For ett år siden, den 8. november 2016, vant den republikanske kandidaten Donald Trump det amerikanske presidentvalget. Til tross for en tallmessig underlegenhet på nesten tre millioner stemmer, beseiret Trump den demokratisk kandidaten Hillary Clinton i valgkollegiet på grunn av knepne seire i industristatene Michigan, Wisconsin og Pennsylvania.
World Socialist Web Site publiserte en marxistisk analyse av Trumps seier innen timer etter avstemningen. Vi skrev:
Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget er et politisk jordskjelv som har avslørt det amerikanske demokratiets terminale krise for hele verden. Så degenerert er borgerskapets styre at det har løftet en obskøn sjarlatan og milliardær-demagog til landets høyeste embete. Uansett hvilke forsonende utsagn han måtte melde i de kommende dagene, vil en president Trump lede en regjering for klassekrig, nasjonal sjåvinisme, militarisme og politistatlig vold ... Under Trump vil Amerika ikke bli «great again». Landet vil bli kjørt i grøfta.
De tumultuariske begivenhetene de påfølgende 12 månedene har i stort monn berettiget denne vurderingen. Trump valgte et kabinett av milliardærer, generaler og ytrehøyre ideologer. Han satte som hovedmål for innenrikspolitikken berikelsen av sin egen klasse av velstående parasitter gjennom deregulering og et massivt skattekutt for foretaks-Amerika. Han jobbet for å skape grunnlag for autoritært styre, med appeller til politiet, militæret, grensepatruljen og ICE, og fakkelbærende fascister – som de bak opptøyene i Charlottesville, Virginia. Han staket ut en utenrikspolitikk basert på militarisme og trusselen om atomkrig.
De foretakskontrollerte mediene og politikerne fra Det demokratiske partiet behandler Trump som om han representerer et avvik fra normen for den kapitalistiske politikken. Men så langt fra å representere et avvik, er hans presidentskap et produkt av tendenser som har utviklet seg i flere tiår – fremfor alt den kolossale veksten av sosial og økonomisk ulikhet og 25 års nesten uavbrutt krig. Begge disse kjennetegnene til amerikansk kapitalisme med sitt to-partisystem er uforenlig med opprettholdelsen av demokratiske styringsformer.
USA er et oligarki der reell politisk makt utøves av en ikke-valgt kabal av milliardærer, etterretningsaktører og generaler. Trump er disse reaksjonære kreftenes representant.
Begge disse prosessene – svulmende økonomisk ulikhet og voldsom militarisme – er karakteristisk for verdenskapitalismen som helhet, og er ikke begrenset til USA, selv om de kanskje finner sine mest skadelige og groteske uttrykk på Wall Street og i Washington.
Trump er selv en del av en internasjonal prosess, hvor ytre-høyre demagoger har profittert politisk på kapitalismens verste økonomiske krise siden 1930-tallet. Alternativ for Tyskland; Le Pen i Frankrike; ultra-høyre-partiene i Østerrike, Nederland, Tsjekkia og Italia; og UKIPs ledende rolle i Brexit-valget i Storbritannia, er alle fenomener av lignende karakter.
Det tilsynelatende paradokset at den kapitalistiske krisen har forsterket høyresiden og ikke det nominelle venstre i spekteret av borgerlig politikk, må forstås med klassebegrep. De offisielle «venstre»-partiene – enten de kaller seg sosialdemokratiske, arbeiderparti eller Det demokratiske partiet i USA – har for lenge siden vendt ryggen til arbeidende menneskers bekymringer, og har antatt en nedskjæringspolitikk som nytter den finansielle eliten. Det er opprettet et enormt politisk vakuum, som innledningsvis er fylt av ultra-høyre og semi-fascistiske elementer, ved hjelp av høyreorientert populistisk demagogi som appellerer til misnøye over fallende levestandard og tap av anstendige heltidsjobber.
