55 år etter Elysée-avtalen forbereder parlamentene i Tyskland og Frankrike ny allianse

På mandag, på 55-års-dagen for undertegningen av den tysk-franske Elysée-traktaten etter andre verdenskrig, vedtok Bundestag og Assemblée Nationale en felles «resolusjon for en ny Elysée-traktat». Denne uvanlige samtidige avstemmingen i begge parlamentene understreket det politiske, og ikke bare det historiske innholdet av markeringen.

Den europeiske unionens tysk-franske «akse» forsøker å hamre ut en verdenspolitikk som skal samle EU – til tross for Brexit, og den historisk krisen i forholdet mellom USA og EU som har brutt opp til overflaten siden valget av Donald Trump. Resolusjonen vedtatt av begge parlamentene viser at den politikken som forberedes i Berlin og Paris er reaksjonær og mangler ethvert element av demokratisk legitimitet. Den legger frem et rammeverk for en stor militær-oppbygging, dype sosiale kutt og angrep på demokratiske rettigheter.

På begge sider av Rhinen forsøkte mediene å nedtone denne upopulære politiske agendaen, og spiller opp det grenseoverskridende vennskapet og løftene om at 1963-traktaten avsluttet de tysk-franske konfliktene som bidro til å utløse to verdenskriger i det 20. århundre. Le Monde hyllet 1963-traktaten som «den historiske forsoningen som europeiske institusjoner ikke hadde klart å opprette til da».

Max Hoffmann skrev i sin artikkel for den tyske statskringkasteren Deutsche Welle under tittelen «Vennskap er en følelse»: «Ikke forveksle det enkle og klare dokumentet fra 1963 – som lot millioner av unge bli kjent med det andre landet og dets folk – med byråkratisk nonsens om eurogruppen og PESCO - Det permanente strukturerte samarbeidet om forsvarspolitikken. Selv om det kan være viktig for EUs fremtid, handler ikke det fransk-tyske vennskapet bare om budsjettunderskudd, militær koordinering og strukturreformer. Det handler om en tysk-fransk følelse.»

Propaganda som maner arbeidere til passivt å akseptere de europeiske hovedstedenes diplomati, krigsplanlegging og innstrammingspolitikk er reaksjonær og falsk. Det som har forhindret krig i Europa siden 1945 er ikke de pro-militaristiske «tysk-franske følelsene» som roses av herr Hoffman. Det var opposisjon mot militarisme og innstramming i arbeiderklassen – knyttet an til Sovjetunionens eksistens og Sovjet-seieren mot nazistiske Tyskland i Den andre verdenskrigen – og spesielt, den amerikanske imperialismen status som den eneste, men falmende supermakten etter det stalinistiske byråkratiets oppløsning av Sovjetunionen i 1991.

Perioden da den amerikanske imperialismen kunne stole på sin økonomiske og militære makt i sine forsøke på å påtvinge avklaringer i konflikter som oppstod mellom andre makter, er over. Den tysk-franske resolusjonen legger frem planer for hevding av deres imperialistiske interesser i lys av den den amerikanske imperialismens økende økonomiske svakhet, katastrofene forårsaket av dens endeløse Midtøsten-kriger og Trumps trusler om å stenge europeiske produkter ute fra de amerikanske markedene.

Alle som hevder at «aksen» mellom tysk og fransk imperialisme vil forhindre storkriger, setter store veddemål mot historien. Den tysk-franske «aksen» søker å utvikle seg som en stor uavhengig militærmakt, som vil finansiere sin krigsmaskin basert på en hensynsløs utnyttelse av arbeiderklassen.

Til tross for sine opprop om flere tysk-franske søsterbyer og felles fremmedspråk-programmer, er resolusjonen sentrert rundt Berlin og Paris sin forpliktelse til en militæroppbygging. Den krever en «styrking av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk», den hyller «etableringen av Permanent strukturert samarbeid (PESCO) den 11. desember 2017 og avtalen om opprettelse av et europeisk forsvarsfond». Den krever styrket tysk-fransk militær koordinering, helt opp til nivået for de væpnede styrkers general-staber.

