Bernie Sanders søker å avspore voksende opposisjon mot kapitalisme

17 January 2018

Vermont-senatoren Bernie Sanders kom med et opprop publisert i søndagens Guardian for en global innsats for å overvinne voksende økonomisk ulikhet. Kronikken refererer bevis på voldsomme ulikheter i velstand, men tilbyr ikke de aller minste utsikter for en ekte kamp mot det økonomiske systemet som har produsert ulikhetene – faktisk så er oppropet rettet mot å forhindre en slik bevegelse.

Det som er mest bemerkelsesverdig ved uttalelsen fra Sanders er at i løpet av nesten tolvhundre ord nevnes hverken kapitalisme eller sosialisme.

Sanders bemerker at «de seks rikeste menneskene på jorden eier nå mer rikdom enn den nederste halvdelen av verdens befolkning – 3,7 milliarder mennesker. Enn videre, øverste 1% har nå mer penger enn nederste 99%.»

Han fortsetter: «Mens milliardærene brauter med sin rikdom sliter nesten ett av syv mennesker for å overleve på mindre enn 1,25 dollar (< kr 10,-) per dag og – skrekk og gru – 29.000 barn dør daglig av årsaker som enkelt kunne forebygges, som diaré, malaria og lungebetennelse.»

Sanders fortsetter med en tirade om den forferdelige virkeligheten som konfronterer arbeidende mennesker i global skala. Men hva foreslår han å gjøre med det?

Sanders tilbyr den tommeste av abstraksjoner, «en ny og internasjonal progressiv bevegelse» som skal være forpliktet til å «takle strukturell ulikhet både mellom og innenfor nasjoner». Den må sikte på å øke levestandarden for fattige og arbeidende mennesker samtidig som den prøver å «tøyle foretaksmakt».

Hvem skal bli med og lede denne internasjonale progressive bevegelsen? Hvilken rolle skal eksisterende partier, fagforeninger og politiske ledere spille? Det sier ikke Sanders noe om.

Det er utallige politiske krefter som hevder å være «progressive». Feltet spenner fra pseudo-venstre grupper som Syriza i Hellas – som nå avslutter sitt tredje år ved makten, som politi- og oppsynsmann for innstramminger og ulikhet på vegne av EU – til åpenlyst proimperialistiske partier som Det demokratisk partiet i USA, der senator Sanders søkte nominering for 2016-presidentvalget.

Sanders nevner ingen navn som potensielle partnere for sin «internasjonale progressive bevegelse» – bortsett fra pave Francis, lederen av Den romersk-katolske kirken, som er en av de mest reaksjonære institusjonene på planeten og en søyle i den sosiale orden som har produsert de forødende sosiale betingelsene referert i kronikken til Sanders.

Kanskje aspirerer Sanders til å bli en verdslig versjon av denne paven, med høytflyvende prekener om sosial rettferdighet mens han i den daglige politikken går i skyttergravene sammen med demokratenes senatsleder Charles Schumer, som har mottatt mer penger fra Wall Street enn alle andre kongressmedlemmer.

Senatoren er seg ganske bevisst de emnene han unnviker. Han har basert sin politiske karriere på erklæringer om politisk «uavhengighet» og støtte for «demokratisk sosialisme». Denne holdningen tiltrakk seg støtte fra millioner i 2016-primærkampanjen. Det sjokkerte og forferdet ikke bare det borgerlige politiske etablissementet, men også senator Sanders selv.

Sanders trakk veksel på en dreining til venstre i brede lag av arbeidere og ungdom, men han representerte ikke selv denne stemningen. Hans oppgave var å kanalisere opposisjon tilbake til Det demokratiske partiet – hvilket kulminerte i hans uforbeholdne støtte for Hillary Clinton, Wall Street og militærets foretrukne kandidat. For sine tjenester ble Sanders forfremmet til en topp-post i Det demokratiske partiets gruppe i Det amerikanske senatet.

