Med den offisielle starten på sonderingssamtaler mellom kristeligdemokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD) har den politiske konspirasjonen som klekkes ut i Berlin kommet til et nytt stadium. Bak befolkningens rygg jobber styringsklassen for å installere den mest høyreorienterte regjeringen i Tyskland siden sammenbruddet av Hitlers Tredje rike.
Regjeringsprogrammet som diskuteres er så fiendtlig til arbeiderklassen, så militaristisk og reaksjonært at den første forhandlingsrunden som fant sted i SPD-hovedkvarter Willy Brandt Huset ikke bare var bak lukkede dører, men sågar bak speilglassvinduer for å forhindre at pressen kunne fotografere. De 39 deltakerne i sonderingssamtalene har avtalt et forbud mot intervjuer for å forhindre at innholdet lekker ut til offentligheten.
Offisielt rettferdiggjøres dette hemmeligholdet av det faktum at de tidligere koalisjonsforhandlingene mellom kristedemokrater, Fridemokratene og De grønne hadde mislyktes den 19. november fordi deltakerne hadde lekket drøftelsene og kommentert dem i offentlige intervjuer, på «talk show» og via sosiale medier.
I virkeligheten griper styringsklassen til slikt hemmelighetskremmeri fordi den frykter opposisjon mot sin politikk for militarisme, internopprustning og sosial innstramming. En nylig Insa-meningsmåling stadfestet at bare 30 prosent av respondentene ville støtte en videreføring av storkoalisjonen og at det er betydelig offentlig støtte for nyvalg.
Under disse forholdene fornyer Det sosialistiske likestillingspartiet (Sozialistische Gleichheitspartei - SGP) sin oppfordring til nyvalg. En klikk av høyreorienterte konspiratører må ikke tillates å få det som de vil uten befolkningens mandat. I en ny valgkamp ville SGP avsløre de borgerlige partiene – inkludert SPD, Die Linke (Venstrepartiet) og De grønne – og deres virkelige mål og kjempe for å bygge et sosialistisk alternativ til kapitalisme, krig og autoritært styre.
I løpet av de siste dagene har lederne av alle de tre deltagende partene i samtalene gjort det klart at en ny utgave av storkoalisjonen ikke bare ville fortsette politikken til den forrige, men at kursen vil bli enda mer reaksjonær. Fokus ligger på tre temaer: utenriks- og militærpolitikk, innstramminger og velferdskutt, og for å undertrykke motstand mot begge disse elementene, en utvidelse av politi- og overvåkingsapparatet.
Sosialdemokratenes utenriksminister Sigmar Gabriel, som søker å bibeholde sin post i den nye regjeringen, fører en kampanje for en massiv militær gjenopprustning og en stormaktpolitikk som ikke bare er rettet mot Russland og Kina, men også mot USA.
I Der Spiegel i forrige uke sammenlignet Gabriel Europa med «vegetarianere» som måtte hevde seg «i en verden full av kjøttetere» og krevde en politikk for massiv gjenopprustning og krig. Tyskland kunne ikke lenger stole på at «franskmennene, britene og fremfor alt amerikanerne ville håndheve våre interesser i verden».
Som den reaksjonære politiske teoretikeren Herfried Münkler, som han kontinuerlig refererer til, mener Gabriel at Tyskland bare kan bli en stormakt igjen om landet blir «hegemonen» og «oppgaveløseren» for EU. For det formålet jobber han og andre SPD-politikere for et nært samarbeid med den franske presidenten Emmanuel Macron, som også insisterer på militær styrking av EU.
Denne linjen ble berettiget i Süddeutsche Zeitung av pro-SPD diplomaten Michael Steiner. Han bemerket at tyskere utgjør bare én prosent av verdens befolkning og at deres velstand er avhengig av handel med utlandet, og skrev: «Vi trenger EU som en mektig, verdsatt global aktør som kan forme global utvikling på et likeverdig grunnlag.» Blant de «aktivitetsområder der vi må jobbe sammen i EU», oppramset Steiner: «For det første, sikkerhet: tettere militære bånd, politisamarbeid og felles grensesikkerhet ... For det andre, næringsliv og finans ... Og for det tredje, utenrikspolitikk.»
