid en elitistisk publikasjon, men den omfavnet helt nykonservatismens og nyliberalismens ideologi i en økonomisk krisetid, da Abe Rosenthal var redaktør. Han var den som institusjonaliserte spesialbilagene som betjente eliten. Og han påla en de facto sensur for å utestenge kritikere av en uhemmet kapitalisme og imperialisme, som Noam Chomsky eller Howard Zinn. Han jaget ut reportere som Sydney Schanberg, som utfordret eiendomsutviklerne i New York, eller Raymond Bonner, som rapporterte El Mozote-massakren i El Salvador.

Sammen med utgiveren sin spiste han lunsj hver uke med William F. Buckley. Dette spranget rett inn i armkroken til de mest reaksjonære kreftene av den korporative kapitalismen og tilhengerne av amerikansk imperialisme, gjorde avisen svært lønnsomt for en tid. Til slutt, selvfølgelig - med fremveksten av internett og tapet av annonsene som utgjorde om lag 40 prosent av alle avisinntektene - ble
Times tappet, som alle aviser har blitt tappet. Papiraviser har mistet monopolet som en gang koblet selgere med kjøpere. Aviser er fanget i et gammelt system av informasjon som de kaller «objektivitet» og «balanse», formler etablert for å betjene de mektige og rike, og for å skjule sannheten. Men, som alle bysantinske hoff, vil Times synke, klamrende om sin hellige gral.

Avisens intellektuelle tyngdepunkt - spesielt
Book Review og Weekend Review - ble tilintetgjort av Bill Keller, selv en ‘nykonservativ’. Som spaltist var han heia-leder for krigen i Irak. Han brakte inn folk som Sam Tanenhaus. På det tidspunktet omfavnet avisen, uten motforestillinger, nyliberalismens utopiske ideologi og foretaksmaktens forrang, som en uunngåelig form for menneskelig fremgang. Times, sammen med handelshøyskolene, økonomiavdelingene ved universitetene og meningsbærerne promotert av den korporative staten, spredte den absurde ideen om at vi alle ville få det bedre hvis vi bare tvang alle samfunnssektorer inn under markedets diktat. Det skal en helt unik type dumhet til for å tro på dette. Du hadde studenter på Harvard Business School som utførte særstudier av Enron og deres briljante forretningsmodell, det vil si, helt til Enron kollapset og ble avslârt som en eneste gigantisk svindel. Dette handlet aldri egentlig i siste instans, om ideer. Det handlet om utilslørt grådighet. Det ble «pushet frem» av de tilsynelatende best utdannede blant oss, som Larry Summers, hvilket avslører løgnen om at vår nedgang på en eller annen måte skyldes mangel på utdanning. Det var på grunn av en fallert og amoralsk elite, og de kriminelle finansinstitusjonene som gjør dem rike.

Kritisk tenkning på ledersiden,
Week in Review eller Book Review, var ikke særlig sterk noen gang, og det som hadde vært, forsvant under Keller. Globalisering var hevet over enhver kriitkk. Siden Times som alle eliteinstitusjoner er et hermetisk forseglet ekkokammer, skjønner de ikke hvor irrelevante de er i ferd med å bli, eller hvor latterlige de ser ut. Thomas Freidman og David Brooks kunne også skrevet for det satiriske nettstedet the Onion.

Jeg jobbet utenlands. Jeg var ikke i redaksjonen særlig mye, men avisen er et meget angst-ridd sted. Reglene står ikke skrevet på veggen, men alle vet, selv om det ikke artikuleres, at avisens uoffisielle motto er:
Ikke trå de som vi er avhengige av for penger og tilgang for hardt på tærne! Du kan skyve litt på dem, en og annen gang. Men er du en seriøs journalist, som Charlie Leduff eller Sydney Schanberg, som ønsker å gi en stemme til folk som er uten, og å sette fokus på rase, klasse, kapitalistisk utnyttelse eller imperiets forbrytelser, da blir du veldig raskt et ledelsesproblem og blir skviset ut. De som stiger i organisasjonen og holder makt er gjennomstenka karrierister. Deres lojalitet er til eget opprykk og til institusjonens renommé og lønnsomhet, og derfor er avishierarkiet fylt av sånne middelmådigheter. Karrierejaget er avisens største akilleshæl. Det mangler ikke på talent. Men det mangler intellektuell uavhengighet og moralsk mot. Det minner meg om Harvard.

DN: La oss komme tilbake til dette spørsmålet om den russiske hacking-nyhetshistorien. Du antydet muligheten for å skape en historie, en historie absolutt uten faktagrunnlag, bygd bare på påstander fra ulike etterretningsorganer, som presenteres som en vurdering hevet over enhver tvil. Hva er din vurdering av dette?