Den krever også flere angrep på innvandrere, forplikter Berlin og Paris til å «utdype felles innsats i kampen mot årsakene til innvandring» – tiltak som allerede har sett EU finansiere fangeleire i Libya, der immigranter blir utsatt for tortur, seksuelle overgrep og blir solgt til slaveri.

Resolusjonen krever også mer fri-markeds- og sosial innstrammingspolitikk. Den erklærer at Tyskland og Frankrike «aspirerer til en fullstendig og rask integrering av sine markeder ... [og] krever kollektivt et fullt integrert europeisk indre marked». Dette skal baseres på et «europeisk grunnlag for grunnleggende sosiale rettigheter, med sikte på å produsere et minimumsnivå for like muligheter og tilgang til arbeidsmarkedet, rettferdige arbeidsforhold, sosial beskyttelse og inkludering og likestilling mellom kvinner og menn i Europa».

Faktisk så gir den politikken Macron har forfulgt i løpet av de ni månedene siden han ble valgt en indikasjon på de nådeløse angrepene som nå blir forberedt. Han tvang gjennom arbeidsdekreter – delvis modellert på det tyske sosialdemokratiets Hartz-lover – som effektivt suspenderte arbeidsliv-kodeksen og tillot arbeidsgivere å pålegge under-minimums-lønnivåer i oljeindustrien og uregulerte masseoppsigelser i bilindustrien. Han planlegger store nedskæringer i pensjons- og helsetjenesteutleggene for de kommende årene.

Disse angrepene er utformet for å rulle tilbake alle de sosiale innrømmelsene til arbeiderklassen fra en tidligere historisk periode, og presse på med en stor eskalering av europeisk militarisme. Før avstemmingen om Bundestag-Assemblée-resolusjonen, holdt Macron en tale ved Toulon-marinebasen der han igjen mante for en gjenopptagelse av militær verneplikt for all fransk ungdom. Dette går hånd i hånd med en voksende diskusjon i Tyskland om en mulig utvikling av et tysk atomvåpenarsenal.

Arbeidere har ikke råd til å vente på at Berlin og Paris implementerer denne reaksjonære agendaen. I år har det vært tiltagende streiker og sosiale kamper – fra tyske stålarbeidere og britiske jernbanearbeidere til iranske og tunesiske arbeidere – som peker på en økende militans i arbeiderklassen. Den eneste gangbare reaksjonen er kampen for å bygge en internasjonal bevegelse mot krig, sosial nedskjæring og mot angrep på demokratiske rettigheter – som samler arbeidere over hele Europa i en revolusjonær sosialistisk kamp mot kapitalismen og for De forente sosialistiske stater av Europa.

Dette krever et bevisst brudd med de reaksjonære, nasjonal-orienterte, sosialdemokratiske, stalinistiske og småborgerlige pseudo-venstrekreftene som fremmer europeisk militarisme – som insisterer på at den europeiske er mindre voldelig enn den amerikanske motparten. Sahra Wagenknecht, lederen for det tyske venstrepartiet (die Linke), presenterte sine argumenter i detalj da hun reiste til Paris sammen med den tidligere tyske finansministeren Wolfgang Schäuble for å snakke om felles-resolusjonen i Assemblée nationale.

Hun hyllet de to høyre-orienterte statsoverhodene som undertegnet 1963-traktaten – den tyske kansleren Konrad Adenauer og den franske presidenten Charles de Gaulle – som modeller for EU. Hun erklærte: «Vi vil ha et Europa hvor fremgang ‘blir et felles gode’ – som de Gaulle sa. Fremgang som et felles gode, det er faktisk en helt annen formening enn de nåværende EU-traktatene, der kapital-friheten tydeligvis veier tyngre enn grunnleggende sosiale rettigheter.»

Dette er en parodi på 1963-traktaten, utformet for å så illusjoner om den europeiske kapitalismens velvillige karakter. Etter fem år med samtaler ble Adenauer og de Gaulle enige om at traktaten skulle fremme deres respektive imperialistiske interesser. Adenauer søkte en allianse for å frakoble vesttysk kapitalisme fra sin nazistiske fortid og fristille den til å spille en større rolle i Europa; de Gaulle var ute etter en tysk alliert mot amerikansk innblanding i den franske imperialismens koloniale interesser, spesielt den blodige 1954-1962-krigen i Algeri.