Det er meningsforskjeller om det europeiske spørsmålet, da CSU og en fløy innen CDU insisterer på mer «nasjonal suverenitet» og på å opprettholde nære relasjoner med de høyreorienterte regjeringene i Ungarn og Østerrike. Men dette er taktiske trekk. Alle deltakerne er enige om det grunnleggende spørsmålet om en massiv gjenoppbygging og utvidelse av det tyske militær- og sikkerhetsapparatet.
Det samme gjelder spørsmålet om å opprettholde tidligere CDU-finansminister Wolfgang Schäubles innstrammingspolitikk, som har forårsaket en sosial katastrofe ikke bare i Hellas og andre EU-medlemsland, men også i Tyskland selv. Alle partiene holder fast på innstrammingstiltakene til tross for at sosial ulikhet i Tyskland er på sitt høyeste nivå siden 1913, og fattigdom og hjemløshet stadig øker. Samtidig planlegger de skattekutt og en enorm økning i militære utgiftene, som bare kan finansieres gjennom ytterligere kutt i de sosiale utgiftene.
Som svar på Donald Trumps «America First»-politikk og voksende rivalisering med Kina, har de store foretakene lansert en ny bølge av masseoppsigelser og lønnsreduksjoner. Tusenvis av jobber blir allerede kuttet i Siemens, ThyssenKrupp, Bombardier, Air Berlin, Opel og Deutsche Bank.
Koalisjonsforhandlingene kommer midt i en voksende bølge av arbeidermilitans over hele Tyskland. Tusenvis av arbeidere gikk til streik denne uken i metall- og verkstedsindustrien, etter at lønnsforhandlingene begynte for 3,9 millioner arbeidere. Det er tegn til at dette kan utvikle seg til en enda større streik i begynnelsen av februar.
De voksende kampene fra arbeiderklassen – og den utbredte, populære avvisningen av militarisme – er årsaken til at både CDU/CSU og SPD søker et brått skifte til høyre i innenrikspolitikken. De vil massivt oppgradere politiet og etterretningstjenestene i påvente av voldsomme klassekamper og tar til seg slagordene til Alternativ for Tyskland (AfD) – ytre-høyre-partiet som syv tiår etter Hitlers fall er tilbake i det tyske parlamentet.
Sigmar Gabriel krever at slagord som er identifisert med høyresiden som «identitet», «Leitkultur» («ledende kultur») og «Heimat» («hjemland») finner veien inn i SPDs program. I tråd med de ideologiske pionerene for Nasjonalsosialismen (nazismen) i Weimar-republikken, krever den ledende CSU-politikeren Alexander Dobrindt en «konservativ revolusjon». Hans partikollega Manfred Weber, leder for den konservative grupperingen EPP i Europaparlamentet, sa nylig i en CSU-samling: «I 2018 vil det sentrale europeiske emnet være den endelige løsningen av flyktningspørsmålet» – en formulering som umiskjennelig minner om Hitlers «endelige løsning på det jødiske spørsmålet».
Med halsbrekkende hastighet vender etablissementspartiene tilbake til politiske tradisjoner som lenge var ansett som forlengst begravet. Dette gjelder også for ledelsen av Die Linke. Partiets parlamentariske gruppeleder Dietmar Bartsch gir eksplisitt støtte til Gabriels stormaktpolitikk, og fløyen rundt Sahra Wagenknecht og Oskar Lafontaine har lenge agitert mot flyktninger og vært talsmenn for en forsegling av grensene.
Det sosialistiske likestillingspartiet (SGP) er det eneste partiet som motsetter seg denne høyrefløy-konspirasjonen. I nyvalg vil partiet mobilisere alle midler for å avsløre de borgelige partienes reaksjonære bestrebelser og kjempe for et program som uttrykker interessene til den tyske og den internasjonale arbeiderklassen, som forbinder kampen mot krig med kampen mot kapitalismen og peker på en sosialistisk vei ut av blindgata den nåværende sosiale orden befinner seg i.