Tyske konservative og sosialdemokrater forbereder dannelsen av en ytre-høyre regjering

Av Peter Schwarz
6 January 2018

Tyskland har ikke hatt en valgt regjering på mer enn hundre dager. Dette overgår den forrige rekorden fra 2013, da det gikk 86 dager mellom valgdagen og innsettingen av den nye regjeringen.

En slutt på krisen er ikke i sikte. Etter en rekke innledende kontaktmøter skal sonderingssamtaler starte i neste uke mellom Den kristeligdemokratiske union (CDU), Den kristeligsosiale union (CSU) og sosialdemokratene (SPD) for videreføring av storkoalisjonen. En SPD-partikongresjon planlagt for den 21. januar vil da beslutte om formelle koalitionsforhandlinger skal igangsettes. Eksperter antar at det kan ta opptil to måneder deretter før en ny koalisjonsavtale er fullført. Men det er også mulig at samtalene bryter sammen.

Årsaken til den uttrukne krisen er ikke politiske forskjeller mellom de tre partiene. De er stort sett enige om alle grunnleggende problemstillinger og samarbeider sømløst i den nåværende regjeringen. Årsaken er at de forbereder et skarpt skifte til høyre som det ikke finnes noen støtte for i befolkningen.

Dette skaper skarpe spenninger. Særlig i SPD vokser frykten for at partiet kan implodere som sine søsterpartier i Frankrike, Hellas og mange andre land hvis det fortsetter i den samme regjerings-koalisjonen etter sitt verste valgresultat på 70 år.

Andre fremprovoserer krisen i håp om å produsere en atmosfære av utålmodighet og frustrasjon som kan utnyttes for å gjennomføre en fundamental politisk nyorientering. Stemmene som maner for en slutt på Merkel-epoken blir stadig høyere. Etter 12 år ved makten ser de på kansleren, til tross for hennes høyrepolitikk, som for kompromissvillig og for svak. De ser lengtende mot Østerrike, der den 31-årige Sebastian Kurz overtok Det konservative østerrikske folkepartiet i et kupp og ledet partiet til en regjerende koalisjon med det høyre-ekstreme Frihetspartiet.

Dette ble gjort spesielt tydelig i en kommentar fra Alexander Dobrindt, publisert i torsdagens utgave av Die Welt. Formannen for CSUs parlamentariske gruppe er også leder av CDU/CSU-forhandlingsteamet for sonderingssamtalene. Hans kommentar kunne like gjerne stått i den høyreekstreme Junge Freiheit-avisen eller en annen publikasjon for Alternativ for Tyskland (AfD). Han kalte for en «konservativ revolusjon» og sparte ikke leserne sine for noen av slagordene fra AfD, Pegida eller andre ytrehøyre-grupper.

Dobrindt oppfordret til «forsvar for vår kristne vestlige dominerende kultur», beskrevet «hjem og fedreland» som «røttene til vår identitet», roste den «nasjonale følelsen» som «en gave for vårt land» og krevde en avgrensning av «våre samfunnsverdier» fra «andre verdensperspektiv».

I kombineringen av denne kalvinistiske og rasistiske skitten med appeller til en neoliberal økonomisk politikk og en sterk stat, insisterte Dobrindt på at «eget-ansvar» er «drivkraften for prestasjon» og «sosialstaten» har til oppgave å innføre «insentiver for prestasjon». Han sa videre: «Vi ønsker å styrke den private eiendomsretten.»

«Derfor ønsker vi en sterk stat som beskytter borgernes frihet ... vi står side om side med våre politifolk og væpnede styrker», skrev han. For Dobrindt betyr «frihet» hovedsakelig «sikkerhet».

Dobrindt, som studerte sosiologi, vet hva han snakker om. Det var ikke en tilfeldighet at han anvendte konseptet om en «konservativ revolusjon». Konseptet ble utviklet av ideologiske tendenser under Weimar-republikken, som fremmet antiliberale, antidemokratiske og antiegalitære standpunkter og banet veien for nazistene. Dobrindt mener det er tid for å rehabilitere disse holdningene. Etter « 1968-venstrerevolusjonen» for 50 år siden skrev Dobrindt, har «venstreorienterte aktivister og tenkere sikret seg nøkkelstillinger i kunst, kultur, medier og politikk». Det er nå tid for en «borgerlig konservativ dreining».

