Tsar til Lenin vises for fulle saler i London og Manchester

Kinoer i London og Manchester viste nylig Tsar to Lenin, en av de viktigste dokumentarene som er laget, for fulle saler.

Dokumentarfilmen ble vist 14. oktober på HOME, Manchesters senter for internasjonal samtidskunst, teater og film og på Barbican Center i London 22. oktober. Barbican Performing Arts Center, som inkluderer en kino, er det største av sitt slag i Europa.

I Manchester ble Chris Marsden, nasjonalsekretær for Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP – Socialist Equality Party), invitert til å holde en 10 minutters introduksjon til filmen. På Barbican Center holdt trotskist-veteran Barbara Slaughter en introduksjon.

Chris Marsden introduserer Tsar to Lenin i Manchester

Marsden sa: «Det er et testament til dette verkets vedvarende betydning at det presenteres i dag i HOME-kinoens hundreårsmarkering for Oktoberrevolusjonen, sammen med klassiske verk som Eisensteins Oktober.

«Politisk står filmen frem til i dag som en av de viktigste dokumentarene som noensinne er laget. Og kanskje mer enn noen gang, gitt den ahistoriske eller til og med nakent antikommunistiske propagandaen som har karakterisert BBCs og så mange andres bidrag til hundreårsmarkeringen.»

«Ingen av dere ville vært her om dere ikke hadde sterke meninger om Oktoberrevolusjonen – mest håper jeg, sympati eller muligens aktiv støtte til perspektivet mot krig og for internasjonal sosialisme, og for den visjonen som ledet de som gjennomførte denne revolusjonen. Men selv om deres synspunkter skulle være formet av den offisielle politiske diskursen – at den russiske revolusjonen var en tragisk feil – har det intellektuelle, emosjonelle og kunstneriske suget fra en heroisk massebevegelse som omfattet millioner, og som forandret kursen for menneskenes historie, brakt dere hit.»

«Jeg vil våge å anta at etter å ha sett Tsar to Lenin, vil den feilaktige oppfatningen at Oktober var et slags kupp utført av bolsjevikene, som stoppet en hittil lovende demokratisk omveltning av tsarismen, bli utfordret om ikke slettet.»

Marsden forklarte at filmen er produkt av et ekstraordinært samarbeid mellom to personer: Herman Axelbank, som inspirert av disse historiske begivenhetene satte seg fore å samle, hva det enn måtte koste, dokumentering av hendelsene i 1917; og Max Eastman, på den tiden en tilhenger av bolsjevikrevolusjonen.

Eastman hadde reist til Sovjetunionen på 1920-tallet og knyttet nære politiske og personlige bånd til mange av lederne for det sovjetiske regimet – fremfor alt Leo Trotski. Marsden bemerket at «Eastman er beretterstemmen i Tsar to Lenin, og han gjør en flott jobb. Men det må understrekes at analysen som former filmens struktur stammer fra Leo Trotski. Lenins med-leder under Oktoberrevolusjonen, og leder av Den røde armé under begivenhetene som blir vist, gikk over til å lede kampen til forsvar for programmet for sosialistisk internasjonalisme mot den sovjetiske byråkratiske degenereringen under Joseph Stalin. Filmen ble fullført i januar 1931, ett år etter utgivelsen av Trotskis monumentale Historien om Den russiske revolusjon, som Eastman hadde oversatt til engelsk.»

Tsar to Lenins påfølgende skjebne var forbundet med stalinismens fremvekst. Dokumentarfilmen hadde en meget vellykket premiere 6. mars 1937, på Filmarte Theatre på 58th Street i New York City. Men det skjedde med Moskva-rettsakene som bakteppe – de systematiske skueprosessene med påfølgende likvidering av Lenins nærmeste samarbeidspartnere utført av det stalinistiske byråkratiet, sentrert rundt en voldsom kampanje mot Trotski og Venstre-opposisjonen.

En massiv kampanje ble igangsatt for å diskreditere filmen og forhindre flere visninger. Dette inkluderte å true distributører med at de ikke ville få tillatelse til å markedsføre sovjetiske filmer – som Eisenstein sine – hvis de viste Tsar to Lenin. Filmen ble lagt død og fikk aldri noe nytt tilløp etter den vellykkede åpningen.

Marsden konkluderte med å si: «Tsar to Lenin prøver ikke å stå over begivenhetene den skildrer, som en studert og utilsiktet falsk upartiskhet. Den er partisk – en sosialistisk film. Men den er ikke kun propaganda.»

«Fordi den forteller sannheten er den objektiv på en reell måte. Den har ingen grunn til å lyve fordi, fordi som Lenin insisterte, er ingenting i politikken, eller i kunsten for den saks skyld, like kraftig som sannheten.»

