Avgående tysk finansminister Schäuble på lobby-turné for videreføring av sin nedskjæringspolitikk

Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble benytter sine siste dager i stillingen til å sikre fortsettelsen av sin nedskjæringspolitikk. Den 75-år gamle CDU-politikeren trekker seg som finansminister, for å bli valgt som Forbundsdagspresident den 24. oktober. Denne uken skal Schäuble igjen treffe alle de som har noe å si i internasjonal penge- og finanspolitikk.

Schäuble har, som ingen annen politiker, stått for tysk arroganse og en hensynsløs sparepolitikk som kun de rike har tjent på, som har ødelagt livene til millioner. Han ønsker å sikre at denne kursen fortsetter også etter sin avgang og vil finne mye støtte for det.

På mandag traff Schäuble euro-sonens finansministre i Luxembourg, og onsdag drar han til Det internasjonale pengefondets årsmøte (IMF) i Washington. Der samles ministre og sentralbanksjefer fra 189 medlemsland, og mange mektige fra bank- og finansnæringen. For årsmøtet er det planlagt to pressekonferanser samt en rekke bilaterale møter.

I Luxembourg ble Schäuble rost i til himmelen av sine 18 kolleger. «Vi vil savne ham», sa Jeroen Dijsselbloem, sjef for ‘Eurogruppen’. «Han har vært en storartet kollega for hver enkelt av oss, han ga oss gode råd, både på oppfordring og uten å ha blitt spurt. Ved det har han alltid satt den langsiktig interessen for en stabil eurosone øverst.»

Pier Carlo Padoan, den italienske finansministeren, beskrev Schäuble som en «storartet finansminister». Bruno Le Maire, den franske finansministeren, kalte ham «en stor europeer», som hadde spilt «en hovedrolle i utviklingen av det europeiske fellesskapet».

Selv om det i den overstrømmende rosen av Schäuble også var en undertone av lettelse for at han endelig fratrer etter åtte år på posten, da mannen regnes som både arrogant og kynisk, er det en ekte beundring for hans harde holdning i gjennomføringen av upopulære innstrammingstiltak. De brutale angrepene på arbeiderklassen, som Schäubles navn er synonym for, og spesielt i Hellas, vil bestemme den europeiske dagsorden selv etter hans avgang.

Schäuble, født i Sør-Tyskland i 1942, gikk i 1961 – i en tid da de fleste ungdommer orientert seg til venstre – inn i den stokkreaksjonære Junge Union, ungdomsorganisasjonen til CDU/CSU. I 1972 ble han valgt inn som Bundestagsrepresentant for CDU. I 1984 ble han minister, og ledet Helmut Kohls kanslerkontor.

1990 forhandlet Schäuble som innenriksminister «Enhets-traktaten» for oppløsningen av DDR, eller rettere sagt: han dikterte den. For på DDR-siden av forhandlingsbordet satt det CDU-marionetter. De ruinerende konsekvensene av gjenforeningen – ødslingen og nedleggelsen av den østtyske industrien, og den resulterende massearbeidsledigheten – var i vesentlig grad Schäubles ansvar.

Som innenriksminister – en post han holdt under Helmut Kohl fra 1989 til 1991 og under Angela Merkel fra 2005 til 2009 – representerte Schäuble den sterke statens undertrykkende politikk. Han ønsket å anvende hæren innenriks og krevde de nødvendige endringer av grunnloven for det; bl.a. skulle hæren ha myndighet til å skyte ned sivile fly ved terror-tilfeller. Han satte seg mot parlamentarisk tilsyn med de hemmelige tjenestene, og foreslo avskaffelsen av grunnleggende juridiske rettigheter for «terrorister». Et annet forslag var å bruke utsagn fra torturerte i sikkerhetsmyndighetenes etterforskningsarbeid.

Juridiske fagorganisasjoner anklaget ham for å ofre grunnleggende rettigheter på antatte sikkerhetsinteressers alter, for å føre et «frontalangrep mot grunnloven» og for å skape frykt i befolkningen «for en sosial aksept for omfattende utvidelser av sikkerhetsorganenes virkefelt».