Han er ikke alene om å påkalle til de mest reaksjonære tyske tradisjonene. Tidligere SPD-leder og nåværende utenriksminister Sigmar Gabriel forlangte i Der Spiegel for tre uker siden at hans parti skulle anta ideene om «identitet», «dominerende kultur» og «hjem» fra de konservative. Og i Die Linke har fløyen ledet av Sahra Wagenknecht og Oskar Lafontaine lenge brukt lignende argumenter for å forsvare grensene mot flyktninger.

Med denne forflytningen mot høyre forbereder styringsklassen og dens partier seg på bitter klassekamp. Tiderne da de kunne kneble og opprettholde sin kontroll over klassekampen ved hjelp av SPD, Die Linke og fagforeningene er over. De siste 20 årene, hvor SPD har vært ansvarlig for arbeids- og samfunnslovgivning, bortsett fra bare et fireårig avbrudd, har vært preget av økende fattigdom, en voksende lavlønnsektor, økende stress, smuldrende infrastruktur og uanstendig berikelse av en liten minoritet øverst i samfunnet. Som følge av dette falt SPDs stemmeandel fra 40 prosent til 20 prosent i løpet av de siste to tiårene.

Die Linke, som alltid har sett seg som en potensiell koalisjonspartner for SPD og som har felles ansvar for sosialangrepene i de områdene hvor de har deltatt i regjering, var ute av stand til å dra nytte av dette, og mistet 450.000 velgere i det føderale valget til AfD. Dette ytrehøyre-partiet var i stand til delvis å utnytte den sosiale harmen. Men AfD forfekter et prokapitalistisk program og tjener til å bistå styringseliten i å skifte hele det politiske spekteret til høyre.

Den andre grunnen til det politiske skiftet til høyre er Tysklands tilbakevending til militarisme og stormaktpolitikk. Militarisme, som er dypt foraktet i Tyskland etter skrekken av to verdenskriger, kan bare påtvinges ved hjelp av en styrking av statsapparatet, høyre-propaganda og innenrikspolitisk undertrykkelse.

SPD spiller en ledende rolle i dette. Tidligere utenriksminister og nåværende president Frank-Walter Steinmeier (SPD) initierte «slutten på militær tilbakeholdenhet» for fire år siden. Gabriel, som etterfulgte Steinmeier i Utenriksdepartementet, påkalte i en utenrikspolitisk tale i begynnelsen av desember en tysk stormaktspolitikk som kunne bruke militære metoder og satse på sobre «politiske-strategiske analyser» i stedet for «moralske og normative imperativer».

Siden har det med økt frekvens blitt publisert artikler og analyser som krever at «loven, menneskerettighetene, multilateralismen og overholdelsen av globale avtaler» blir begrenset – det vil si en retur til de kriminelle metodene fra nazistiden – for å «oppnå utenrikspolitiske mål ... i Tysklands interesser» (Der Spiegel).

Dette er grunnen til at samtalene om å danne en ny regjering i økende grad antar karakter av en politisk konspirasjon. De politiske partiene har sverget å holde alle forhandlinger hemmelige. Knapt noe om sakene som virkelig står på spill – en vesentlig militæroppbygging, utenrikspolitikk, en ny runde nedskjæringer, sosiale angrep og oppsigelser – blir offentliggjort.

Alle partier, fra Die Linke til AfD, er enige om at nyvalg må unngås. Det sosialistiske likestillingspartiet i Tyskland (SGP) motsetter seg dette forløpet og krever nyvalg. «De styrende elitene må ikke få lov til å løse den politiske krisen og etablere en ny regjering blant seg selv. Resultatet ville være et høyreorientert, autoritært regime uten noen demokratisk kontroll og fullt forpliktet til kapitaliststatens interesser», skrev vi i slutten av november.

Dette har siden blitt bekreftet. Nyvalg er, som vi da skrev «Under de nåværende forhold ... den eneste måten arbeidsklassen kan gripe inn i de politiske begivenhetene, bringe sine interesser til torgs og bekjempe den ytrehøyre-politiske offensiven. SGP vil benytte valgkampen til å kjempe for et program som uttrykker interessene til den tyske og den internasjonale arbeiderklassen, som forbinder kampen mot krig med kampen mot kapitalisme og byr en sosialistisk vei ut av blindgata som den nåværende sosiale orden befinner seg i.»

 

Forfatteren anbefaler også:

Sosialistisk Likhetsparti i Tyskland (SGP) krever nyvalg
[23 November 2017]