«Og den sannheten Tsar to Lenin beretter er hvordan millioner av arbeidere ledet av bolsjevikene, reagerte på krigens grusomheter ved å styrte et av de mest undertrykkende regimene i verden, og hvordan de i prosessen viste at sosialisme ikke var bare en utopi, men et praktisk prosjekt som kan realiseres gjennom revolusjonær klassekamp.»

I sine kommentarer i London forklarte Barbara Slaughter:

«Kanskje vet ikke alle at det faktisk var to revolusjoner i Russland i 1917. Innen den første revolusjonen omstyrtet det tsaristiske autokratiet i februar hadde Russland mistet to og en halv millioner soldater i Den store krigen, og mange millioner flere sultet. Eastmans beretning peker på at i denne desperate situasjonen var Februar-revolusjonen opphav til tvillinger.»

«På den ene siden var den selvutnevnte provisoriske regjeringen av landeiere og kapitalister, som ønsket å gjenopprette orden, forsvare privat eiendom og vinne krigen. Alliansemaktene tolererte denne regjeringen fordi de trodde den ville føre krigen mot Tyskland mer effektivt enn tsaren hadde gjort.»

«På den andre siden var soldatene, arbeiderne og bøndene, organisert i sovjeter, som ville ha slutt på krigen, konfiskere landeiernes gods – få fred, brød og jord.»

«Disse to motstridende kreftene kunne ikke sameksistere lenge. Kerenski, den faktiske lederen av den provisoriske regjeringen fattet beslutningen om å lansere en ny offensiv mot Tyskland den 18. juni. Det var dødsvarslet for hans eget regime.»

«Dere vil se i filmen at fra det øyeblikk både Lenin og Trotski ankom Russland, oppfordret de til en ny revolusjon, en proletarisk revolusjon – for å omstyrte den provisoriske regjeringen og etablere den første arbeiderstaten. Denne andre revolusjonen fant sted i oktober under ledelsen av Det bolsjevikiske partiet.»

Hun konkluderte: «I dag domineres verdensøkonomien av en håndfull storbanker og transnasjonale foretak. Vi lever i en periode med ulikhet uten like. Regjeringer tiltar seg autokratiske styringsmetoder for å opprettholde kontroll. Og trusselen om atomutslettelse henger over oss alle.»

«Tsar to Lenin vitner om den tiden da sosialistiske idealer inspirerte den største revolusjonære massebevegelsen i verdenshistorien. Vi må ta lærdom av det.»

Bemerkningene fra Marsden og Slaughter fikk applaus fra publikum, som også selve filmen fikk. En rekke mennesker fra publikum snakket til Marsden og Slaughter og hyllet filmen, hvilket førte til forespørsler om flere forestillinger på andre institusjoner.

Etter visningen av Tsar to Lenin snakket filmregissør Barry Bliss med Barbara Slaughter. Han sa: «Hvilken fremragende prestasjon det var å produsere denne filmen. Det er den klassiske dokumentaren fra perioden – tenksom, dynamisk og partisk, som jeg bare er for. Det er ikke noe poeng i å være nøytral. Lidenskapen for å lage filmen kom tydeligvis fra hans engasjement for selve revolusjonen.»

Han fortsatte: «Rundt 1982-83 så jeg første gang sovjetfilmen New Babylon regissert av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg. Sjostakovits hadde komponert et orkesterverk for filmen. Et enklere partitur for piano og noen få andre instrumenter ble brukt til den generelle distribusjonen. Men en musikolog hadde funnet og reetablert det opprinnelige partituret, og verket ble fremført på Southbank med fullt orkester.

«Det var en veldig spennende begivenhet, og før det begynte kom filmhistorikeren Ken Brownlow på scenen og sa at han ønsket å introdusere en ‘veldig spesiell person’. Den ‘spesielle personen’ var New Babylons regissør, Leonid Trauberg. Det gikk et gisp gjennom publikum, og jeg er sikker på at alle tenkte, ‘Men er ikke han død?’ Jeg var veldig ung den gangen, men jeg var fast bestemt på å treffe ham, og det fikk jeg faktisk til, to ganger. Det var fantastisk å snakke med ham.»

«Trauberg var bare femten år gammel i 1917. Han var i St Petersburg (Petrograd) da byen var beleiret. Han malte et bilde av å gå ned Nevskij Prospekt, med general Wranglers hær bare ti kilometer unna. Men de visste at de skapte en ny verden. Ingenting føltes umulig. Hver ny dag bød nye muligheter. Det var en mektig følelse av prestasjon og underverk.»

«Som Trauberg snakket, formidlet han en følelse av spenningen om en ny verden som ble skapt. Han sa, ‘Vi følte det var ingenting vi ikke kunne gjøre’. Og det var det jeg følte da jeg så Tsar to Lenin i kveld.»

Loading