Avsatt katalansk premier melder seg for belgisk politi

Av Alex Lantier
6 November 2017

Det brøt ut bitre konflikter i EU denne helgen over Spanias suspensjon av den valgte regjeringen i Catalonia etter den katalanske uavhengighetsavstemningen den 1 oktober og den avsatte katalanske premieren Carles Puigdemonts flukt til Brüssel. Mens Madrid eskalerer undertrykkelsen i Catalonia etter at general Fernando Alejandre truet regionen med militært inngrep, rystes EU til fundamentet av en historisk politisk krise.

Puigdemont overga seg til politimyndighetene i Belgia i går, dit han flyktet da Madrid suspenderte regjeringen, etter at hovedstaden utstedte en europeisk arrestordre for utlevering til Spania. «Vi er beredt til å samarbeide fullt ut med belgiske myndigheter etter den europeiske arrestordren utstedt av Spania», meldte Puigdemont på Twitter.

Med økende kritikk av Madrid i offisielle belgiske kretser, sa Belgias påtalemyndigheter at de ville undersøke arrestasjonsordren. Puigdemonts advokater vil bestride gyldigheten og det kan åpne for en lang utleveringstvist. «Vi skal studere den og fremlegge den for en granskningsdommer», sa Eric Van Der Sijpt, talsmann for påtalemyndighetens kontor til nyhetsbyrået AP. «Det kan bli i morgen, dagen etter, eller til og med på mandag ... Vi har ingen hast.»

Dette kom samtidig som advokater for åtte katalanske ministre fengslet i Spania innleverte klager mot spansk politi for behandlingen av sine klienter. Ifølge advokat Jaume Alonso-Cuevillas ble to av ministrene kledd nakne og transportert til fengsel med håndjern låst bak ryggen, ledsaget av endeløs avspilling av den spanske nasjonalsangen. Den avsatte katalanske justisministeren Carles Mundó ble etter meldingene skadet på grunn av håndjernene. Ministrene ble behandlet som om de var narkotikalangere, fortalte Alonso-Cuevillas på katalansk offentlig fjernsyn lørdag.

Madrids kurs mot diktatur, som i en måned har hatt EUs fulle støtte, er dypt reaksjonær og må motvirkes. Alle politiske fanger i Spania må settes fri, og arbeiderklassen over hele Europa må mobiliseres til politisk kamp mot den stigende faren for militær-politi-styre. I denne kampen må arbeidere handle uavhengig av og mot krefter i den europeiske styringseliten som samarbeider med de katalanske nasjonalistene, som representerer fraksjoner av det katalanske borgerskapet og er fiendtlig innstilt til arbeiderklassen og demokratiske rettigheter.

Bak belgiske statsadvokaters motvilje mot en rask utlevering av Puigdemont ligger bekymringer i styringskretsene for at den katalanske krisen har eksponert hele EUs dreining mot en politistat og kan provosere fram eksplosiv populær opposisjon. Det er opprop om streik i Catalonia den 8. november, og protester arrangeres også i Baskerland og Sør-Frankrike, inkludert i Toulouse og Perpignan.

EU er dypt diskreditert etter et tiår med dype nedskjæringer og politisk undertrykkelse på befaling av det finansielle aristokratiet, med millioner arbeidsledige i Spania og over Europa som konsekvens. Videoer av det brutale politianslaget mot fredelige velgere under folkeavstemningen den 1. oktober sjokkerte millioner over hele verden. EU-stormaktene stilte imidlertid opp bak den spanske statsministeren Rajoy, og Berlin, London og Paris ga uttalelser som understreket at de så Rajoy som sin eneste partner i Spania.

Siden 1. oktober har de europeiske stormaktene gitt grønt lys til hvert av trekkene til de mest aggressive kreftene i den spanske styringsklassen. Alejandre, som nevnte Catalonia som et mulig mål for militære tiltak og som hyllet spanske soldater «av alle epoker» – deriblant fascistiske generalissimo Francisco Francos 1939-invasjon i Catalonia i den spanske borgerkrigen – gjorde det klart at Madrids reaksjon ved å legitimere sin fascistiske arv er forberedelser til masseundertrykkelse. Han sa også at Spanias NATO-allierte alle har lignende planer.

Etter at representanter fra Det katalanske sosialist-partiet (PSC) i forrige uke advarte om at arbeiderbydeler i utkanten av Barcelona er som ei «kruttønne», er det imidlertid noen EU-tjenestemenn som frykter for at et umiddelbart militært sammenstøt med Catalonia kan få farlige konsekvenser, og kan framprovosere ukontrollerbar motstand over hele Europa. De spør nå om hvorvidt det kanskje likevel kan være mulig med en avtale med de katalanske nasjonalistene, mens spanske tropper og Guardia Civil tar kontroll over infrastruktur og statlige bygninger over hele Catalonia.

Den belgiske innenriksministeren Jan Jambon, hvis flamske separatistiske Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA) sendte observatører til den katalansk folkeavstemningen 1. oktober, kritiserte Madrids politikk på VTM. Han sa: «Nå vil den spanske regjeringen opptre i stedet for en demokratisk valgt regjering; ta plassen til medlemmer av en regjering som er fengslet ... Hva gjorde de feil? De prøvde bare å handle etter mandatet de fikk fra sine velgerne. Så jeg stiller meg spørsmål.»