CH: De kommersielle kringkastingsnettene, og det inkluderer CNN og MSNBC, bedriver ikke journalistisk virksomhet. De gjør knapt noe av det. Deres kjendiskorrespondenter er elitens hofftjenere. De spekulerer på og forsterker hoffsladder, som er alle anklagene om Russland, og de gjentar hva de får beskjed om å gjenta. De ofrer journalistikk og sannhet for seertall og fortjeneste. Diss nyhetsshowene er en av mange inntektsstrømmer i en bedriftsstruktur. De konkurrerer med andre inntektsstrømmer. CNNs leder Jeff Zucker, som bidro til å skape den fiktive personaen til Donald Trump på «Celebrity Apprentice», har gjort politikk på CNN til et 24-timers ‘reality show’. All nyanse, tvetydighet, mening og dybde, sammen med verifiserbare faktum, ofres for opphissende underholdning. Løgn, rasisme, fordommer og konspirasjonsteorier blir gitt plass og rom og anses å ha nyhetsverdi, ofte tilskyndet av folk med den eneste kvaliteten at de er «avspora». Det er nyheter som burlesk.

Jeg var på granskningsteamet til
New York Times under opptakten til Irak-krigen. Jeg var basert i Paris og dekket Al-Qaida i Europa og Midtøsten. Lewis Scooter Libby, Dick Cheney, Richard Perle og kanskje noen i en etterretningstjeneste, kunne bekrefte hvilken som helst historie administrasjonen forsøkte å fremme. Journalistiske regler hos Times tilsier at du ikke kan gå med en historie med kun en kilde. Men hvis du har tre eller fire tilsynelatende uavhengige kilder som bekrefter den samme fortellingen, da kan du gå med den, og det var hvordan de gjorde det. Avisen brøt ikke noen av reglene undervist på Columbia-journalistikkskolen, men alt de skrev var løgn.

Hele affæren var en farse. Det hvite hus kunne lekke en falsk historie til Judy Miller eller Michael Gordon, og deretter gå på ‘talkshowene’ for å si: «som
Times rapporterte ....» Det ga disse løgnene et anstrøk av uavhengighet og anerkjent journalistikk. Dette var en massiv institusjonell svikt, som avisen aldri har innrømmet.

DN: CIA ‘legger an’ historien, og så får
Times verifiseringen fra de som legger den opp for dem.

CH: Det er ikke alltid anlagt. Og ikke mye av dette kom fra CIA. CIA kjøpte ikke «masseødeleggelsesvåpen»-hysteriet.

DN: Det går også den andre veien?

CH: Helt klart. For hvis du prøver å få tilgang til høytstående tjenestemannvil du hele tiden legge inn forespørsler, og disse tjenestemennene bestemmer når de vil treffe deg. Når de byr deg anledning, er det vanligvis fordi de har noe å selge deg.

DN: Medias anti-Russland-fortelling er blitt omfavnet av store deler av det som presenterer seg som «venstresida».

CH: Vel, ikke få meg igang om den amerikansk venstresida. For det første, er det ikke noe amerikansk venstre - ikke et venstreside som har noen form for seriøsitet, som forstår politiske eller revolusjonære teorier, som er gjennomsyret av økonomiske studier, som forstår hvordan maktsystemer arbeider, særlig foretaks- og imperialmakt. Venstresida er fanget opp i samme slags personlighetskultus som plager resten av samfunnet. Den fokuserer på Trump, som om Trump er det sentrale problemet. Trump er et produkt, et symptom på et mislykket system og et dysfunksjonelt demokrati, ikke sykdommen.

Hvis du forsøker å diskutere med de fleste av de angivelige venstreorienterte, reduserer de diskusjonen til et tegneserieperspektiv på politikk.

Den seriøse venstresida i dette landet ble desimert. Det begynte med undertrykkelsen av radikale bevegelser under Woodrow Wilson, deretter de såkalte «Red Scares» på 1920-tallet, da de så godt som ødela vår arbeiderbevegelse og vår radikale presse, og deretter med alle utrenskingene på 1950-tallet. Mens de var igan, så utrenska de også i den liberale klassen - se hva de gjorde med Henry Wallace - slik at kald-krig-«liberalere» satte likhetstegn mellom kapitalisme og demokrati, og mellom imperialisme og frihet og liberalisme. Jeg bodde i Sveits og Frankrike. Det er fortsatt rester av en militant venstreside igjen i Europa, noe som gir europeerne noe å bygge på. Men her må vi så godt som begynne fra bunnen av.

