Perspective

Washingtons hemmelige kriger

Trump-administrasjonen utstedte mandag et såkalt «Krigsmandat»-brev adressert til Paul Ryan, Speaker i Representantenes hus, og Orin Hatch, Senatets president pro tempore (som betyr leder av Senatet, som Visepresidentens stedfortreder; formelt nr. 3 i makthierarkiet). Brevet skal «holde Kongressen informert om utplasseringen av USAs væpnede styrker beredt for kamphandlinger.»

I 1973 vedtok Den amerikanske kongressen Krigsmandatsloven på bakgrunn av den katastrofale Vietnamkrigen, og overstyrte dermed daværende president Richard Nixons vetorett. Formålet med lovgivningen var å frata fremtidige presidenter muligheten til å føre kriger uten krigserklæringer og uten en åpenbar slutt, med få eller ingen forpliktelser overfor Kongressen. I henhold til den amerikanske grunnloven har Kongressen enerett til å erklære krig.

Loven ga presidenten rett til å bruke militærmakt etter eget skjønn i opptil 60 dager – i seg selv en stor maktavgivelse til regjeringen – men krevde tilbaketrekning etter totalt 90 dager hvis Kongressen ikke godkjente denne militære intervensjonen.

Selv om krigsmandatloven fortsatt står ved lag, har den for lenge siden ikke vært overholdt, etter et kvart århundre med uavbrutte amerikanske aggresjonskriger som etterfulgte det stalinistiske byråkratiets oppløsning av Sovjetunionen. Alle disse krigene er ført uten en krigserlæring fra Kongressen.

Både demokrater og republikanere i Kongressen har frivillig akseptert en de facto konsentrasjon av diktatorisk makt i hendene på «øverstkommanderende» i det viktigste av alle spørsmål – om å føre kriger i utlandet.

Dette siste brevet fra Trump-administrasjonen representerer imidlertid nok et kvalitativt skritt i denne langvarige degenereringen av det amerikanske demokratiet og elimineringen av de siste restene av sivil kontroll over militæret. Etter å ha unnlatt å holde kongressen «informert» om amerikanske kamphandlinger, utelater dokumentet for første gang også informasjon om antallet tropper som deltar i Washingtons mange kriger og militære intervensjoner.

Brevet erkjenner at USA fortsetter og eskalerer den lengste krigen i landets historie – den 16 år lange intervensjonen i Afghanistan – og sier at det amerikanske militæret er engasjert i «aktive fiendtligheter» ikke bare mot Al Qaida og IS, men også mot Taliban og enhver styrke som «truer den afghanske regjeringens levedyktighet» og dens sikkerhetsstyrker. Hvor mange tropper som er engasjert i denne konflikten uten noen åpenbar ende, holdes hemmelig.

På samme måte refererer brevet til en «systematisk luftangrepkampanje» som har drept og såret titusener i Irak og Syria, sammen med utplassering av bakketropper i begge land. Men igjen er antallet tilbakeholdt.

Dokumentet nevner også for første gang at «et lite antall» er utplassert i Jemen, hvor en amerikansk-støttet saudisk styrke fører en krig som ligner et folkemord, som har etterlatt millioner på randen av hungersnød.

Det fortsetter med referanser til amerikanske militære operasjoner i Libya, Øst-Afrika, Afrikas Tsjadsjø-basseng og Sahel-regionen, og Filippinene, samt utplasseringen av styrker i Jordan, Libanon, Tyrkia og på Cuba.

Samtidig med Trumps Krigsmandatbrev har Pentagon presentert en rapport som anfører den nåværende utplasseringen av totalt 44.000 tropper distribuert over hele verden som «ukjent». Under en pressekonferanse i Pentagon sist onsdag erklærte oberst Rob Manning at det amerikanske militærets mål var å «balansere informasjonen til den amerikanske offentligheten med nødvendigheten av operativ sikkerhet og å fraholde fienden enhver fordel».

Dette var det samme tvilsomme argumentet som Trump brukte i august i fjor da han kunngjorde sin plan for en eskalering av USAs krig i Afghanistan. «Vi vil ikke snakke om antall tropper eller våre planer for ytterligere militære aktiviteter», sa han. «Betingelser på bakken og ikke vilkårlig tidsplaner skal lede vår strategi fra nå av. Amerikas fiender må aldri kjenne våre planer eller tro at de bare kan vente til vi forlater. Jeg vil ikke si når vi vil angripe, men angripe skal vi.»

