Voksende sosial misnøye under åpningen av Russlands presidentvalg-kampanje

Av Clara Weiss
23 January 2018

Mens den vestlige pressen summer av historier om den høyre-orienterte russiske politikeren og bloggeren Alexei Navalnyjj, som nettopp har blitt sperret fra å delta i presidentvalget i mars 2018, er det økende tegn på stigende sosial uro i den russiske arbeiderklassen. Fattigdom og sosial ulikhet fortsetter å vokse. En nylig kommentar i gazeta.ru advarte om at den slags arbeiderklasse-uro som rystet Iran også lett kunne oppstå i Russland. Denne bekymringen deles uten tvil av Russlands oligarker, både de som er gruppert rundt den nåværende presidenten Vladimir Putin og de som finansierer og støtter den såkalte liberale opposisjonen.

Alexei Navalnyj, en høyre-orientert foregangsmann for det frie markedet og venn av ytre-høyre krefter, har inkludert flere hule populistiske sosiale krav i sitt valgprogram. Vladimir Putin, som lenge har posert som oligarkenes fiende, startet sin valgkamp den 10. januar med å dra til Vognverkene i Tver, som sysselsetter anslagsvis 35.000 arbeidere.

Selv om russisk BNP vokste litt i 2017 (1,7%), etter depresjonen 2014-2016 som ble fremprovosert av de vestlige økonomiske sanksjonene og en nedgang i oljeprisene, har fattigdommen vært økende og lønningene har stått stille. En arbeidstaker fra Vognverkene sa til Washington Post, «Inntektene går ikke opp. ... Etter to års krise og ett år med hvem-vet-hva, ønsker folk å kjøpe klær, biler, leiligheter. En ny forbruker-boom. Det trenger du penger til. Og det er ingen penger.»

I mange andre regioner i Russland har inflasjonen fortsatt å øke betydelig i 2017. Ifølge Senter for økonomisk og politisk reform steg prisene bare fra november til desember 2017 på grunnleggende matvarer og tjenester i 12 regioner med et gjennomsnitt på 9,5 prosent. Det er tre ganger mer enn indikert av den offisielle inflasjonsraten. En rapport fra gazeta.ru vurderte at prisene for medisiner, offentlig transport og basismatvarer ville fortsette å stige betydelig i 2018.

Finanskrisen er også langt fra over. Så nylig som sist desember annonserte Kreml den største bank-redningsaksjonen siden 1998: Kreml vil bruke US $ 3,4 milliarder for å støtte opp Promsviazbank. Andre bank-redningsaksjoner siden begynnelsen av 2014-finanskrisen i Russland har kostet minst US $ 14 milliarder, ifølge Den russiske sentralbanken.

Det russiske finansdepartementet meldte også i desember at Reservefondet – som ble opprettet i kjølvannet av 2008-krisen for å kausjonere ut finansinstitusjoner, og for til en viss grad å motvirke den sosiale krisen – var helt drenert. I 2015 omfattet det anslagsvis US $ 76 milliarder. Den russiske regjeringen vil nå stole på Det nasjonale formuesfondet – som ble opprettet samtidig som Reservefondet, men var mindre og skulle sikre pensjoner – for kompensering for løpende budsjettunderskudd.

Gitt disse forverrede sosiale forholdene for brede lag av arbeiderklassen og intelligentsiaen har det vært en merkbar økning av streiker og sosiale protester i løpet av det siste året. Ifølge Senteret for økonomisk og politisk reform økte antallet politiske, sosioøkonomiske og arbeiderprotester med to tredjedeler i tredje kvartal 2017. Fra 284 protester i første kvartal steg det til 378 i andre og til 445 i tredje kvartal. Dette er noe lavere enn for samme kvartal 2016.

Flertallet av protestene (312) var relatert sosioøkonomiske forhold. Regionen med størst antall protester var Rostov i sør, som grenser til Ukraina. Her var en av de mest dekkede arbeider-protestene mellom 2015 og 2017, der gruvearbeidere fra mono-byen Gukovo protesterte regelmessig mot sin tidligere arbeidsgiver, selskapet KongKull, som tilbakeholdt lønninger i mange år før det til slutt erklærte konkurs og fremdeles skylder arbeiderne millioner av rubler.

Denne situasjonen – at arbeidere ikke blir betalt lønn for måneder, noen ganger til og med for år – er et gjennomgangsproblem over hele landet. Som tilfelle var på 1990-tallet, da landets økonomi kollapset på grunn av den kapitalistiske restaureringen, går russiske foretak heller til tilbakeholdelse av lønnsutbetalinger, istedenfor til masseoppsigelser.