Jeg har kjempet kontinuerlig med «Antifa» og «Black Bloc». Jeg mener at de er en slags modeller for hva jeg betrakter som fenomenal politisk umodenhet. Motstand er ikke en form for personlig renselse. Vi kjemper ikke mot fremveksten av fascisme på 1930-tallet. Foretakselitene vi må velte har allerede grep på makten. Og med mindre vi bygger en bred, folkelig motstandsbevegelse, som krever mye tålmodig organisering blant arbeidende kvinner og menn, vil vi bli langsomt malt istykker.

Så Trump er ikke problemet. Men bare den setningen alene gjør slutt på de fleste diskusjoner med folk som anser seg som en del av venstresida.

Den korporative staten har gjort det svært vanskelig å tjene til livets opphold hvis du holder fast på denne radikale kritikken. Du vil aldri få fast ansettelse i akademia. Du får sannsynligvis ikke akademiske oppdrag. Du vil ikke vinne priser. Du får ikke stipend.
New York Times, hvis de vurderer boken din, vil levere den til en pliktoppfyllende mandarin som George Packer for å ‘knuse' den - som han nettopp gjorde med min siste bok. Eliteskolene som Princeton og Columbia, og jeg har forelest som gjesteprofessor på noen av dem, gjenspeiler strukturen og målene til foretakene. Hvis du skal få godkjent av en doktorgradskomité, enn mindre en ansettelseskomité, må du spille veldig, veldig trygt og forsiktig. Du må ikke utfordre den foretaksvennlige holdningen som gjennomsyrer institusjonen, og som pålegges ved bidrag fra foretakene og krav fra velstående tidligere studenter fra de respektive universitetene. Halvparten av medlemmene til de fleste av disse forvaltningstyrene burde vært fengslet!

I det 17. århundres Storbritannia var spekulasjon en forbrytelse. Spekulanter ble hengt. Og i dag styrer de økonomien og landet. De har brukt kapringen av rikdom til å ødelegge det intellektuelle, kulturelle og kunstneriske livet i landet, og til å ødelegge demokratiet vårt. Det er et bare et ord for disse menneskene: forrædere.

DN: Hva med virkningen du har sett av identitetspolitikk i Amerika?

CH: Vel, identitetspolitikk definerer venstresidens umodenhet. Den korporative staten omfavnet identitetspolitikken. Vi så hvor identitetspolitikk førte oss med Barack Obama – og det er verre enn ingensteds. Han var, som Cornel West sa, en svart maskot for Wall Street, og nå er han på tokt for å samle honorarene sine for å ha forådt oss.

På en måte er min favorittanekdote om identitetspolitikk denne: Cornel West og jeg, sammen med andre, ledet en marsj for hjemløse på den demokratiske nasjonalkonvensjonen i Philadelphia. Det var en tilstelning den kvelden. Den var fullpakket med hundrevis av mennesker, for det meste forargede Bernie Sanders-støttespillere. Jeg var bedt om å tale. Og i rommet bak scenen var det en gruppe yngre aktivister, og en som sa: «Vi lar ikke den hvite fyren gå på scenen først.» Så gikk han frem og holdt en tale om hvorfor alle nå måtte stemme på Hillary Clinton. Det er på en måte dit identitetspolitikken fører deg. Det er stor forskjell mellom talerør for den korporative kapitalisme og imperialisme, som Corey Booker og Van Jones, og ekte radikalere som Glen Ford og Ajamu Baraka. Den korporative staten velger og fremmer kvinner eller folk av farge med omhu, for å anvende dem som masker for sin grusomhet og utnyttelse.

Det er ekstremt viktig, selvfølgelig, at disse stemmene høres, men ikke de stemmene som har solgt seg til eliten. Den feministiske bevegelsen er et perfekt eksempel på dette. Den gamle feminismen, som jeg beundrer, er Andrea Dworkins sin type feminisme, som handlet om å styrke undertrykkede kvinner. Den typen feminisme prøvde ikke å rettferdiggjøre prostitusjon som sexarbeid. Den visste at det er like galt å misbruke en kvinne i en utnyttende klesfabrikk, som det er i sexhandelen. Den nye formen for feminisme er eksempel på nyliberalismens gift. Her handler det om å få frem en kvinnelig styreleder eller en kvinnelig president, f.eks. Hillary Clinton, som vil tjene undertrykkelsessystemene. De sier at prostitusjon handler om valg. Hvilken kvinne, gitt en trygg inntekt og sosial sikkerhet, ville velge å bli voldtatt for å overleve? Identitetspolitikk er antipolitikk.

DN: Jeg mener du talte på en Socialist Convergence-konferanse der du kritiserte Obama og Sanders, og du ble pepet ut.