Traktaten skuffet de Gaulle, derimot: Bundestag stemte for å legge til en innledning til traktaten som understrekte alliansen med USA. De Gaulle ble rasende og fordømte tyskerne for at de «er redde for at de ikke bøyer seg dypt nok for anglo-sakserne. De opptrer som griser. Det ville være passende at vi fordømte traktaten, brøt alliansen og inngikk en med russerne.»

Wagenknechts hyllest av de Gaulle som en modell for idag er reaksjonær. Den europeiske kapitalismen har forlatt sine pretensjoner om å fordele velstand som et «felles gode», som ble opprettholdt i de Gaulle-epoken, mens Sovjetunionen eksisterte som et synlig alternativ til kapitalismen. Den nasjonale velferdspolitikken undergraves av globaliseringen av det økonomiske livet. Den river i stykker de sosiale gevinstene etablert av arbeidernes kamper gjennom det tjuende århundret og forbereder til krig.

Splittelsene mellom USA og Europa har dessuten bare vokst siden de Gaulles tid og har nå nådd eksplosive nivå. Det er vesentlig å merke seg at dagens tysk-franske resolusjon ikke nevner noen allianse med USA, Storbritannia eller NATO. Faktisk støttet Wagenknecht, i Assemblée nationale, den franske imperialismens antiamerikanske politikk på 1960-tallet. Hun angrep Trump og hun krevde en uavhengig EU-utenrikspolitikk.

Hun sa: «I det siste, siden USA har en president som i avgjørende øyeblikk kan skryte av størrelsen på sitt atomvåpenarsenal, har det blitt helt klart at Europa – som de Gaulle ville det før – må ta sin skjebne i sine egne hender. Ja, vi trenger en uavhengig europeisk utenrikspolitikk. Men, vi trenger den for å bringe fred, nedrustning og de-eskalering og ikke for å ta opp et våpenkappløp.»

Wagenknechts appell om å gjenoppruste for å forhindre et våpenkappløp er kynisk og falsk. En uavhengig europeisk militær-eskalering vil ikke overbevise Trump eller Washington om å avvæpne eller de-eskalere, men tvertimot intensivere presset på amerikansk imperialisme og faktisk alle stormakter for å styrke sine våpenprogram. Wagenknecht ignorerer denne leksjonen fra begge verdenskrigene i forrige århundre, for å kle den reaksjonære militærpolitikken til Berlin og Paris opp i lyse, fredelige farger.

I siste instans vil slike planer bare skjerpe de strategiske og militære spenningene mellom Berlin og Paris – som har utkjempet tre store kriger mot hverandre i løpet av de siste 150 årene. Berlin har kommet ut av Tysklands gjenforening enormt styrket vis-à-vis Paris. Den vedvarende rivaliseringen mellom de to brøt ut igjen etter det tyske valget i september 2017, da Fridemokratenes partileder Christian Lindner angrep Macrons økonomi-forslag for Europa, og fordømte forslagene som en «penge-kanal til Paris» som var fullstendig uakseptabel for Berlin.

Det er også verdt å merke seg at selv mens Berlin og Paris intensiverer sitt strategiske samarbeid, er det voksende tegn på nervøsitet i franske styringskretser over tysk politikk. Artikler i pro-Macron-avisen Le Monde har advart om at Berlin kanskje ikke vil respektere viktige franske interesser – som støtte for franske militære inngrep i Afrika, og opprettholdelsen av en «pragmatisk» tilnærming til Russland.

«Tyskland – både når det gjelder den offentlig opinionen, og i de styrende kretser – ser ikke ut til å være disponert for å øke fransk-tysk strategisk samarbeid», skrev Le Monde. Avisen la til: «Dessuten, større europeisk integrasjon om forsvarspolitikk kommer raskt opp mot store hindringer – som for eksempel problemet med å dele Frankrikes kjernefysiske arsenal, eller utplasseringen av tyske kamptropper i utlandet.»

Loading