På onsdag og torsdag møttes forsvarsministrene i NATO-landene i Brüssel for å diskutere planer for en stor militær eskalering i Europa. Mens Trump-administrasjonen øker konfliktene med Russland og Kina i Stillehavet med trusler om et amerikansk atomvåpenangrep mot Nord-Korea, planla NATO en stor oppgradering av sine militæranlegg i Europa for å føre krig mot Russland, samt en fornyet innsats i Afghanistan.
NATO planlegger to store nye militærkommandosentre i Europa. Et av dem, sannsynligvis plassert i Frankrike eller Portugal, vil koordinere storskala flåteoperasjoner for å transportere amerikanske tropper til Europa og for å senke russiske krigsskip i Atlanterhavet. Det andre, sannsynligvis plassert i Tyskland eller Polen, vil koordinere landtransport av NATO-styrker over Europa for å angripe Russland, og skal sikre at indre grenser i Europa ikke hindrer rask forflytning av NATOs angrepsstyrker østover.
Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel skrev rett på sak i en artikkel som gjennomgikk disse planene før toppmøtet: «I klartekst: NATO forbereder seg på en mulig krig med Russland.»
På pressekonferansen i Brüssel forsøkte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg å klandre Russland for denne situasjonen. «Vi reduserte kommandostrukturen på slutten av den kalde krigen, fordi spenningen gikk ned», sa Stoltenberg. «(Men) vi har sett et Russland som i mange år har investert tungt i sine militære styrker, som har modernisert, som trener ikke bare konvensjonelle styrker men også atomvåpenstyrkene, og som har brukt militærmakt mot en nabo: Ukraina ... NATO må kunne svare på dette.»
Påstandene om at NATO-oppbyggingen er svar på russisk aggresjon er politiske løgner. Russland gjennomfører militærøvelser innen egne grenser. Det er NATO som etter et kvart århundre med krig i Midtøsten, og med omveltningen av den pro-russiske ukrainske regjeringen ved et kupp i Kiev i 2014, sender sine tropper opp til Russlands grenser. Trumps trusler om å tilintetgjøre Nord-Korea med «ild og raseri, som verden aldri har sett» på årsdagen for den amerikanske atombombingen av Nagasaki i år, var et umiskjennelig tegn på den aggressive og rett ut vanvittige rollen NATOs imperialistmakter inntar.
På toppmøtet i Brüssel gjorde NATOs representanter det klart at de planlegger en stor landkrig i Europa mot Russland, som mønstrer verdens nest største atomvåpenarsenal etter USA. Den litauiske forsvarsministeren Raimondas Karoblis sa at bygging av de nye basene var nøkkelen, da forsinkelser i transporten av tropper og våpen over Europa for å slåss med den russiske hæren «betyr flere ofre, større risiko og flere tap ... Tiden er veldig viktig her.»
I sin tolkning av Karoblis kommentarer hevdet Washington Post at «hurtigheten NATO kan reagere med på enhver russisk aggresjon kan utgjøre forskjellen mellom å sloss for å forsvare NATO-grenser, og de langt mer langdrøye tiltakene for å vinne tilbake territorium som har gått tapt.»
Slike diskusjoner om NATOs krigsplanlegging skjuler for publikum at det NATO planlegger er en krig som raskt ville eskalere til en ødeleggende atomvåpenutveksling mellom NATO og Russland – med hundrevis av millioner, eller endog milliarder av dødsofre.
Dette er allment anerkjent av myndigheter og utenrikspolitiske analytikere. Mike Kofman fra US Center for Naval Analyses skrev at «problemet med fikseringen på konvensjonell avskrekking i Baltikum er at denne konfrontasjonen – i likhet med den gamle mellom NATO og Warszawapakten – er full av muligheter for atom-eskalering. De fleste russiske ekspertene jeg kjenner blant militæranalytikerne – inkludert de i Russland – ser ikke rare sjansen for at en konvensjonell krig med NATO forblir konvensjonell.»
I sin evaluering av risikoen for en krig mellom NATO og Russland i Baltikum, kommenterte den amerikanske nettsiden National Interest: «En slik krig vil nesten helt sikkert eskalere opp til en fullskala atomkrig mellom planetens eneste to atomsupermakter – hvilket betyr at alle taper.»