CH: Ja, jeg husker det ikke engang. Jeg har blitt pepet ut for å kritisere Obama mange steder, inkludert Berkeley. Jeg har måtte tåle det gjennom lang tid, som medarbeider og taleskriver for Ralph Nader. Folk tåler ikke å få sine illusjoner om de konstruerte personlighetene, sine politiske livreddere, knust – personligheter som er skapt av PR-industrien. De vil ikke å gjøre det harde arbeidet det er å virkelig forstå hvordan makt fungerer, og organiseringen for å omstyrte den.

DN: Du nevnte at du har lest WSWS en stund. Du vet at vi er ganske utenfor disse rammene.

CH: Jeg er ikke marxist. Jeg er ikke trotskist. Men jeg liker nettstedet. Dere skriver om viktige saker, på alvor og på en måte som mange andre nettsteder ikke gjør. Dere bryr dere om ting som er viktige for meg - massefengsling, arbeiderklassens rettigheter og kamp, og imperiets forbrytelser. Jeg har lest nettstedet lenge.

DN: Mye av det som hevder å være venstreorientert - det vil si pseudo-venstre -reflekterer interessene til den velstående middelklassen.

CH: Nettopp. Når alle ville ‘pushe’ multikulturalisme i ledende institusjoner, betydde det egentlig en filtrering av noen få fargede personer inn i universitetsavdelinger eller nyhetsredaksjoner, mens det brutale økonomiske angrepet mot de fattige arbeidende, og særlig fattige fargede mennesker i de avindustrialiserte lommene av USA, ble gjennomført. Svært få av disse multikulturalistene merket det selv. Jeg er absolutt for mangfold, men ikke når det er helt uten økonomisk rettferdighet. Cornel West har vært en av de store mesterne, ikke bare av den svarte profetiske tradisjonen, denne viktigste intellektuelle tradisjonen i vår historie, men et vekker for rettferdighet i alle sine former. Det er ingen rasemessig rettferdighet uten økonomisk rettferdighet. Og mens disse eliteinstitusjonene strør noen få merkeansikter inn i sine hierarki, plyndret de arbeiderklassen og de fattige, spesielt fattige fargede.

Mange venstreorienterte ble lurt av identitetspolitikken. Det var en boutique-aktivisme. Det holdt det korporative systemet, det vi må ødelegge, intakt. Det ga det et vennlig ansikt.

DN: WSWS har gjort spørsmålet om ulikhet til et sentralt fokus i sin dekning.

CH: Derfor leser jeg nettstedet, og liker det.

DN: Tilbake til Russland-spørsmålet, hvor ser du dette føre? Hvor alvorlig vurderer du dette angrepet på demokratiske rettigheter? Vi kaller dette den nye McCarthyismen. Er det, i din oppfatning, en legitim analogi?

CH: Ja, selvfølgelig er det den nye McCarthyismen. Men la oss erkjenne hvor nesten irrelevante våre stemmer er.

DN: Jeg er ikke enig med deg i det.

CH: Vel, irrelevante i den forstand at vi ikke blir hørt i hovedstrømmen. Når jeg drar til Canada, da er jeg på CBC i ‘prime time’. Det samme gjelder i Frankrike. Det skjer aldri her. PBS og NPR vil aldri gjøre det. Og de vil heller ikke slippe til noen annen seriøs kritiker av kapitalisme eller imperialisme.

Hvis det, for eksempel, er en debatt om å angripe Syria da dreier det seg om å bombe Syria, eller om å bombe Syria og også sende inn tropper - som om det er de eneste to alternativene. Samme for helsesektoren. Skal vi ha Obama Care - en skapning av tankesmia Heritage Foundation og farmasi- og forsikringsbransjen – eller skal vi være foruten omsorg? Et universelt helsevesen for alle blir ikke diskutert. Så vi er i utkantene. Men det betyr ikke at vi ikke er farlige. Nyliberalismen og globalisering er zombie-ideologier. De har tapt all troverdighet. Svindelen er avslørt. De globale oligarkene er hatet og foraktet. Eliten har ingen motargumenter til vår kritikk. Så de har ikke råd til å ha oss her. Som makteliten blir mer skremt vil den anvende tøffere former for kontroll, inkludert de stumpe instrumentene sensur og vold.

DN: Jeg tror det kan være en stor feil å være fokusert på følelsen av isolasjon eller marginalisering. Jeg skal komme med en spådom: Du vil få, og sannsynligvis raskere enn du tror, flere forespørsler om intervjuer og fjernsynstid. Vi er i en periode med et voldsomt politisk sammenbrudd. Vi vil få se, mer og mer, fremveksten av arbeiderklassen som en mektig politisk kraft.

CH: Derfor er vi et mål. Med den herskende ideologiens fallitt, og fallitten til den amerikanske liberale klassen og det amerikanske venstresida, må de som holder fast ved intellektuell dybde og en granskning av maktsystemer, inkludert økonomi, kultur og politikk, bli brakt til taushet.

Loading