Det siste året har demokratene forsøkt å samarbeide med Trump-administrasjonen om dens reaksjonære innenrikspolitiske agenda, som har inkludert skattekutt for bedrifter og en økning av angrepet på innvandrere. Sanders indikerte sin egen støtte til det sistnevnte da han i forrige uke erklærte: «Jeg tror ikke det er noen som er uenige om at vi trenger sterk grensesikkerhet. Hvis presidenten vil jobbe med oss for å sikre at vi har sterk grensesikkerhet, så la oss gjøre det.»

En dag etter Sanders kronikk rapporterte New York Times at toppdemokrater forbereder seg på å samarbeide med republikanerne om å fjerne alle resterende begrensende reguleringer på banker, som ble pålagt etter 2008-krasjet.

Kanskje mest bemerkelsesverdig er at Sanders ikke sier noenting om den voksende faren for imperialistisk verdenskrig – en krig som ville bli ført med atomvåpen. Han refererer ikke til Nordkorea, Iran, Syria og andre globale brennpunkter, eller til Det demokratiske partiets historie under Obama – med innvasjon av Libya, eskalering av krigen i Afghanistan, og med drone-krigføring som en gjennomgangstone for amerikansk utenrikspolitikk. «Militær» er et annet ord som ikke forekommer i hans Guardian-kronikk, fordi Sanders er en tilhenger av amerikansk imperialisme.

Det siste Sanders ønsker å se er en massebasert antiimperialistisk og antikapitalistisk bevegelse blant arbeidende mennesker i USA og over hele verden. Derfor begynner han sin kronikk med en avvisning av «revolusjoner», som han hevder ikke har endret noe. Året har allerede sett betydelige manifestasjoner av arbeiderklassens vrede, inkludert demonstrasjoner og streiker i Iran, Hellas, Tunisia, Tyskland og India. Den amerikanske styringsklassen er seg meget bevisst den vesentlige veksten i venstreorientert stemning og forsøker desperat å lede den vekk fra revolusjonær politikk.

Derav den passive og anemiske karakteren i hans opprop til «handling». Han bønnfaller: «La oss rive makt tilbake fra milliardærene.» Nei, det burde ikke være milliardærer lengre. Den internasjonale arbeiderklassen må styrte styringsklassen og ekspropriere dens rikdom. De gigantiske foretakene og bankene må forvandles til offentlige tjenesteleverandører, eid og demokratisk kontrollert av hele befolkningen, ikke av en håndfull superrike individer.

Sanders legemliggjør den typen politisk svindel som lenge har vært forbundet med Det demokratiske partiets politikk, som kombinerer en hul «progressiv» retorikk med prokapitalistisk politikk. Det er bare det at Sanders får tidligere figurer i denne tradisjonen til å se ut som revolusjonære. Alle de som fremmet hans sosialistiske og venstreorienterte legitimering – magasiner som Jacobin og Nation, Amerikas demokratiske sosialister (DSA), Den internasjonale sosialistiske organisasjon (ISO), Sosialistisk alternativ (SA) – er medansvarlige i denne svindelen.

En ekte bevegelse mot sosial ulikhet må baseres på den eneste sosiale kraften som uavvendelig motsetter seg profittsystemet, på grunn av sin posisjon i samfunnet: den internasjonale arbeiderklassen. World Socialist Web Site har all tillit til veksten av en verdensomspennende bevegelse av arbeiderklassen, mot kapitalisme og for sosialisme.

Denne bevegelsen må være politisk skolert i kampen mot de som under dekke av å være «venner» søker å administrere politiske bedøvelsesmidler til arbeiderklassen. De som ønsker å bli bevisste deltakere i denne politiske kampen burde bli med i Det sosialistiske likestillingspartiet (Socialist Equality Party - SEP), i USA og i andre land, forenet som seksjoner av Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale.

Patrick Martin