Sosialistisk Likhetsparti i Tyskland (SGP) krever nyvalg

23 November 2017

Etter sammenbruddet i forhandlingene om å danne en såkalt Jamaica-koalisjon, foregår det diskusjoner bak scenen i Berlin om dannelsen av en ny regjering i det som i økende grad utgjør en politisk konspirasjon. Bellevue-slottet, den tyske presidentens offisielle bolig, er blitt selve senteret for en politisk konspirasjon. Under stort hemmelighetskremmeri møter president Frank-Walter Steinmeier lederne for alle partiene som er representert i parlamentet, blant annet høyre-ekstreme Alternativ for Tyskland (AfD). Hans mål er å unngå å kalle til nyvalg.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) opponerer mot dette forløpet. Styringselitene må ikke få lov til å løse den politiske krisen blant seg selv og etablere en ny regjering. Resultatet ville bli et høyre-orientert, autoritært regime hinsides enhver demokratisk kontroll og på den kapitalistiske statens premisser.

Vi krever nyvalg. Under nåværende forhold er dette den eneste måten arbeiderklassen kan gripe inn i de politiske begivenhetene, bringe sine interesser til torgs og bekjempe ytre-høyres politiske offensiv. SGP ville benytte valgkampen til å kjempe for et program som uttrykker interessene til den tyske og den internasjonale arbeiderklassen, og forbinde kampen mot krig med kampen mot kapitalisme, og tilby en sosialistisk vei ut av den blindgata den nåværende sosiale orden befinner seg i.

Den politiske krisen i Berlin har gjort det klart at Tyskland ikke er ei øy av stabilitet i en verden som i økende grad preges av krig, sosial polarisering og voksende nasjonalisme. Årsaken til krisen er ikke den smålige kjeklingen mellom de potensielle koalisjonspartiene, men den dype avgrunnen mellom den herskende klassens økonomiske og geopolitiske interesser, som opprettholdes av alle partiene representert i parlamentet, og behovene til den brede massen av befolkningen.

I løpet av de siste fire årene har storkoalisjonen mellom søsterpartiene Den kristelig-demokratiske union (CDU)/Den kristelig-sosiale union (CSU) og sosialdemokratene startet en massiv militæroppbygging, sendt den tyske hæren ut på nye utenlandsintervensjoner, innført brutal nedskjæringspolitikk over hele Europa og utvidet massivt forekomsten av fattigdom og prekære arbeidsforhold i Tyskland. Disse tiltakene har vært dypt upopulære. CDU, CSU og SPD ble straffet ved valgurnene, og tapte tilsammen 14 prosentpoeng og oppnådde sine dårligste valgresultat på sytti år.

Men forsøket på å forlenge Angela Merkels tid i kanslerembetet med støtte fra Fridemokratene (FDP) og De grønne har bare intensivert krisen.

FDP representerer de delene av den herskende eliten som ser representasjonen av AfD i parlamentet som en mulighet til å bryte med den taktiske kompromisspolitikken og meklingen som har vært dominerende i Forbundsrepublikken, legemliggjort av Merkel. Dette er grunnen til at FDP trakk seg fra Jamaica-koalisjonsforhandlingene, som derfor brøt sammen.

Modellen for FDP-lederen Lindner er ikke de sosialliberale fra 1970-tallet, men heller dagens Østerrike, hvor den meget høyre-orienterte Sebastian Kurz danner en regjering med det høyre-ekstreme Frihetspartiet, FDPs tidligere søsterparti.

Lindner har mottatt overveldende hyldest fra høyre-orienterte blogger og aviser for å ha forårsaket at Jamaica-forhandlingene brøt sammen. Frankfurter Allgemeine Zeitung ga «takk til FDP for ikke å bistå CDU/CSU/FDP/De grønne-eksperimentet til makten». Den høyre-orienterte publisisten Wolfram Weiner roste Lindner for å avslutte «frasemakeri-republikken, så vel som epoken til FDP som et ‘pushover’-parti», og baserte seg på aksjemarked-opinionen. Dette er «en bedre indikator på en politisk krise enn privatsalongene i Berlin. Mens de i de sistnevnte fortsatt slikker sårene sine, merket aksjemarkedet seg slutten for Jamaica med lettelse.»

President Steinmeier har nå tatt oppgaven med å bringe disse skårene sammen og utvikle en politisk mekanisme for å fortsette og intensivere politikken med sosiale nedskæringer, militarisme og styrking av statsapparatet. Sosialdemokraten er godt egnet til å fylle denne rollen. Som utenriksminister spilte han en vesentlig rolle i gjenopplivingen av tysk militarisme. I 2014 proklamerte han «slutt på militær tilbakeholdenhet». Han gikk hen og spilte en ledende rolle i det høyre-orienterte kuppet i Ukraina, og for militærintervensjoner i Øst-Europa, Midtøsten og Afrika.