Det amerikanske valget 2016 registrerte massiv motvilje og sinne med hele det politisk etablissementet, uttrykt i framveksten av «opprørske» kandidater i både Det demokratiske og Det republikanske partiet. Om lag 13 millioner mennesker, hovedsakelig unge og arbeidere, stemte for Bernie Sanders i de demokratiske primærvalgene fordi Sanders kalte seg en sosialist og hevdet å skulle lede en «politisk revolusjon» mot «milliardærklassen». Hans rolle var å kanalisere sosial masse-misnøye tilbake inn i Det demokratiske partiets blindgate – et oppdrag han fullførte ved å støtte Hillary Clinton.
Trump var i stand til å samle støtte blant deler av en arbeiderklasse forødet av flere tiår med fabrikknedleggelser og masseoppsigelser, ved å presentere seg selv som motstander av etablissementet og spille på avskyen og desillusjoneringen generert av åtte år med en Obama-administrasjon som forvaltet den største overføringen av rikdom fra bunnen til toppen i amerikansk historie, og eskalerte amerikansk militær aggresjon i utlandet.
Clinton kandiderte som fortsettelsen av Obama – som status-quo-kandidaten – slik at Trump kunne utnytte massemisnøyen. Ønsket om forandring fant ikke noe progressivt utløp fra det foretakskontrollerte to-partisystemets tvangstrøye.
Denne masse-utilfredsheten har blitt ytterligere ansporet av Trumps historikk siden valget. Hans innsettelse ble etterfulgt av de største protestene i amerikansk historie, som brøt ut i nesten alle større byer. Hundretusener har motsatt seg Trumps angrep mot innvandrere, hans knebling av miljøforskere, hans trusler mot sosiale programmer inkludert helsevesenet, og hans åpne oppmuntring til rasister og fascister. Trumps status på meningsmålingene er den laveste av alle første-års-presidenter i moderne historie.
For hvert skritt på veien har demokratene forsøkt å lede motstanden mot Trump inn i høyreorienterte pro-krig-kanaler, ved bruk av falske anklager om russisk påvirkning i 2016-valget for å presse administrasjonen til en mer krigshissende politikk mot Moskva, og med krav om internett-sensur for å slå ned på ethvert uttrykk for politisk dissens.
Ett år etter valget er begge de to kapitalist-partiene – som deler og veksler på politisk makt i Amerika – i dyp krise. Republikanske senatorer omtaler Trump som en trussel mot demokratiet, mens fascistiske Trump-allierte som Stephen Bannon angriper parti-etablissementet og innordner seg til ‘hvit-overlegenhet’-fantaster og nynazisters gatevold. Det demokratiske partiet rives av konflikter mellom Clinton og Sanders fløyer. Begge partier er bredt foraktet av arbeidende mennesker, som verktøy for foretaksinteresser.
Hele det borgerlige politiske spekteret har skiftet drastisk til høyre i alle store kapitalistiske land. Men sentimentene til massen av arbeidende mennesker og ungdom har beveget seg i motsatt retning – til venstre. I mai sa et flertall av mennesker mellom 18 og 35 år til Den europeiske kringkastingsunion at de ville delta i «en storskala oppstand mot status-quo». I oktober fant en lignende meningsmåling sted i USA som fastslo at flere amerikanske unge begunstiget sosialisme eller kommunisme enn kapitalisme.
Profittsystemet er ikke i stand til å levere godt betalte jobber, eller anstendige offentlige tjenester. Systemet drives til angrep på demokratiske rettigheter og utfører stadig blodigere kriger, i en regional og i siste instans i en global målestokk. Hundrevis av millioner mennesker fornemmer allerede konflikten mellom den globale økonomiske elitens og sine egne klasseinteresser. Etter hvert som krisen tiltar må de også bli politisk bevisst på denne konflikten, og bekjempe den.
Dagen etter Trumps valg erklærte World Socialist Web Site: «Den kommende perioden vil bestå av sjokk, opprør og stadig bitrere kamp.»
Erfaringene fra det siste året bekrefter riktigheten av dette forvarslet. Det sentrale spørsmålet i denne utfoldende politiske krisen er å bygge en ny revolusjonær ledelse av arbeiderklassen, i USA og i alle land – forpliktet til utviklingen av en massekamp for et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.