Trumps Hvite hus har fjernet maksnivåene for troppeantall pålagt under Obama-administrasjonen, og lar det være opp til militærkommandantene å trappe opp amerikanske utplasseringer etter eget forgodtbefinnende. Obamas maksnivåer ble rutinemessig omgått gjennom såkalte midlertidige utplasseringer som gjorde at langt flere tropper ble sendt ut i amerikanske kriger enn det som var offisielt bokført.

Hemmelighetskremmeriet rundt troppeutplasseringene har blitt brakt frem i lyset de siste månedene etter kampene i Niger nå i oktober. Der ble fire spesialsoldater drept og det kom for dagen en utplassering av rundt 1.000 amerikanske tropper i det sentrale vest-afrikanske landet og på landets grenser. Dette hevdet ledende medlemmer av Det amerikanske senatet at de ikke hadde kjent til. Deretter fulgte den såkalte forsnakkelsen av sjefen for amerikanske spesialoperasjoner i Irak og Syria som fortalte en pressekonferanse om de 4000 amerikanske troppene som var på bakken i Syria. Han samlet seg raskt og gjentok det offisielle tallet på 500. Siden vedgikk Pentagon at det virkelige tallet var over 2000.

I mellomtiden viste tall som ble lagt ut av Pentagon i forrige måned – til liten medieoppmerksomhet – at antallet amerikanske soldater utplassert i Midtøsten i sin helhet hadde økt med 33 prosent i løpet av de fire foregående månedene, med de kraftigste økningene i en rekke av landene rundt Den persiske gulfen, hvilket indikerer fremskredne forberedelser for en ny amerikansk krig mot Iran.

Disse utplasseringene holdes hemmelig eller blir effektivt skjult, ikke utelukkende av bekymring for «orientering av fienden», som i så godt som alle tilfeller er vel informert over nivået av amerikansk militæraggresjon mot sine land. Snarere er formålet å holde informasjonen skjult for den amerikanske befolkningen, som ikke har noen interesse av å fortsette de pågående militære inngrepene i Afghanistan, Midtøsten og Afrika, og langt mindre lansering av nye og potensielt verdens-katastrofale kriger mot Iran, Nord-Korea og til og med Kina og Russland.

Hva angår å føre nesten-hemmelige kriger i utlandet, såvel som angrepene på demokratiske rettigheter og de sosiale forholdene til arbeiderklassen på hjemmefronten, representerer Trump ikke et avvik. Han er heller kulmineringen av langvarige prosesser som har utviklet seg både under demokratisk og republikansk forvaltning, og som har avgitt stadig større makt over amerikansk utenrikspolitikk til amerikanske militærkommandanter. Denne trenden har bare blitt dypere under Trump, med en general i aktiv tjeneste som nasjonal sikkerhetsrådgiver og to nylig pensjonerte generaler i Marinkorpset som henholdsvis forsvarsminister og stabssjef for Det hvite hus.

Med amerikanske styrker utplassert på grensene til Nord-Korea, Kina og Russland med «fingeren på avtrekkeren» øker den kontinuerlige overføringen av stadig større krigføringsmandat til de militære massivt faren for at en feilberegning, misforståelse eller tilfeldighet raskt fører til en omfattende atomkrig.

Trumps videre angrep på krigsmandatloven har ikke utløst noen protest fra demokratene i Kongressen. De er ikke imot at regjeringen domineres av militæret, eller imot pådrivet mot krig. Deres meningsforskjeller med republikanerne er bare av taktisk karakter, uttrykt i en hysterisk antirussisk kampanje gjennomført i samarbeid med deler av det amerikanske militær- og etterretningsapparatet for forberedelse for et nytt og langt mer forferdelig inferno.

Begge partiene representerer et parasittisk finansoligarki som støtter seg stadig sterkere på militarisme og krig for å forsvare sin rikdom og dominans. Disse partiene, sammen med det amerikanske herskende etablissementets andre institusjoner, har ingen interesse av å holde igjen generalene eller opprettholde forfatningsmessig styre og demokratiske rettigheter. Snarere bidrar de til fremveksten av et system basert på militærets uhemmede dominans, og samarbeider med Wall Street for at valg, Kongressen og andre sivile organer er knapt noe mer enn skuebrød.

Loading