Steinmeier ønsker å unngå å kalle til nyvalg fordi han frykter at Tyskland vil miste geopolitisk innflytelse i tilfelle en lang uthalt regjeringskrise, og fordi han vil forhindre at den voksende misnøyen kommer ut av kontroll og dreier politisk til venstre. Spenninger syder under overflaten. Bare denne uken har det vært demonstrasjoner i flere byer mot masseoppsigelser i Siemens og Air Berlin.

SPD har hittil stått imot Steinmeiers press for en videreføring av Storkoalisjonen. Dette er fordi partiet anser det som sin hovedoppgave å være en sperre mot innflytelsen fra venstre-orienterte og sosialistiske idéer i arbeiderklassen. SPD frykter at dette perspektivet kunne vinne innflytelse dersom partiet fortsetter den diskrediterte Storkoalisjonen og overlater til det høyre-ekstreme AfD å bli det største parlamentariske oppositionspartiet.

SPDs motstand mot en storkoalisjon smelter imidlertid raskt vekk. Et økende antall stemmer oppfordrer SPD til å ta «ansvar for statspolitikken» for å få slutt på krisen så raskt som mulig. Et alternativ som blir diskutert er å se SPD holde seg i opposisjon og tolerere en minoritetsregjering av CDU/CSU eller av CDU/CSU/De Grønne.

Det ville resultere i en styrking av AfD. Siden en minoritetsregering ville være avhengig av skiftende flertall ville den samarbeide med høyre-ekstremistene heller før enn siden. Andre Poggenburg, en ledende AfD-representant, har erklært seg villig til å tolerere en minoritetsregering av CDU/CSU/FDP så lenge Merkel ikke blir kansler og såfremt regjeringen setter en stopper for familiegjenforenings-politikken for flyktninger til Tyskland.

Alle parlamentspartiene viste på tirsdag at de i prinsippet er klare til å samarbeide med AfD. De opprettet en såkalt storkomité, der alle partier fra AfD til Die Linke, er representert. Denne storkomitéen har til oppgave å sikre den føderale regjeringens handlingsevne inntil en ny regjering er på plass. Den forbereder seg først på forlengelse av militærutplasseringer i Mali, Afghanistan, Syria og Irak, for – med forsvarsminister Ursula Von der Leyens ord – «å sette en sterk internasjonal markør». «Det har effekten av å danne en regjering», skrev Tagesspiegel overstrømmende. «En fornuftskoalisjon.»

Die Linke har reagert på regjeringskrisen med å flytte seg nærmere SPD. Partiet ser også sin viktigste oppgave i å blokkere innflytelsen fra et sosialistisk perspektiv i arbeiderklassen. Die Linkes grunnlegger Oskar Lafontaine, som sa opp sin post som generalsekretær i SPD for 18 år siden og forlot partiet, har nå for første gang vedgått at han beklager dette trekket. Die Linkes parlamentariske gruppeleder Dietmar Bartsch og Bodo Ramelow, ministerpresident i Thüringen, er til og med beredt til å tolerere en minoritetsregering ledet av Merkel.

Krisen i Berlin minner om de siste årene av Weimar-republikken. Den gangen kulminerte en vedvarende sosial og politisk krise i en katastrofe, fordi arbeiderklassen var lammet av den falske politikken som både SPD og Kommunistpartiet (KPD) fulgte, og kunne ikke gripe uavhengig inn i de politiske begivenhetene. Forut for nazistenes makterobring i januar 1933 var det fire år med bitre kriser, manøvre og intriger der ett upopulært høyre-orientert regime etter det andre holdt makten.

Hitler kom ikke til slutt til makten fordi han hadde massestøtte – nazistene hadde mistet to millioner stemmer ved riksdagsvalget, og med 33 prosent var de langt bak det kombinerte resultatet av SPD og KPD. Hitler skyldte sin innsettelse som kansler til en konspirasjon på kontoret til rikspresident Paul von Hindenburg, hvis valg hadde blitt støttet av SPD.

Den viktigste forutsetningen for å hindre en gjentagelse av en slik katastrofe og sette en stopper for den politiske dreiningen til høyre er å bygge et sosialistisk parti i arbeiderklassen. SGP vil med sitt krav om nyvalg forsøke å avsløre de borgerlige partiernes egentlige mål – som inkluderer SDP, De grønne og die Linke – og bygge støtte for et ekte sosialistisk alternativ til kapitalisme, imperialistisk krig og autoritarisme.

Sosialistisk Likhetsparti i Tyskland