Den spanske hæren truer med å intervenere - katalanske ministre fengsles

Av Paul Mitchell og Alex Lantier
3 November 2017

Spania beveger seg rask i retning et militærregime etter å ha påkalt paragraf 155 i den spanske grunnloven i forrige uke og suspendert Catalonias valgte regjering, godt støttet av EU. Mens høyesterettsdommer Carmen Lamela varetektsfengslet åtte ministre fra den katalanske regjeringen truet den spanske hærsjefen general Fernando Alejandre i går å angripe Catalonia.

I det høyreorienterte dagsavisa ABC bekreftet Alejandre at hans planer for innenlands militært inngrep er del av lignende planer for NATO-landene i Europa og Nord-Amerika. «Som våre allierte», sa han, «utvikler vi planer om blant annet å forsvare kritisk infrastruktur, iverksette handlingsplaner for katastrofer eller krisesituasjoner, reagere på eksterne trusler, bekjempe terrorisme eller delta i kollektivt forsvar i kontekst av Atlanterhavsalliansen[NATO].»

Tilsynelatende for å forsikre leserne om at den spanske hæren ikke forbereder et kupp, la Alejandre umiddelbart til: «Naturligvis tar våre planer hensyn til at de væpnede styrker er verktøy som tjener den spanske nasjonen, og at den utøvende statsmakten må bestemme tid og form for en intervensjon.»

Alejandre understreket imidlertid at Catalonia var et mål for spansk krigsplanlegging. Han kalte den katalanske uavhengighetsbevegelsen «den største trusselen mot vårt demokrati». Han skrev at for å forberede den spanske hæren for sine oppgaver «må jeg ta hensyn til avtalen vedtatt av senatet 27. oktober, som bemerket ‘det ekstraordinært graverende bruddet på forfatningsmessige forpliktelser, og de katalanske regionale regjerings-institusjonenes gjennomføringen av handlinger i alvorlig strid med allmennhetens interesser’».

Etter å ha påpekt den angivelige trusselen Catalonia utgjør, fortsatte Alejandre: «Historien viser at Spanias folk og landets væpnede styrker, om nødvendig, vet hvordan de skal forsvare vår nasjon.» Der han hyllet spanske soldater «av alle epoker» uttalte han: «Vår historie er fylt med eksempler hvor det spanske militæret setter sin kjærlighet til Spania over alle andre hensyn ... »

Alejanders påstand om at katalansk separatisme er den største trusselen mot spansk demokrati, er en absurd politisk løgn – hovedtrusselen kommer fra Madrid og hæren.

Hans kommentarer er en advarsel om at Spania og hele EU beveger seg mot diktatur. Alejanders forsikringer om at det ikke blir noe kupp er en unnvikelse. Madrid lanserte en direkte konfrontasjon med Catalonia under den katalanske folkeavstemningen om uavhengighet den 1. oktober, som ble forsøkt blokkert med et voldelig politianslag. Mens Madrid nå umyndiggjør den katalanske regjeringen og forsøker å installere sine uvalgte «visekonger» i Barcelona i konfrontasjon med masseprotester, planlegger Madrid nå utvilsomt å stole enda mer på sikkerhetsstyrkene enn under folkeavstemmingen.

Alejandres ros av den spanske hærens rolle under «alle epoker» er en skremmende trussel, som må tas som en advarsel av arbeidere over hele Europa. Bortsett fra de aggressive og blodtørstige kolonialkrigene i Nord-Afrika har den spanske hæren i løpet av det siste århundre bare hatt ett mål: det spanske folket. Forrige gang den spanske hæren marsjerte inn i Catalonia – under ledelse av fascisten generalissimo Francisco Franco, i januar 1939, på slutten av den spanske borgerkrigen – gjennomførte den massehenrettelser av sine politiske motstandere, for å knuse arbeiderklassens revolusjonære kamp.

Trusselen om en innenlands militærintervensjon i Spania – med unntakstilstand i nabolandet Frankrike og med eskalerende krav til internettsensur i Washington – er produkt av kapitalismens dødskrise. EU er diskreditert etter et kvart århundre med økende militarisme og nedskjæringstiltak siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, og spesielt siden Wall Street-krasjet i 2008. Med titalls millioner arbeidere uten sysselsetting og en fallende levestandard over mye av Europa, er styringsklassen livredd for økende sosialt sinne og beveger seg mot diktatur.

Den spanske statsministeren Mariano Rajoys folkeparti-regjering (PP) angriper de katalanske borgerlige nasjonalistene hensynsløst, for å vise at ingen motstand vil bli tolerert. Folkeavstemminger om uavhengighet har blitt avholdt i fredelige former i Quebec i Canada, og i Skottland i Storbritannia. Ikke desto mindre hauset Madrid bevisst opp den katalanske konflikten og angrep fredelige velgere under folkeavstemningen den 1. oktober, for deretter å avvise den katalanske presidenten Carles Puigdemonts suspensjon av uavhengighetserklæringen og hans appeller om dialog.