Ifølge offisiell statistikk, som er beryktet for å gi et utilstrekkelig bilde av omfanget av den sosiale krisen, holdt ikke mindre enn 447 selskaper sine arbeidstakeres lønninger tilbake i tredje kvartal 2017. Dette var opp fra 147 i første kvartal og 196 selskaper i andre kvartal. I alt anslår den russiske regjeringen at foretak skylder sine ansatte anslagsvis 3,38 milliarder rubler, tilsvarende nesten US $ 60 millioner.

For titusenvis av arbeidere og deres familier betyr dette at de noen ganger over måneder og noen ganger over år ikke har tilgang til medisiner, kultur, basisvarer og ofte må konfrontere sult.

Velstandsulikheten i Russland topper blant de avanserte industrilandene. I 2016 eide den øverste én-prosenten hele 89 prosent av Russlands totale formue. Samtidig eier bare 4 prosent av Russlands befolkning på 140 millioner mennesker minst US $ 18.000, og regnes som «middelklasse» iht. en rapport fra Credit Suisse. Antallet personer kvalifisert som «ekstremt fattige» – som betyr at de må leve på 9.828 rubler eller mindre (< US $ 174) i måneden – har økt mellom 2014 og 2016 fra 15,4 millioner til 19,6 millioner (13,4 prosent av befolkningen).

Mens tall for 2017 ikke er tilgjengelig, er det nesten sikkert at dette tallet har steget ytterligere i løpet av det siste året. En serie intervjuer som dukket opp på gazeta.ru tidligere i år, med folk som er klassifisert som «ekstremt fattige» av regjeringen, gir et rystende innblikk i forholdene som de fattigste lagene av arbeiderklassen står overfor.

Sergei Kozyrev, 31, fra Vorgashor, en landsby i republikken Komi i nordvest Russland, forklarte: «Det viktigste arbeidsstedet for de fleste i landsbyen er kullgruvene. Gjennomsnittlig månedslønn i Vorgashor er 12.800 rubler (US $ 226), men mange klager på at dette ikke er nok til noe. I fjor var det en demonstrasjon av innbyggerne i landsbyen i Vorkuta, som krevde lønn.

«Bare sånn at du forstår, en pakke melk koster i våre bosetninger minst 70 rubler (1,25 dollar), og det billigeste brødet er 48 rubler (85 cent) per brød. ... Folk drikker, og det mye. Blant ungdommen er det mange rusmisbrukere, og nylig var det en bølge av selvmord. ... Jeg for min del må telle myntene for bokstavelig talt alt. Tidvis må jeg avstå medisiner, selv om jeg har problemer med beina og gastritt. Jeg går ofte inn i gjeld, og noen ganger kan jeg ikke betale den. Jeg kjøper alltid den billigste maten, og jeg kjøper ikke klær i det hele tatt. Noen ganger hjelper folk med det. Jeg har forlengst glemt hva offentlig transport er – jeg går overalt. Likevel er jeg ikke villig til å gi opp, og mitt primære mål er å få et sted å bo.»

Den 19-årige Alena Yakovleva fra Kanevskaia i regionen Krasnodar Krai sørvest i Russland fortalte nett-avisen: «Jeg studerer for å bli advokat og sitter nå med et lite barn i en en-roms leilighet sammen med min mor. Hun jobber to jobber for å betale for leiligheten. Akk, vi har ingen penger til å betale for oppvarming og vann, så utleieren truer med å kaste oss ut. Og dette til tross for at vi fant den billigste leiligheten ... Min mor jobber nå som kokk fra kl. 9 morgen til midnatt, og hennes lønn er 10 000 rubler (US $ 177). Et brød koster 18 rubler (32 cent), og en pakke melk minst 45 rubler (79 cent). Kanevskaia er ikke et krise-sted: Vi har to store landbruksfirmaer her, en brødfabrik, en kjøttfabrik, en sukkerfabrikk og en fabrikk for produksjon av gassanlegg. Mange har ganske gode lønninger, og de drikker ikke så mye ... Men du kan i utgangspunktet bare få jobb på disse fabrikkene hvis du har høyere utdanning ... .Jeg håper at barnet mitt kan få plass på barnehage innen et år sånn at jeg kan jobbe og samtidig fullføre utdanningen min.»