Schäuble fant sin virkelige bestemmelse da han vekslet til finansdepartementet i 2009. Året før hadde bankene drevet det globale finanssystemet til randen av kollaps ved kriminell spekulasjon, og hans forgjenger sosialdemokraten Peer Steinbrück hadde «reddet» dem med milliarder av skattebetalernes midler. Schäuble tok nå fatt på innhentingen av disse milliardene fra arbeiderklassen. Fremfor alt Hellas, Portugal, Spania og andre tungt gjeldsforpliktede land, påtvang han en sosial flatehogst, som Europa ellers bare hadde opplevd i krigstid.

Schäuble syntes å ha en nesten sadistisk nytelse av å diktere den greske regjeringen, gjennom i nattelange forhandlinger, den ene innsparingspakken etter den andre. Nedskjæringstiltakene desimerte levestandarden for befolkningen, tok fra millioner av pensjonister deres hardt opptjente pensjoner og etterlot en generasjon av unge mennesker uten framtidsutsikter, mens de såkalte «hjelpelånene» gikk direkte tilbake til internasjonale bankers konti.

I Tyskland satte Schäuble seg stivbeint inn for et balansert budsjett. Mens infrastruktur smuldret, helse- og eldreomsorg ble årelatt, lærermangelen antok utålelige nivåer og lønninger og pensjoner falt, skrøt han i fire år over det såkalte «svarte null».

Den rosen som nå blir Schäuble tildel i både internasjonale og nasjonale sammenhenger, viser at det store flertallet av den herskende klassen støtter denne politikken. Schäuble selv har nylig i et langt intervju med Financial Times oppfordret til en skjerping av sparepolitikken.

Schäuble hadde med seg en «ond gave» (Die Welt) til sitt siste møte med eurofinansministrene mandag, i form av et arbeidsnotat fra sitt departement. Dokumentet foreslår å bygge ut ‘euro-redningsfondet’ (ESM) til et europeisk valutafond. Valutafondet skal gis vidtrekkende kontrollmyndighet til å overvåke euro-landenes budsjettpolitikk, og se til at gjeldsrammer overholdes.

Med det ønsker Schäuble å frata EU-kommisjonen makt, som etter hans mening er underlagt for mye politisk innflytelse. Denne myndigheten skal erstattes av en institusjon som er immun mot sosialt press, og underlegge hele Europa tysk finansdiktat.

Hans dokument er også rettet mot den franske presidenten Emmanuel Macrons Europa-planer. Den sistnevnte har Schäubles støtte når han ved hjelp av unntakstilstand angriper arbeidsklassens sosiale posisjoner i Frankrike, men ikke når han krever en europeisk finansminister og et eget budsjett for eurosonen.

«Mindre nasjonalstat, mer Europa, sånn er hans [Macrons] ideer», skriver Die Welt. «Schäuble ønsker riktignok mer makt til et europeisk kontrollorgan, i henhold til tyske ideer. Til det skal kontrollorganet i mindre grad underlegges den-ikke-så-kjære-kommisjonen som de nasjonale regjeringer.»

Disse motsetningene blir sannsynligvis tilspisset hvis det kommer til en regjeringskoalisjon av CDU/CSU med De Grønne og de liberale (FDP) i Tyskland, og FDP får den nye finansministeren. FDP avviser ikke bare Macron, men også Schäubles planer. De vil avskaffe hele euro-redningsfondet, som ble opprettet i 2012 for å overvinne finanskrisen, og forhindre enhver finansutligning mellom euro-landene.

Hvordan den fremtidige tyske regjeringen til slutt vil se ut gjenstår å se. Men ett er sikkert: Den vil ikke bare fortsette Schäubles sparekurs, men også enda sterkere følge slagordet «Tyskland først», og dermed forsterke de nasjonale motsetningene i Europa.

Loading