Madrids hovedmål er opposisjon i arbeiderklassen, og i sitt angrep på Catalonia handles det med forakt for det spanske folket. Til tross for uker med intens antikatalansk propaganda i pressen, viser meningsmålinger voksende opposisjon i hele Spania til Madras knusing av katalansk selvstyre. I en nylig El Mundo-meningsmåling ønsket 57 prosent av spanjolene og 76 prosent av katalanerne at en fredelig katalansk folkeavstemning om uavhengighet skulle holdes, mens store flertall var imot uavhengighet.

Uansett har Madrid som mål å gripe det katalanske regionale statsapparatet og pålegge militarisme og nedskjæringer på vegne av EU, som har støttet Madrid. Til tross for den katalanske krisen forlanger EU at sentralregjeringen fortsetter å kutte sosiale utgifter for å overholde EUs budsjettunderskuddskriterier.

Spanske domstoler fengslet i går katalanske ministre, deriblant Oriol Junqueras (visepresident), Jordi Turull (talsmann), Raul Romeva (utenriks) og Joaquin Form (innenriks). De er anklaget for opprør, oppvigleri og underslag – med strafferamme opp til 30 års fengsel – etter folkeavstemmingen 1. oktober og erklæringen om uavhengighet 27. oktober.

Den avsatte katalanske premieren Carles Puigdemont og fire regionalministre som flyktet til Belgia på mandag, er også konfrontert med arrestasjon. Spanias statsadvokat krever at Høyesterett utsteder europeiske arrestordre. Anklager om opprør, oppvigleri og underslag har også blitt utstedt til det katalanske parlamentets talsperson Carme Forcadell og fem medlemmer av hennes komité.

Denne hensynsløse reaksjonen ble ikke tildelt én anklaget minister – Santi Vila – som gikk av i siste øyeblikk før uavhengighetsavstemmingen sist fredag. Han ble ikke fengslet, men løslatt mot en kausjon på 50.000 euro. Vila ble møtt med tilropene «forræder», «feiging» og «politiet beskytter deg nå» ved sin ankomst til retten. Han blir tydeligvis «gjort klar» for å bli utfordreren i valget som Madrid har krevd organisert i Catalonia den 21. desember.

Den eneste måten å motsette seg Madrid og EUs dreining mot diktatur er den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen over hele Spania og Europa i en revolusjonær, sosialistisk og internasjonal kamp – ikke bare mot Madrid og EU, men også mot de katalanske nasjonalistene.

De sistnevnte, som har ledet pro-nedskjærings-administrasjoner i Barcelona i flere tiår, fremmer det reaksjonære perspektivet om å bygge en egen kapitalistisk stat i Catalonia, orientert til EU.

Mens Madrid og Puigdemont-regjeringen er engasjert i en stadig mer bitter kamp mot hverandre, lukker de samtidig rekkene mot arbeiderklassen. Begge søker de en avtale på bekostning av arbeidere, basert på EUs stadig mer militariserte innstrammingspolitikk. I Brüssel gjentok Puigdemont sine appeller til EU om å megle en avtale med Madrid, og føyet seg til Rajoys forlangende om valg 21. desember, som han kalte en «demokratisk folkeavstemming».

En demonstrasjon ble organisert i Barcelona av Den katalanske nasjonalforeningen (ANC) og Òmnium. Byens borgermester, Ada Colau, rådgivere fra hennes Podemos-støttede BComú-koalisjon, Det katalanske republikanske venstre (ERC) og Det katalanske europeiske demokratiske partiet (PDeCAT) og det småborgerlige Kandidatur for populær enhet (CUP) deltok. Colau foreslo et amnesti og annulleringen av paragraf 155 etter valgene den 21. desember som «minimumspunkter» for forsoning og en retur til «demokratisk normalitet» i Catalonia.

Colaus byråd har stemt for å anerkjenne Puigdemonts administrasjon som «den legitime regjeringen i Catalonia», og avviste anvendelsen av paragraf 155 og «statens autoritære og truende svar». Den avviste et CUP-forslag om å «anerkjenne den katalanske proklamasjonen av en republikk» fra 27. oktober.

Lignende forslag blir fremmet av den herskende klassens strateger internasjonalt. I en lederartikkel skrev New York Times: «For øyeblikket synes Spanias statsminister Mariano Rajoy, som er væpnet med landets forfatning, å ha overtaket». Lederen advarte imidlertid med at: «Rajoys urokkelige holdning kan slå tilbake dersom konfrontasjonen fortsetter. Den spanske politiets voldelige taktikk i forsøket på å hindre folkeavstemningen etterlot bitre følelser i Catalonia, og enda mer knyttneve-taktikk, om katalanerne skulle trosse Madrid, kunne flytte sympatien enda mer – kanskje også utenfor Spania.»

Avisens råd var de-eskalering og basering på det bankerotte fagforeningsbyråkratiet og dets politiske allierte – som Podemos-partiet – for å kvele arbeiderklassens motstand. «De store fagforeningene og mange offentlig ansatte synes villig til å akseptere Madrids midlertidige kontroll», skrev avisen. «Hvis katalanske partier faktisk er beredt til å delta i et nytt regionalvalg, bør Mr. Rajoy vise storhet ved å be om unnskyldning for politiets atferd den 1. oktober» rådet Times.

Grunnlaget for en slik forsoning vil være en avtale mellom alle partene om opptrappede militær- og polititiltak, og innstramninger i Catalonia og over hele Spania.