Ikke desto mindre presset toppmøtet i Brussel aggressivt på for en NATO-opptrapping mot Russland i Baltikum og Skandinavia. Finland ble med 11 andre land i et program for å anskaffe store mengder amerikanske presisjonstyrte luft-til-bakke-våpen. Dette kom etter at Sverige i september holdt sin største militærøvelse på 23 år, med 19.000 svenske sammen med amerikanske, franske, danske, finske, norske, estiske og litauiske styrker. I mars gjeninnførte Sverige verneplikten i en politikk som forsvarsrepresentantene sa var rettet inn mot å forberede landet for krig med Russland.
I en bredere sammenheng diskuterte NATO-toppmøtet krigsplaner rundt om i verden. EU-maktene forpliktet seg til å sende 3.000 flere tropper for å delta i den amerikansk-ledede okkupasjonen av Afghanistan. Midt i eskalerende spenninger mellom Tyrkia og dets viktigste NATO-allierte – USA og Tyskland – ble det rapportert om en avtale mellom Tyrkia, Frankrike, Italia og Spania for et samarbeid om å utvikle missilsystemer for Tyrkia.
Denne kjøret mot krig er objektivt forankret i politikken fulgt av NATO-maktene, anført av USA, i over et kvart århundre siden den stalinistiske oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Washington førte kriger med støtte fra ulike europeiske makter i Irak, Jugoslavia , Afghanistan, Libya, Syria og videre utover. Der Washington hadde til hensikt å bruke sin militære makt til å befeste sitt verdenshegemoni som den dominerende størrelsen i NATO-alliansen og dominere den «eurasiske» landmassen, viste disse krigene seg å bli forferdelige, blodige og kostbare katastrofer som til sammen har krevd millioner av liv.
Mens Washington truer med en storkrig i Øst-Asia – i siste instans med sikte på å avverge den voksende utfordringen mot amerikanske imperialistiske interesser som Kina utgjør – vokser også konfliktene innen NATO-alliansen. Spesielt etter Tysklands 2014-beslutning om å militarisere sin utenrikspolitikk, valget av Trump og Storbritannias 2016-valg om å tre ut av EU – som fjernet Amerikas nærmeste europeiske militære allierte fra EU – har spenningene blant de store NATO-maktene eksplodert.
Disse spenningene kom til skue kort tid etter Trumps valg, da han truet med å innføre tollsatser i et forsøk på å redusere tysk bileksport til USA.
I et planleggingsdokument referert av Der Spiegel – «Strategiske perspektiver 2040» – forutser den tyske hæren muligheten for en «oppløsning av EU» og utbrudd av kriger over hele Europa. Etter «tiår med ustabilitet» står det, kunne man ha en situasjon der «EU-utvidelse i vesentlig grad er forlatt, andre stater har forlatt EU, og Europa har mistet sin globale konkurranseevne på mange områder. En stadig mindre koordinert, noen ganger kaotisk og motstridende verden, har dramatisk endret det tyske og europeiske sikkerhetsmiljøet.»
Under disse forholdene understreket NATO-representanter sine planer for fortsatt samarbeid med EU, selv om EU-land, anført av Tyskland og Frankrike, kunngjorde planer om en felles militærpakt. Det permanente strukturerte samarbeidet (Permanent Structured Cooperation - PESCO), som skal undertegnes i Brüssel den 13. november, er angivelig laget for å samle ressurser for å skape felles EU-våpensystemer, etablere en EU-militærkommandostruktur og legge til rette for felles operasjoner for EU-tropper av forskjellige nasjonaliteter. Denne pakten vil imidlertid utelukke ikke bare USA, men også Storbritannia, som forlater EU.
NATO-representanter, som er seg bevisst den brede motstanden mot krig med Russland i den europeiske befolkningen, foreslo at EU skal koordinere den bredere politiske innsatsen for å fremme krigsforberedelsene. NATO vil være i nære samtaler med myndigheter, banker, politi og etterretningstjenester i Europa som har til oppgave å forsøke å påtvinge krigsplaner på den europeiske befolkningen.
Stoltenberg sa: «Selvfølgelig handler militær mobilitet ikke bare om militæret. Det krever en tilnærming fra hele statsapparatet. Så det er viktig at våre forsvarsministre gjør våre innenriks-, finans- og transportministre klar over militære krav.»
Den største faren i denne situasjonen er at brede masser av arbeiderklassen i Europa og rundt om i verden ikke er klar over hvor presserende faren for en katastrofal global krig er, og hvor forferdelige konsekvensene av en slik konflikt ville være. Dette er grunnen til at WSWS understreker viktigheten av å bygge en internasjonal antikrigsbevegelse basert på arbeiderklassen og et sosialistisk og antiimperialistisk perspektiv – og ber sine lesere om deres aktive støtte med å spre det publiserte antikrigsmaterialet.