Kritikken av Madrid strekker seg imidlertid forbi de flamske separatistene. Elio di Rupo fra Belgias franskspråklige sosialistiske opposisjonsparti sa: «Jeg motsetter meg Puigdemonts politikk, men jeg ville bli sjokkert hvis det belgiske rettssystemet fengslet ham. La oss ha et minimum av verdighet. La oss motsette oss løsrivingen, men forbli demokratisk orienterte. Puigdemont misbrukte sin stilling, men Rajoy oppførte seg som en autoritær francoist. La oss finne veien til et mer føderalt Spania.»

Ségolène Royal, 2007 presidentkandidat for Det franske sosialist-partiet (PS), reiste også spørsmål på RTL-radio. «Alle kan se hvor merkelig det er at folk blir fengslet, midt i Europa, for å føre en ideologisk kamp», sa hun. Royal la til at dette representerer «en dysfunksjon i Europa. EU-institusjoner, kommisjonen eller parlamentet må by et forum for forhandling.»

Disse kommentarene var en respons på Puigdemonts appeller til EU om støtte i forrige uke. I et intervju med belgisk RTBF-radio fredag ​​kveld, gjentok han disse appellene og gjorde det klart at det var i forsøk på å forhindre utbrudd av en konfrontasjon mellom arbeidere og Rajoy-regjeringen. Med tilbud om å stille fra Brüssel til valget som blir holdt i Catalonia under Madrids jernstøvel den 21. desember, kalte Puigdemont hendelsene i Catalonia en «europeisk krise».

Spurt om det var fare for et nytt utbrudd i Catalonia, svarte han: «Nettopp, jeg er her for å forhindre en ny voldsbølge». Han advarte om at dette utbruddet «avhenger av den spanske statens disposisjoner. Jeg har alltid kalt for dialog, for ikkevold.» Puigdemont tilbød også å møte Rajoy i Brüssel og la til: «Jeg har alltid tilbudt å ha en slik dialog.»

Arbeidere må bli advart: det Puigdemont og hans allierte i den belgiske og franske styringseliten foreslår, er ikke en demokratisk politikk etter Madrids undertrykkelse i Catalonia. De er ikke imot Madrids dreining mot politistats-tilstand eller legitimeringen av fascisme. Royal bisto den franske PS-regjeringen som kontrollerte unntakstilstanden, og som inviterte den ny-fascistiske FN-lederen Marine Le Pen til Elysée-palasset til samtaler.

Når det gjelder N-VA, er båndene til flamske nynazister og Jambons sympatier for den belgiske kollaborasjonen med nazi-okkupasjonen under andre verdenskrig velkjent.

Det må forstås at Puigdemont og hans EU-allierte nå slutter rekkene med Madrid mot arbeiderne, og aksepterer Madrids valg den 21. desember etter at den katalanske regjeringen ble suspendert, og ber Rajoy om samtaler selv om Madrid søker å innføre diktatur. En Rajoy-Puigdemont-avtale meglet fram av EU kan bare bli på arbeidernes bekostning, basert på intensiverte repressive tiltak og fortsatte EU-innstramminger.

Store deler av den katalanske kapitalistklassen frykter prinsipielt arbeiderklassen og vil støtte en slik antidemokratisk avtale entusiastisk. Dette ble understreket av den katalanske bedriftsforbundet Foment del Traballs beslutning om i dag å presentere et søksmål for å blokkere streik den 8. november. Det hevdet at streikens motiver er «ikke arbeidsproblemer», og at arrangørene av streik «tar sikte på å skjule de politiske motivene» av handlingen, det vil si å uttrykke motstand mot Madrid.

Den eneste veien framover til forsvar for demokratiske rettigheter og for å hindre en videre dreining mot politistatlige styringsformer i Spania og i hele Europa, er den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen over hele kontinentet. Arbeidere kan ikke forsvare sine interesser innen det råtne politiske oppsettet som ble opprettet av Madrids suspensjon av den katalanske regionalregjeringen, og med kurs mot diktatur som er støttet av EU. Arbeiderklassen må i stedet forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter som en kamp for sosialisme, basert på et revolusjonært og internasjonalistisk perspektiv.

Vendingen mot militær-politi-styringsformer kan ikke motarbeides basert på det bankerotte perspektivet til de forskjellige katalanske nasjonalistpartiene, som har som mål å etablere en uavhengig kapitalist-stat i Catalonia, alliert med EU. Denne orienteringen, som splitter arbeiderklassen og blokkerer forening av arbeidernes kamp mot nedskjæringer og politistat-styre, er reaksjonær. Den tar sikte på å holde det katalanske borgerskapet ved makten, selv om det snur seg enda mer direkte mot arbeiderne.

Helt spesielt er det rollen til det katalanske småborgerlige partiet Kandidater for populær enhet (CUP), som utarbeider sin strategi for valget den 21. desember basert på appeller til Puigdemont. «Vi vil vite hvor [den katalanske] regjeringen går. Og vi vil ha besluttsomhet. Enten her eller i Brüssel», sa Mireia Boya, CUP nestleder og professor ved Pompeu Fabra universitetet.

Slike appeller bare understreker CUPs impotens, som krever «besluttsomhet» fra Puigdemont selv når han søker å åpne forhandlinger med Rajoy for å kneble arbeiderklassemotstand mot Madrid.